Slik påvirker naturen oss

Natur er grunnleggende viktig for helsa vår, for tilfredshet og opplevelse av mening i livet, mener forfatter og forskningsjournalist Åse Dragland. Stillheten vi opplever i møte med naturen skaper livskvalitet. Stress og farlig kolesterol reduseres. Sykelig grubling og uro dempes. 

Av Åse Dragland Foto: Colourbox
Artikkelen er hentet fra Visjon nr. 3-2018

Stillhet er nær knyttet til naturen. Mens sivilisasjonen kjennetegnes av lyder, uro, trafikk og folkemengder, er naturen rolig og stille. Trærne og gresset bråker ikke. Vannene er stille. Noen ganger lager vinden et sus i tretoppene og fuglene kvitrer, men stort sett er det stillheten som rår.

Når folk kommer på jobb mandag morgen og snakker om opplevelsene sine i helga, er det ikke alltid fysiske aktiviteter som trekkes fram. Siden vi møter naturen med hele sanseapparatet vårt – med hørsel og syn, lukt og smak – kjenner vi like mye på ekstrem glede og takknemlighet, undring og ro. Uten å være oss det bevisst berøres vi følelsesmessig.

«Fantastisk opplevelse; jeg følte meg så lykkelig! Drømmedag! Vi hadde ikke lyst å dra ned fra fjellet igjen!»

Et av mange minner fra min egen barndom var å gå på bygdeveien en sein vinterkveld. Stjernene dekket hele himmelen og utgjorde gatelyset vårt. Det var så stille. De eneste lydene som hørtes i mørket, var knirkingen fra skoene våre og dønningene fra havet i etterkant av uværet. Bølgene buldret i lange, seige tak mot land. Det var på én og samme måte både skummelt og trygt.

Stillhet og støy

Naturveileder i Statens naturoppsyn, Live Danielsen, har dybdeintervjuet folk som trekker fram stillheten og roen de finner i naturen (Danielsen, 2011).

I studien hennes sier en person:

«Selv om det er stille, så hører jeg en slags lyd fra trekronene. Når all annen lyd stilner, så ligger den stille lyden der, og den er hørbar. Den er veldig beroligende. Tar vare på deg på en måte. Den stille lyden er en del av en sånn romfølelse også da. Som har alle elementene fra mangfoldet som finnes av planter, berg, stein, dyr og alt mulig. Som en slags urtone.»

En annen forteller at den første gangen han husker han begynte å lytte til stillheten, var han sammen med faren sin:

«Veit ikke hvor gammel jeg var, men han gikk og fiska. Så sa han at jeg skulle legge meg under en gran og hvile, han skulle fiske litt utover natta. Det er første gangen jeg kan huske at jeg lå og lytta til den, for da var det dørgende stille.

Før var jeg nok litt mørkeredd, men kan ikke huske at jeg har vært mørkeredd etter det fordi det virket trygt og godt å ha, å kjenne på den stillheten og høre den stillheten.»

De fleste som opplever stillhet, kan høre at det ikke er totalt fravær av lyd det handler om. Dikteren Hans Børli (1982) beskriver det slik:

«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom. Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vemodige tone, og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara, men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys.

Denne levende stillheten er en stor og dyp verdi. Vi kan være glad vi lever i et land hvor det ennå så lenge finnes rom nok, tonende lydrom av avstand rundt stillhetens klare tone».

For mange kan stillhet virke uvant og skremmende. Dagens ungdom er vant med lyd, og mange omgir seg med musikk og lyd store deler av døgnet. En del brukere av dagens teknologi innrømmer at de utsettes for så mye lyd i hverdagen at ren stillhet er vanskelig å takle, og noen må medgi at de har kommet til et punkt der de må ha lyd rundt seg. Stadig flere bruker derfor mobilapplikasjoner som tilbyr bakgrunnsstøy.

Blogger Ingvild Hunsrød forteller at hun for eksempel foretrekker nettsiden Coffitivity når hun er på jobb. Den gir henne lyden av et kafémiljø på øret. «Litt klirring i kaffekopper og fjern prat blir bedre enn stillheten på kontoret» (nrk.no, 2015).

Silence, please!

Internasjonalt har stillhet og urørt natur likevel blitt en vare man jakter på og betaler dyrt for å få oppleve. Tynt befolkede fylker som Finnmark og Troms markedsføres nå for fullt, og turister strømmer til – spesielt fra Asia. Markedsføringsproduktet er øde vidder, nordlys og stillhet.

Men naturen og stillheten er truet fra mange kanter. De siste hundre årene har områder definert som villmark blitt redusert fra om lag 50 prosent til litt over 10 prosent i Norge, og dagens regjering vil at det skal bli lettere å bygge ned urørt natur. De vil beholde naturmangfoldloven, men skal se nærmere på praktiseringen av den.

De siste årene har forbudet mot vannscooter blitt opphevet, og det er innført fornøyelseskjøring på snøscooter. Den stadig økende motoriserte bruken av natur er en trussel mot god folkehelse og regnes av mange som et massivt tilbakeskritt for stillheten i naturen.

