En stille revolusjon

Det foregår en stille revolusjon i Vestens skoler: Lærere og elever har begynt å meditere. Meditasjon og mindfulness kan gi elever en bedre skolehverdag og et bedre liv.

• Av Christian Egge Mind & Life Institute, Michael de Vibe Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Det foregår en bokstavelig talt stille revolusjon i Vestens skoler: Lærere og elever har begynt å meditere, helt åpent, i klasserommet! For Europas del er denne utviklingen kommet lengst i England. Det handler om å øve oppmerksomt nærvær – oftest i kombinasjon med empati-trening.

Fenomenet mindfulness i ulike varianter har blitt diskutert og kritisert mye i norske media, for eksempel av Ole Jacob Madsen og Svend Brinkmann. Vi vil imøtegå dem lenger ned.

Uavhengig av mulige effekter av mindfulness-praksis, sprer den seg raskt. For mange i Vesten er det litt underlig å se grupper av mennesker som sitter urørlige på stoler eller på gulvet – i stillhet, eventuelt med lukkede øyne – og som øyensynlig ikke gjør noe som helst! Hva er det de holder på med?

En slik reaksjon er kulturbetinget; i andre deler av verden er et slikt syn fullstendig normalt og en viktig del av samfunnslivet. I en globalisert verden har vi heldigvis muligheten å lære av hverandre.

Skoleelever opplever større ro, både kroppslig og mentalt

Et eksempel: September 2014. Et klasserom i Tonbridge School i Kent, 25 fjortenåringer, bare gutter, alle i slips og hvit skjorte. Dyp konsentrasjon og stillhet. Læreren Richard Burnett guider elevene i en oppmerksomhetsøvelse.

Oppgaven er å fokusere på kroppen. Kan dere kjenne venstre stortå, høyre kne, låret, albuen, biceps, fingrene? Er det forskjell på følelsen i fingrene og tærne? Opplever dere pusten i nesen, eller i magen? Og så videre. Deretter to minutters stillhet der den enkelte prøver å holde fokus på et gitt tema.

Så følger en samtale om hvordan den enkelte klarte å holde fokus, eventuelt hvordan man fortapte seg i tanker om helt andre ting. Det kan være løse assosiasjoner,  bekymringer for fremtiden, at man henger fast i ting som har hendt – eller uroer seg for hva andre tenker om en; «falske forestillinger».

Elevene oppdaget at det er mulig å  «se» alt dette nettopp i stillheten,og så gå tilbake til det man skal gjøre her og nå. De uttaler at dette er nyttig; at trening av fokus styrker konsentrasjonen i skoleoppgaver, så vel som i sport og idrett. De opplever større ro, kroppslig og mentalt.

 

Mindfulness i Westminster

Lærerne Richard Burnett og Chris Cullen har utviklet dette programmet som kalles «.b» (dott bi) eller Mindfulness in Schools Project, MiSP. «.b» står for stop, breathe, be (stopp, pust, vær).

Programmet er på 9 skoletimer med hjemmeoppgaver som inneholder trening i blant annet følgende temaer: «temming av sinnet» gjennom å ta et steg tilbake og observere tankesurret; gjenkjennelse av angst, uro eller stress og konstruktive måter å forholde seg til dette på; økt nærvær gjennom temporeduksjon i bevegelse og handlinger; å gå fra reaksjon til respons i samtaler eller andre sosiale settinger; oppmerksomhet på gode ting som hender i livet, alt man kan takke for som forutsetning for egen eksistens; relasjoner, ting vi trenger for å leve – og kanskje oppleve takknemlighet for dette og dermed ikke henge fast i alt negativt.

MiSP er utviklet over 9 år for ungdomsskolen. Lærerne gjorde det ut fra gode erfaringer med egen mindfulness-praksis. De har nå utdannet mer enn 1200 lærere i .b-programmet  i 38 land. I England gjennomføres det i like mange  offentlige som private skoler. Chris Cullen arbeider dessuten med medlemmer av parlamentet; nå øves mindfulness i Westminster!

