Loveleen Brenna: Styrken i å gi slipp

For å forstå at hun er menneske først, uavhengig av kultur og religion, måtte Loveleen Brenna gå en tung vei. I en dyp dal, med en opplevelse av å være utstøtt, ble hun tvunget til å finne styrken i seg selv. I dag driver hun selskapet Seema AS, som jobber med mangfolds- og selvledelse for kvinner med flerkulturell bakgrunn.

Tekst: Ingrid Østang. Foto: Anders Bergersen

Midt i mellom indisk og norsk, chapati og vafler, hinduisme, sikhisme og kristendom vokste Loveleen Brenna (50) opp. Hjemme var hun indisk. Ute var hun norsk. Å stå midt i mellom har blitt hennes styrke.

– Det viktigste jeg har lært, er å gi slipp, sier hun.

Leve midt i mellom

Da Loveleen var fem år, flyttet hun og familien fra store India til lille Kristiansand. Som barn bød ikke kulturforskjellene på så mange utfordringer, men da ungdomsårene slo til, ble forskjellene tydeligere:

– Etter hvert som jeg ble eldre, ble det mer og mer fokus på arrangert ekteskap. Det var ikke så mange jenter med flerkulturell bakgrunn i Kristiansand den gang, så jeg følte meg veldig ensom med mine erfaringer, sier Loveleen.

18 år gammel sto hun brud. Mannen hadde foreldrene valgt. Heldigvis var Loveleen forelsket. Sammen startet de et nytt liv, og snart var de foreldre til to gutter. Sammenlignet med jevnaldrende i Kristiansand, var livet til Loveleen ganske annerledes.

Store omveltninger
Likevel, som i de fleste andre liv, tvinger endringer seg på. Ikke alt blir som vi forventer. Følelser endrer seg. Kjærlighet kan blekne. 11 år etter at hun giftet seg, var Loveleen den første indiske kvinnen i Kristiansand som skilte seg. Det satte i gang et skred av fordommer rundt henne.

– Da jeg gikk ut av ekteskapet, vendte de aller fleste meg ryggen – inkludert foreldrene mine. Det ble en kjempereaksjon i de indiske og pakistanske minoritetsmiljøene, fordi de opplevde at jeg sviktet kultur, tradisjoner og mine foreldre.

Loveleen gikk inn i en dyp dal. Som utstøtt; uten nettverk, venner og familie, hvem var hun, da? Ikke var hun indisk nok for indere i minoritetsmiljøet og ikke var hun norsk nok for nordmenn.

– Jeg var mor til to barn, og tenkte at jeg ikke kunne fortsette å marinere i min egen elendighet. Jeg følte jeg måtte reise meg opp for mine barns skyld og finne ut hvem jeg er. Bare slik kunne jeg støtte dem når de skulle begynne å bygge sin identitet, sier hun.

Kunsten å gi slipp

Midt i alt kaoset, forsto Loveleen at hun var nødt til å finne en vei inn til kraften i seg selv. Det var jo ingen der på utsiden som kunne gi den til henne.

– Som indisk, får du meditasjon og idéen om at kraften ligger i ditt indre inn med morsmelken. Jeg ble klar over at jeg måtte ta kontroll over alt det som var i hodet mitt, hvis jeg skulle ha kontroll over livet mitt, forteller hun.

Loveleen begynte å lese alternativ litteratur, gå lange turer og observere tankene sine. Nøye.

– Så lagde jeg lister over hvem som hadde vendt meg ryggen og hvem jeg kunne, og ikke kunne, klare meg uten.

Dem hun ikke ville ha med seg videre, takket hun og ga slipp på ved å skrive navnene på lapper, som hun brente i peisen. På den måten ble hennes verste fiender de største læremestrene. For det var jo takket være dem at hun nå kunne bli fri – uten ”moralens voktere” hengende over skuldrene.

– Nå hadde jeg en frihet til å definere mitt eget liv. Det var en mental renselsesprosess, og på den måten fikk jeg ingen bitterhet, sier hun.

Etter ett års nitidig arbeid innover i seg selv, kom Loveleens foreldre tilbake. De hadde brukt året på å håndtere sjokket, sin egen sorg og reaksjonene de møtte i familien og innvandrermiljøet. Men nå var alt forandret. Loveleen var blitt sterkere og mer bevisst på hvem hun var.

– Gjennom ensomheten, hadde jeg gradvis oppdaget at jeg var fri. Jeg var ikke lenger fanget av kulturen. Jeg var først og fremst mennesket Loveleen, sier hun.

Når tankene stilner

Slik skapte Loveleen livet sitt på nytt. Meditasjon har vært det konstante gjennom alle årene etter skilsmissen, og stillheten har bragt henne uventede gaver: først tankefrie sekunder. Siden tankefrie minutter.

