Vigdis garbarek: Lyset som læremester

I årevis hemmet angsten Vigdis Garbarek i det meste i livet. Men én dag ble hun plutselig opptatt av noe annet enn angsten og pusten gikk helt normalt. – Det varte ikke mer enn et øyeblikk, men det var nok til å forstå at har man ett øyeblikk, så har man hele livet, sier hun. 

Tekst: Anne-Margrethe Hovet. Foto: Pål Otnes/ Thinkstock/ privat

Den vanskelige perioden har ikke orkesterplass lenger. Det hun fyller livet og hverdagen med, er det hun formidler så fint gjennom sine bøker og samtaler. Temaet hennes er hvordan hun kom ut av mørket, hva mørket lærte henne, hvordan angsten ble hennes læremester, hvordan lyset kom igjennom – og veien dit.


Hennes egen kilde

Det er spennende når Vigdis forteller. Det er spennende fordi man hører at det er selvopplevd. Hun har gått gjennom tid og rom for å få tak i angstens språk. I sin tid kostet det henne svært mye, men hun gikk veien hun måtte gå. Veien som til slutt førte henne ut, gjennom og over til den lyse siden. Det gjør en forskjell når noen prater utfra sin egen kilde. Teori finnes det nok av, de fleste mener noe om alt, fordi de har lest…

-Jeg har ingen utdannelse jeg, sier Vigdis. Jeg har «rasken» (realskolen), som vi sa den gangen. I dag er jeg glad for at jeg ikke har all verdens teoretisk bakgrunn. Hadde jeg hatt det, er jeg ganske sikker på at mitt intellekt hadde stått i veien for å lete etter de svarene jeg har funnet i meg selv, samt godta meg selv i min egen livsvandring. Når jeg lærte meg å stå i angsten, trakk den seg sakte tilbake.

Hun konkurrerer ikke i teoretiske setninger. Det som er viktig for henne, er hvordan hun selv lever i pakt med sin indre sannhet. Men fantastiske bøker har hun skrevet; Vågestykket, Veien og Dialog er veien til alt. Tekstene berører. Tekstene gir ettertanke
-Min indre stemme har vært min veiviser fra jeg var ganske liten, sier Vigdis (70). Da jeg var 5 år gammel var jeg på besøk hos mine besteforeldre på Brønnøya, utenfor Oslo. Da fikk jeg en slags åpenbaring som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den var umulig å glemme. Det var en sommerdag og jeg lekte under store bjerketrær. Da så jeg opp, og det kom en lysstråle gjennom trekronene. Den sa meg ordløst, at den følelsen jeg hadde der, av å høre sammen med alt, den måtte jeg aldri slippe.

Øyeblikket ga henne en visshet om hvordan livet egentlig var. Møtet la en stemning for livet hennes. Lyset fortalte henne via sitt språk at følelsen av enhet måtte hun ta vare på livet ut. Lysets stemme sa hun måtte være sann mot seg selv. Lyset hadde formet seg til en tynn stråle, som en sytråd. Lysstrålen ble hennes følgesvenn og veiviser. Lysets læremester, som hun selv kaller den.

-Slik fortsatte det og den følelsen har alltid vært en naturlig del av meg, sier hun. Andre kan synes det er merkelig, men for meg var det det mest naturlige av alt, det er jo meg. Senere lyttet jeg alltid etter følelsen av helhet og samhørighet. Det inne i meg og det utenfor meg måtte klinge med samme tone.

 

Refleksjon og balansekunst

Vigdis er opptatt av refleksjon. Hun reflekterer over seg selv og sine reaksjoner. Hvorfor ble det slik, hvilken tanke kom først, eller kom hendelsen først og tanken etterpå? Hun gir seg ikke før hun har funnet den riktige rekkefølgen som stemmer for henne.

-For meg må spørsmålet «hvorfor» og svaret «derfor» stemme overens. Livet med spørsmål og svar går helt automatisk i min hverdag, sier hun. Jeg analyserer fort, det er bare sånn.