Støttet av den engelske staten

Den engelske staten støtter denne utviklingen. Programmets positive resultater er dokumentert i British Journal of Psychiatry: de elever som får programmet viser færre depressive symptomer, mindre stress og økt velvære. Den uavhengige Wellcome Trust-stiftelsen har bevilget 1,9 millioner pund (ca. 22 millioner kroner) til forskning på programmet. En av forskningslederne er professor i klinisk psykologi J. Mark G. Williams ved Oxford University. (1)

I England er mindfulness-trening anerkjent som virksomt mot depresjon. Har man hatt 3 eller flere tilbakefall av depresjon, betaler staten et åtte-ukers kurs i Mindfulness-basert kognitiv terapi, MBCT.

Mindfulness og «wellbeing» i skole og utdanning er nå akseptert hos engelske myndigheter, og man mener det kan komme til å lønne seg økonomisk, på grunn av forbedret mental helse i landet. I England har man begynt å se med nye, kritiske øyne på brutto-nasjonal-produkt (BNP) som mål for verdiskaping i landet; andre verdier enn de rent økonomiske må vurderes, som «wellbeing» – kanskje ikke så radikalt som i Bhutans «brutto nasjonal lykke»-tenkning, men i samme retning.


mindful barnMål og mening og menneskelig blomstring

Mindfulness in school er kun ett av flere programmer som utvikles nå. Av andre kan nevnes Wake Up Schools,en internasjonal bevegelse inspirert av zenmesteren Thich Nhat Hanhi Plum Village, Frankrike, som søker å utviklesosial og emosjonell læringoget etiskliv gjennom mindfulness-trening.

Det brukes i skoler for barn og ungdom mellom 6-18 år.Wellbeing in schoolser en annen bevegelse som vokser; de ser på treningen som et supplement til den akademiske skoleringen. Det viktigste punktet handler om å finne mål og mening i livet, sierIan Morris, som arbeider ved Wellington School utenfor London.

De har en «eudaimonistisk tilnærming», som kommer av det greske eudaimonia: menneskelig blomstring.De strever etter å framelske en dydsetikk med omsorg for en selv og andre.

I Danmark finnes Foreningen Børns Livskundskab som i 9 år har arbeidet i en liknende retning. De er spesielt opptatt av at empati og fellesskapsfølelse er evner som må formidles til elevene gjennom lærernes egen utvikling av relasjons-kompetanse. De arbeider også meditativt med dette sammen med elevene.

I Norge har et fagmiljø for forskning og utvikling av oppmerksomt nærvær i samvær med barn og unge vokst fram ved Regionssenter for barn og unges psykiske helse, RBUP Øst og Sør.

Fem sentrale egenskaper: Selvbevissthet, selvledelse, empati, sosiale ferdigheter og beslutningsdyktighet.

Alle disse programmene er bygget på en moderne, sekularisert kontemplativ pedagogikk,en videreføring av det som har blitt kalt «social emotional learning», i stor grad inspirert av Daniel Goleman og andres beskrivelser av emosjonell intelligens (EQ).

Det nye er at man arbeider meditativt med de kvaliteter man vil understøtte i elevenes utvikling.

Dette medfører at man beveger seg fra et mer abstrakt-teoretisk nivå til et dypere, «følt» eller  opplevd nivå der hele mennesket er med; som man sier i MiSP: kropp, pust og sinn.Forutsetningen for å kunne gjøre dette med barn og unge er at de voksne lærerne selv arbeider meditativt. Man kan ikke lære å svømme av en som ikke kan svømme selv.

Daniel Goleman nevner fem egenskaper som er sentrale i denne utviklingen:selvbevissthet, selvledelse, empati, sosiale ferdigheter og beslutningsdyktighet.Dette er kjernen i sosial og emosjonell læring. Goleman og alle som arbeider i de nevnte bevegelsene hevder atoppmerksomhetogselvbevissthet(self-awareness) er nødvendige forutsetninger for å kunne utvikle empati.

For å kunne forstå en annen må jeg ha god kontakt med meg selv.