– Det er praktfullt. Å lukke øynene og ikke ha en eneste tanke gir meg mye energi, sier hun.

På den måten får Loveleen kontakt med intuisjonen og magefølelsen sin. Den bruker hun aktivt – både privat og i jobbsammenheng.

– Når jeg sitter i et møte eller treffer mennesker på andre måter, og jeg føler at vi er på veldig ulike steder, så gir jeg slipp. Det betyr ikke at den ene er mer riktig eller feil, men bare at akkurat nå har vi ikke klart å **tune** oss inn, sier hun.

Og hun har erfart, gang på gang, at når tiden er inne, så møtes man ofte igjen. Da har ofte mange biter falt på plass. På den måten trenger ikke Loveleen å bruke tid på motstand.

Kvinner og ledelse
Det var også en magefølelse som gjorde at Loveleen bygde opp selskapet sitt, Seema AS for noen år tilbake. Seema var søsteren hennes, som døde i 2009. Sorgen var så tung at Loveleen lenge ikke orket å kjenne på den. Men så begynte en tanke å spire: Hvordan kunne Seemas ånd leve videre?

– Jeg startet selskapet Seema fordi jeg ønsket å gjøre en forskjell. Det jeg har vært gjennom i livet mitt, har gitt meg en erfaringer og perspektiver, som veldig mange trenger i dag, sier hun.

Det ble Seema AS, selskapet som har fokus på mangfolds- og selvledelse, og som tilbyr et toårig program for kvinner med flerkulturell bakgrunn og høyere utdanning.

– Det dreier seg om hvordan reise seg opp igjen, hvordan håndtere motstand, hvordan sortere mennesker i livet ditt, slik at energi kan frigis. Det gjør noe med deltagernes måte å navigere i samfunnet på, sier Loveleen.

Hun er stolt av at alle som har vært med i programmet de siste 3-4 årene nå er ute i arbeid.

– Jeg pleier å si at jeg ser en Seema i hver av deltakerne. Deres suksess er vår suksess. For meg handler det om en mer holistisk tenkning og tilnærming til ledelse, sier Loveleen.

Tillit til livet

Nå er Loveleen lykkelig gift med den tidligere politimannen Johnny Brenna. Sammen har de en datter. Mange ganger har Loveleen lurt på hvordan det har seg at så mange flotte mennesker har dukket opp i livet hennes. Sånn helt ut av intet.

– De bare dukker opp – når tiden er inne så kommer de rette personene inn, i livet og i styrer og utvalg. Når tiden er moden for at de skal ta farvel, skjer det noe i relasjonene. Folk får nye jobber eller begynner med noe annet, og på den måten blir det en naturlig avskjed, sier Loveleen.

Hun har tillit. Full tillit. Til livet og til det som dukker opp. Sånn ble både firmaet hennes og kjærlighetslivet en suksess.

– Nøkkelen er å ikke skape fiender, ikke bære på nag og bitterhet, og å tenke at vi bare er på forskjellige reiser. Det hadde jeg ikke lært hvis jeg ikke hadde blitt utstøtt, eller vært gjennom den prosessen jeg har vært igjennom, sier Loveleen.

For Loveleen er optimist. Det er dét hun er. Alltid.

**

 

Om Loveleen Rihel Brenna

  • Loveleen Brenna er daglig leder for Seema AS, et selskap engasjert i lederopplæring og organisasjonsutvikling.
  • I tillegg har Seema AS et talent- og selvledelsesprogram for kvinner med flerkulturell bakgrunn med høyere utdanning.
  • I flere år var Loveleen leder for Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG).
  • Loveleen har skrevet åtte bøker, blant annet om ledelse og mangfold.
  • Hun har hatt en tydelig stemme i media siden slutten av 1990-tallet.

**

Å virkeliggjøre drømmer

  • I 2009 hadde Loveleen en coaching-samtale som skulle har stor betydning for livet hennes. I løpet av samtalen, ble det tydelig at Loveleen nok kom til å jobbe med kvinner, kommunikasjon og det å skape bærekraftige samfunn og organisasjoner i fremtiden. På dette tidspunktet jobbet hun i FUG.
  • Coachen ba Loveleen skrive opp hva hun drømte om i årene framover. Loveleen tegnet opp et hus på en stor tomt. Så skrev hun opp en saftig lønn og at hun ville møte Dalai Lama. Målet var 2017. Deretter la hun listen bort.
  • – I 2015 møtte jeg Dalai Lama. Jeg arbeider nå med kvinner og ledelse i mitt eget firma og bor på den drømmetomten på Jessheim, forteller Loveleen.
  • Sånn kan det gå – når livet får flyte fritt.

 

 

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.