Når en liten jente opplever sterke hendelser, er det ikke rart at tankene settes i sving. En grubler har Vigdis alltid vært. Grublingen førte til at spørsmålene sto i kø i hennes indre. Svarene ville hun skulle komme fort. Fant hun et svar, holdt hun fast på det.

-Mitt første møte med angsten var allerede som 4-åring. Jeg var i Oslo sentrum sammen med mine foreldre. Da vi kom til Egertorget møtte vi et familiemedlem som mor og far ikke hadde så mye til overs for. Barn har store ører og det hadde jeg også. Jeg hadde fått med meg hva de mente om han, og forventet en reaksjonen fra dem som understøttet inntrykket da vi møtte denne mannen. Det motsatte skjedde, det var et kjærlighetsfullt møte mellom dem. For meg ble dette en falsk virkelighet.

-Denne dobbeltkommunikasjonen utløste min første angstreaksjon, forteller hun videre. Jeg følte jeg ikke kunne stole på hva de sa. Bevisstheten min delte seg. Bevisstheten min havnet på toppen av en bygning, derifra ble jeg stående og se ned på hendelsen. I neste øyeblikk smalt panikkangsten inn. I øyeblikket deretter, stod jeg på bakken og dro min mor i skjørtet. Jeg ville hjem. Jeg kan trekke en parallell til dyrene, de søker også hjem til hulen når de er truet. Slik det første møte med panikkangsten fortonet seg, opplevde jeg 3-4 ganger i ungdomsårene. Panikken kunne vare fra en til to uker og kom hver gang jeg ble utsatt for dobbeltkommunikasjon.

-Når de voksne sa eller gjorde noe jeg ikke forsto, holdt jeg det opp mot forståelsen Lyset hadde gitt meg – Det var den sanneste av alt. Slik ble livet en lærevei for meg, forteller Vigdis.

 

Arv og miljø og forståelse

Vigdis tror personligheten vår er der allerede fra fødselen av, vår arv. Hennes mor og far var preget av en veldig sterk følsomhet. Til tider brukte de alkoholen for å mestre, men den mestringsmodellen så Vigdis tidlig at ikke hadde noen effekt. Den løste ingenting.

-Etter hvert som tiden gikk forstod jeg meg selv og omverdenen bedre. Mine foreldre var i sine liv og gjorde det beste de kunne. Hadde de visst noe annet hadde de gjort det. Jeg liker ikke ordet tilgivelse, det er et av de verste ordene jeg vet. Ved tilgivelse er det noen som må ha skyld og noen ikke. Ved forståelsen blir det sårbare og vonde i livet visket ut. Vi ser sammenhengen også i andres liv. Forståelsen er forløsende, sier Vigdis. Vi tror at tilgivelse bygger broer og at avgrunnen forsvinner da, men avgrunner opphører ikke med broer fordi broer er ingen evig konstruksjon. Det er bare forståelsen som løser det hele. Ved forståelsen finnes ingen offer og ingen skyldner. Ingen avgrunn å bygge broer over.

 

Pusten

Tiden går og Vigdis lever sitt liv. I cirka 10 år gikk hun ut og inn av en tilværelse som hemmet henne i det meste. En dag ble hun plutselig opptatt av noe annet enn angsten og pusten gikk helt normalt.

-Dette varte ikke mer enn et øyeblikk, men det var nok til å forstå at har man ett øyeblikk, så har man hele livet, sier Vigdis innsiktsfullt.

Angstens ansikt har blitt beskrevet mange ganger, alle dens uttrykk og irrganger. Hvorfor den finnes i oss i det hele tatt, er vel uklart. Det som er sikkert er at livet blir vanskelig i den perioden. Metaforen sier den tar kvelertak. Vi vet det er en skygge som hindrer sikten i å se oss selv, en skygge som også hindrer oss i å høre vår indre stemme. Fokuset lander på hvordan komme ut av situasjonen, hvis vi bare ikke hadde angsten…

-Vi klarer ikke å være til stede i vår egen utvikling og reflektere over oss selv når panikken kommer og tar over, sier Vigdis. Vi må stoppe opp, puste og igjen spørre, hva er det som skjer og hvorfor? I panikkens grep klarer vi ikke å stoppe opp, alt blir blankt.