Han snakker om fokus på tre felt: det indre, den andre og det ytre.Her ligger noe av kjernen i at man «må gå inn» for å kunne «gå ut».

Bedre skolehverdag med mindfulnesstrening

Hovedproblemene i norsk skole er ifølge undersøkelsen Ungdata 2013: Allmennuro, stress på grunn av blant annet prestasjonsangst, ensomhetsopplevelse, stort fravær – og frafall (på videregående). 

Disse problemene ligger ikke på det intellektuelle eller akademiske planet; det handler om elevenes opplevelse av hvordan det er å være i seg selv og sammen med andre. Det handler om livsfølelsen, om opplevelse av mening og framtidshåp, identitet, om glede eller mangel på glede; altså livskvalitet. Og livskvalitet er naturligvis det vi alle ønsker for våre barn.

Det gjøres nå svært mye forskning på mindfulnesstrening i skole, mest på lærernes egen trening, men i økende grad også på barn og ungdom. Katherine Weare,professor emeritus ved Exeter- og Southampton-universitetene, har undersøkt store deler av denne forskningen, og kommet til at mindfulness-trening leder til stress-reduksjon, bedre mental helse, større velvære, økt vennlighet og medfølelse (compassion), bedre fysisk helse (lavere blodtrykk, mindre kortisol i blodet, med mer), økt kognitiv ytelsesamt  bedre yrkesutøvelse.

Sett i lys av de problemene både elever og lærere sliter med i skolen, virker det som om seriøs mindfulnesstrening kan være et viktig bidrag til å skape en bedre skolehverdag og et bedre liv overhodet for det som Ole Jacob Madsen kaller det senmoderne mennesket i det posttradisjonelle samfunnet.


Å finne ens menneskelighet er alles fødselsrett

Det finnes et paradoks i dette å snakke om mindfulness-trening. At et resultat av øvelsene for eksempel kan bli økt akademisk ytelse, er egentlig et biprodukt – som mange nyttetenkere naturligvis ser på som positivt. Men programmet er ikke nok et fag som skal utvikle nye kunnskaper og ferdigheter.

Her gjør man ingen tester, det finnes ingen eksamen.

Tvert imot, poenget er å gjenfinne, ivareta og opprettholde alle barns medfødte naturlige grunnkompetanse: Oppmerksomt nærvær i øyeblikket, nysgjerrighet, åpenhet og medmenneskelighet.

Dypest sett er ikke målet å «utvikle seg» og prestere mer, men å finne inn til ens menneskelighet – som er betingelsesløst elskverdig. Dette er vår alles fødselsrett.

Kritikken mot selvhjelpslitteratur og mindfulnessimpulsen

Madsen tar i sin bok Det er innover vi må gå et kritisk oppgjør med selvhjelpslitteraturen i stort, men også med mindfulnessimpulsen spesielt. Det samme gjør den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmann i sin nylig utgitte bok Stå i mot. Si nei til selvutvikling. Madsen vedgår at forskning viser at mindfulnesspraksis har god virkning «på områder som personlig utvikling, stressmestring, psykiske lidelser og somatiske lidelser»(s. 68). Men han tror likevel ikke at en slik praksis «innover» er veien å gå, gitt de store utfordringene vi står overfor sosialt og miljømessig.

Vi bør heller «gå ut» og arbeide for å endre de sosioøkonomiske og politiske strukturene i samfunnet som forårsaker stress og fremmedgjøring. Han tror at «å gå inn», slik man gjør i mindfulness-praksis, kan virke bedøvende på samfunnsborgerne, at «mindfulness risikerer å bli en effektiv tilpasningsideologi til skiftende, ugjestmilde ytre omstendigheter, hva angår hverdagsliv, arbeidsliv, teknologiske muligheter og samfunnsutfordringer, som klimasaken» (s. 66).

Noe av de samme motforestillinger anføres av Brinkmann, i tillegg til at han mener at vi utsettes for en utviklingstvang.

Faren er at mennesker resignerer overfor destruktive samfunnsstrukturer og den rivende teknologiske utviklingen, og nøyer seg med å få det litt bedre med seg selv.