-Husk og pust, få i deg mat og næring. Spis. Angsten får ikke næring av mat, men ved fravær av mat, sier hun. Pusten hjelper til så vi kan begynne å løsne opp den indre knuten, først da kan vi klare å reflektere. Et øyeblikk uten angst gir kraft til neste øyeblikk, sier Vigdis.

I angst- eller panikktilstand er det vanskelig å forestille seg at den gode kjærligheten finnes. Det er uforståelig at dette skal hende akkurat meg, tenker vi.

-Panikken og kjærligheten er på hver sin side av et strekk. Stort sett finner vi oss midt på og elsker enten den eller det. Vi foretrekker det ene og ikke det andre. Vi flykter fordi vi frykter at noe annet skal skje, men den rene angsten ligger som en del av vår menneskenatur. Hun sier:

«Det finnes øyeblikk som krever alt

for at vi skal makte å gå videre.

Det er de øyeblikk hvor gamle stier i ett nå blir gjengrodd,

og vi tvinges selv til å lage nye.

Jeg ville aldri vært disse øyeblikk foruten.

For meg var det livet som ble læren og læreren».

 

Lyset, mørket og det blanke

Vigdis har aldri hatt sosial angst. Slik hun ser det, er angst noe eller noen vi er redd for, eller vi har et dårlig selvbilde. Det har ikke hun hatt. Hun har hatt stor tro på seg selv, hatt selvtillit og ikke vært redd for noe heller. Kjærligheten til henne selv er det erfarte livet. Kjærligheten er ikke en straff eller irettesettelse.

-Jeg hadde panikkangst. Panikken er fullstendig lammende, ingen tanker kom verken ut eller inn, byggverket brøt sammen. I begynnelsen ble jeg sengeliggende, klarte ikke å spise. Jeg kaller panikkangst for hvitglødende, fordi ingen farger finnes der. Til og med huden min var uten farge, den var beige. Vi kjempet en kamp på liv og død, angsten og jeg, om hvem av oss som skulle eie min fremtid, forteller Vigdis.

-Jeg fikk i meg noen tørre kjeks og væske på et vis. Hadde det ikke vært for min mann, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Han var der hele døgnet for meg. Vi hadde også en liten datter, så tilværelsen var alt annet enn enkel, for å si det sånn. Dagene ble til år. Noe av det jeg oppdaget var at vi mennesker har mye indre klokskap om hvordan vi skal håndtere oss selv når vi blir trengt inn i et hjørne. Det som fikk meg ut av sengen var at jeg plutselig kom på at jeg kunne plystre.

-Begynte du å plystre?

-Ja det høres helt merkelig ut, men jeg fant ut at når jeg plystret, måtte jeg trekke pusten inn og ut for å få lyd, sier Vigdis. Når lyden kom, avsporet det panikken og jeg fikk pauser fra den. Da delte konsentrasjonen seg slik at ikke alt gikk mot panikken, det ble mulig å puste. Pusten åpnet opp for tanken. Jeg lå og tenkte mye på hva jeg ville ha gjort dersom jeg var på en øde øy. Var jeg helt alene, hvor kunne jeg da henvende meg? Det naturlige for meg var å finne svaret i meg selv. Jeg har alltid måtte lete etter en gunstig løsning i livet mitt.

-Dessuten var det en fin lyd og den hjalp til med å sette mine føtter på gulvet og gå videre. Men ut å gå? Lettere sagt en gjort. Bare å lukke opp døren og klare å gå i postkassen, var helt umulig. Var som jeg skulle møte en vegg. Det å gå ut porten, gå over på den andre siden av veien, var utenkelig. Jeg måtte øve. Min mann støttet meg og var med som vanlig. Vi gikk ut. Etter hvert gikk vi over Slottsparken, men så gikk mannen min videre i en annen retning, slik at jeg skulle gå alene. Den lille strekningen til Frogner klarte jeg ikke alene uten å ha et stoppested, forteller hun. En venn av meg hadde et kontor på strekningen. Jeg hadde som mål at jeg skulle gå innom der for å lade opp krefter til resten av reisen. Hele veien gikk jeg og sang lavt; «Det var slik en deilig dag på hovedøyen». Jeg sang for at ikke panikken skulle overta. Jeg klarte det!

-Da jeg kom inn døren til min venn, hadde han aldri sett en person ha det så vondt. Jeg gikk og vred hendene sammen, klarte ikke å stå stille. Men som sagt, jeg hadde klart det og jeg klarte resten av strekningen. En fantastisk følelse. En følelse av frihet. Slik ble angsten min en læremester.

 

Utvidelse av bevisstheten

Så en dag skjedde enda et mirakel. Det neste som skulle skje var en utvidelse av bevisstheten, da var hun 42 år. Hun gikk ut av porten der hun bor nå, ut på fortauet og krysset gaten. Måneden het november. Hun så et blad fra treet som dalte sakte ned mot asfalten. Hun ble stående.

-Jeg snudde meg og så et av de siste bladene på treet like utenfor der jeg bor, falle til marken. Jeg så det vippe frem og tilbake, og tenkte: «Takk for i år.» Da var det som om bladet ga gjensvar og ble til gnistrende lyspartikler. Og jeg så virkeligheten slik jeg aldri hadde sett den. Tiden stoppet. Det ble helt stille.

Det ble en gjenforening. Det var den samme følelsen som fylte henne da hun var 5 år, men nå som et modent menneske med voksen innsikt. Bladet pratet til henne. Hun ble ett med bladet, ett med naturen, ett med alt levende liv. Alt liv som hadde skjedd i mellomtiden var her og nå. Alt ligger i dette NÅ.

-Selv om vi bærer med oss summen av alt, tror jeg likevel ikke på reinkarnasjon. For meg er ikke reinkarnasjon den endelige sannhet. Jeg tror vi har noe som heter cellehukommelse. Vi bærer med oss minnene helt tilbake fra vi var stjernestøv, hele evolusjonen. Siden vi eier evolusjonens hukommelse, har vi også kunnskap om vår opprinnelse, hvem vi egentlig er, vårt sanne jeg, mener Vigdis.

Oppvåkningen fra angsten var som å komme over elven, ha erfart elven, se lyset på nytt med andre øyne. Hun sier så vakkert:

«Det jeg hadde gitt navnet Gud, måtte jeg nå

gi navnet min sjel, eller min indre vei.

Det jeg nå møtte, bar ikke navn.»

 

Vårt sanne jeg

Vi søker, vi mennesker. Vi søker et eller annet inni oss som er diffust. Hadde det vært klart, hadde vi ikke søkt. Denne lengselen er selve drivkraften til å gå litt til høyre, litt til venstre, litt tilbake, men vi går på. Hver gang vi møter et svar som harmonerer med vår lengsel, gir det en indre fred. Vi finner. Vigdis Garbarek er en dame som har funnet seg selv. Hun har hørt på sin egen stemme. Selvutviklingsbøkene står på rad og rekke i bokhandelen, det er mange av dem. Fellesnevneren er; finn deg selv, vær deg selv. Lett å si, men hvordan finne mitt sanne jeg?

-Det er når du har kastet alle maskene dine, sier Vigdis. Vi har masker for å skjule vår usikkerhet, vår redsel, vår glede. På den måten vil vi ikke se vårt sanne ansikt, vi er ikke fornøyd med oss selv. Når vi tar av maskene, trer vi mer og mer frem. Dessuten er det lettere å være kun én enn mange. For meg er det sanne uttrykk det samme som «Jeg Er». Vi må ha en våkenhet, vi må tørre å være ærlige, vi må tørre å leve oss selv.