Man «lærer seg spillets regler» uten lenger å tro at man kan være med  på å endre dem. Madsen mener at vi rett og slett ikke har tid til å vente på eventuelle gode virkninger av de individuelle selvhjelpspraksiser (med påfølgende «personlig oppvåkning» ) som mange håpefullt går inn i nå for tiden; vi må heller «gå ut» i et stort kollektivt prosjekt for samfunnsforandring – som kan møte de store farene som for eksempel miljø- og klimaforandringene representerer.

Hvordan kan deprimerte og stressede ungdommer «gå ut»?

Vi forstår tankegangen. Vi er enige i at mindfulnesspraksis kan ha en symptomdempende effekt på mennesker som befinner seg i problematiske  omstendigheter, om de rett og slett gir opp kampen for en bedre verden eller arbeidsplass og slår seg til ro med litt «feel-good meditasjon» og stopper der.

Men vi tror ikke det handler om et enten-eller.

Vår forståelse av dette problemet er at vi mennesker må gjøre to ting:

Vi må «gå inn å pleie vår åker» i det indre, dels i ensomhet, dels i vår lokale setting (familie, skoleklasse) – ogsamtidigkjempe for å endre dårlige sosiale eller økonomiske strukturer.

Vi tror at mennesker som gjennom et visst kontemplativt arbeid med seg selv (eller i klasserommet) får bedre kontakt med seg selv og sine følelser. Utvikles de fem kvalitetene som Goleman nevner, eller om man arbeider med de øvelsene som Burnett og Cullen har utviklet, kan man få en større virkning «der ute», enn om man forblir i systemet slik det er nå.  Nesten all vekt er nå på akademisk prestasjon, konkurranse og vellykkethet, uten «kontemplative pauser».

For: Hvordan skal deprimerte og stressede ungdommer – som også er mindre opprørske enn før og som opplever søvnløshet og meningsløshet, «gå ut» og bli aksjonister, changemakers i et stort, kollektivt prosjekt?

Tren sinnet ditt, forandre hjernen din

Det kan i dette perspektivet være interessant å se på noen av de store reformatorene, aktivistene og frihetskjemperne vi har sett gjennom historien; Mahatma Gandhi, Martin Luther King, Nelson Mandela, Desmond Tutu, Aung San Suu Kyi, Dalai Lama, Moder Theresa, Dag Hammarskjöld.

Hva har de til felles? De «gikk alle inn», på en eller annen måte hadde de alle en form for kontemplativ virksomhet  – noe som ga en veldig kraft i «det ytre».

Nelson Mandela skrev til sin kone Winnie Mandela fra cellen i Kroonstad fengsel den 1. februar 1975 (2).

«…Om ikke annet, gir en celle deg i det minste en anledning til daglig å se på hele din framferd, til å overvinne det negative og utvikle det som måtte være godt i deg. Jevnlig meditasjon, for eksempel i omtrent ett kvarter daglig før du legger deg, kan være svært fruktbart i så henseende. I begynnelsen kan det være vanskelig å sette fingeren på de negative trekkene i ditt liv, men det tiende forsøket kan bære rike frukter. Glem aldri at en helgen er en synder som ikke gir opp.»

Nelson Mandela er naturligvis et særtilfelle, og heldigvis trenger vi ikke alle å sitte i fengsel for å utvikles slik han gjorde. Man behøver heller ikke å være religiøs for å arbeide kontemplativt.

Kontemplativ praksis kan utøves av alle mennesker, uansett livssyn.

En vitenskapsmann med en materialistisk virkelighetsforståelse, som hjerneforskerenRichard Davidson,forsker ikke bare på tibetanske munker og hvilken virkning meditasjon har på deres hjerner, han mediterer selv. Hvorfor? Fordi det har en tydelig virkning på hjernens struktur og funksjon og hele det mentale livet, helt opp i alderdommen.

Som han og hans kolleger sier: Train your mind, change your brain.

 

***

 

Artikkelen blie først publisert i Aftenpostens nettavis 05-02-15

 

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.