Det er ikke vanskelig å se for seg dagens trender i denne sammenheng. Særlig kvinner skal forandre på seg selv og sitt utseende. «Jeg skulle ønske jeg var mer som henne, hvis jeg bare hadde litt større lepper, vil alt ordne seg», og så videre. Den gamle tanken om at vi vender blikket utover for å se om svaret er der, forfølger oss.

-Vi må se innover, fortsetter Vigdis. Det er i oss kunnskapen ligger om hvilke tallenter og muligheter vi har. Lengselen etter å være sammen med oss selv kommer innenfra. Men vi trenger ytre speiling, det er viktig for vår identitetsfølelse. Det er de ytre hendelser som setter i gang prosesser i oss for at vi skal lete og finne. Livet er ytre påvirkninger. Om vi skulle være helt alene i verden, hvordan kunne vi da se oss selv? Vi hadde ikke fått noen tilbakemeldinger, ingen bevegelse, ingen kommentarer om at veien som går i den retningen ikke er lur å ta. Speilbildet. Hvilke egenskaper ser jeg i personen foran meg, som jeg har selv? Lengselen etter å finne den rene tonen i oss selv, driver oss videre. Spørsmålene er mange, men vi kommer ikke utenom, mener Vigdis.

Jeg tror vi mennesker er like på bunnen. Vi har de samme følelser, de samme lengsler og behov. Det er bare at følelsene uttrykker seg forskjellig alt etter som hvilken fase vi befinner oss i. Det er også derfor vi gjenkjenner oss i den andre.

-Jeg har reflektert mye over hvordan vi blir formet og påvirket av våre omgivelser. Oppdragelsen former oss slik andre tror det er best for oss, og det ønsket kan være langt borte fra vår egen oppfatning av oss selv.

 

Fremtiden

Vigdis tror at vi med tiden kan klare å trene opp vårt indre konsentrasjon så sterkt at vi kan forstå enda mer av oss selv og våre veivalg. Vi kan følge årsaksrekken i større grad enn vi gjør i dag. Vi kan få opplysninger gjennom våre gener. Opplysningene vi får, i den ytterste konsekvens, kan kanskje gi oss en mulighet til å forstå vårt sykdomsbilde. Det kan bli en genetisk forløsning.

-Men da må vi familiemedlemmer prate sammen, vi som arvematerialet og har tilgang til informasjonen. Vi må finne ut hvordan vi kan bryte kjeden som eier sykdomsforløpet, enten det er angst eller somatikk. Vi kommer til å forstå mer av de sykdommene som preger oss. Jeg tror det er mulig.

-Broren min og jeg bestemte oss for at familiehemmeligheten stopper med oss. Smerten som panikkangsten gir, skal ikke gå videre til nest generasjon. Men vi må passe oss for forskjellige ting, som for eksempel alkohol. Den passer ikke inn i mitt liv, sier Vigdis. Ved å reflektere over spørsmålene «hva skjedde, hvorfor og hvordan», kan vi komme langt. Siden jeg tror alt har en sammenheng, er sykdom en del av sammenhengen i helheten. På samme måte som vi går inn i angsten for å prøve å forstå, kan vi gå inn i sykdommen for å forstå dens språk. Kanskje den har et budskap om oss selv. Kanskje kan smerten være vår veiviser til innsikt, på samme måte som smerten kan være veiviser til vår innerste brønn? Jeg tror det er fremtiden, forteller Vigdis. Det er en spennende tid vi lever i, en tid der vi lengter etter å finne ut hvem vi egentlig er. Vi finner veien – veien hjem til oss selv – vi må bare være tålmodige.

Vigdis avslutter med å si at vi må være mer takknemlige over det vi har, ikke klage og syte så mye. Hun sier:

«Takk til Naturen som viste meg livets lover.

Takk til Angsten som tvang meg til å søke i meg selv.

Takk til Lyset som viste meg at jeg hadde en vei å gå.

Takk til meg selv for at jeg våget å leve.»

**

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.