Mange vil nok også mene at ansvaret for natur- og verneverdiene lett skyves til side til fordel for virksomheter som skaffer kommunene inntekter.

Stillhet er et særegent utgangspunkt for en markedsføringskampanje. Tross alt kan du ikke veie, poste eller eksportere den. Du kan ikke spise den, samle den eller gi den bort. Likevel kjørte den finske turistforeningen en større kampanje i 2011 som brukte stillhet som markedsprodukt.

De benyttet en serie med foto av skikkelser plassert i naturen. Under sto det skrevet: «Silence, please!» og «No talking, but action». Lederen for VisitFinland.com, Eva Kiviranta, sa: «Vi bestemte oss for å omfavne og løfte fram stillheten – i stedet for å si at her har vi det rolig og stille.»

Det den finske kampanjen reiser spørsmål om, er hva de konkrete virkningene av stillhet er. Vitenskapen har begynt å snuse på emnet og har i de senere årene framhevet stillhetens særegne kraft til å roe kroppen, skru opp volumet på våre innerste tanker og tune inn vår tilknytning til verden.

Selv går jeg mye på tur i marka. Ofte med venninner, men like ofte alene. Å gå alene i skogen er en annen opplevelse enn å ha selskap. Jeg legger merke til mer – små lyder som kanskje avslører et ekorn eller en svartmeis i nærmeste tre. Og jeg grubler ikke mens jeg går. Dagligdagse, praktiske ting flyter litt ut og inn i tankene, men mest føler jeg at hjerne og bevissthet hviler. Det finnes ikke noe støy eller andre mentale forstyrrelser å stenge ute. Jeg kjenner faktisk på et behov for å rømme unna om det kommer folk bak meg på stien som prater høyt. Jeg trenger stillheten. Senere – med kaffe og niste på en benk litt utenfor allfarvei – sitter jeg bare tanketom og stirrer ut mot tretoppene mens det store rommet under himmelen skaper en mental, komfortabel setting.

Når hjernen får hvile

De siste tiårene har forskere begynt å forstå hvilke virkninger stillhet har på oss. Det er ikke bare noe som oppleves som behagelig. Stillhet ser ut til å være nødvendig for å fordøye alt som skjer rundt oss.

Forskning viser at hvilemodusen ser ut til å være nødvendig for selvrefleksjon. Når hjernen er i denne tilstanden av aktiv hvile, skapes det et «bevisst arbeidsområde» som gjør at intern og ekstern informasjon blir integrert. De rolige periodene av bevissthet gir oss rom til å forstå oss selv og vår plass i verden rundt oss (Kaplan & Kaplan , 1972).

Men ikke nok med det. Regelmessig stillhet er også med på å endre oss rent fysisk. Stillhet påvirker faktisk strukturen i hjernen vår.

I over tretti år har Richard Davidson drevet såkalt kontemplativ hjerneforskning. Han mener den mest krevende støyen mennesker opplever i dag, er tankestøyen som foregår i oss selv. Han har registrert hvordan praktisering av mindfulness og meditasjon påvirker oss.

Davidson hevder at bare noen minutter med stillhet daglig kan redusere uro og støy i oss. I tillegg vil meditasjon og stillhet aktivere den såkalte frontallappen som ligger i fremre, venstre del av hjernen – og som igjen er forbundet med positivitet og empati.

Som om ikke det var nok, kom det en studie om stillhet i 2013 (Kirste mfl., 2013) som vakte oppsikt. Her viste man til at mus som opplevde absolutt stillhet i to timer per dag, utviklet nye hjerneceller! Dette skjedde i hippocampus, den delen av hjernen som knyttes til minne, følelser og læring.

Veksten av nye celler i hjernen trenger nødvendigvis ikke å bety varige helsemessige fordeler. Men i dette tilfellet mente forskerne at cellene så ut til å bli fungerende nevroner.

To typer oppmerksomhet

Stillhet ser også ut til å gi økt læring. Det hevdes blant annet at folk klarer å konsentrere seg bedre etter å ha tilbrakt tid i naturen. Hva kan årsakene til dette være?

Noen mener at vi bruker en annen type oppmerksomhet når vi er i naturen enn ellers (Kaplan & Kaplan, 1989). Teorien sier at vi har én type oppmerksomhet som er direkte. Den bruker vi når en oppgave krever vår konsentrasjon og tilstedeværelse. Men i tillegg har vi en spontan, uvilkårlig oppmerksomhet som ikke krever noen anstrengelse.

Forskningsresultatene viser at når vi må opprettholde oppmerksomheten over tid og den blir overbelastet, svekkes gjennomføringsevnen vår, og vi blir mentalt trette. Vi blir også dårligere i stand til å forholde oss til usikkerhet, og evnen til å planlegge reduseres. Siden dagens samfunn er overbelastet av informasjon, kreves det mye av den direkte oppmerksomheten. Dette kan lede til psykisk utmattelse siden vi får liten anledning til å hvile og hente oss inn.

Forskerne mener at vi kan gjenopprette oppmerksomheten ved å bytte til en annen type oppgave som vi bruker andre deler av hjernen for å løse. Eller vi kan oppsøke naturen.

I naturen vil en person reflektere uanstrengt over det som skjer, og bygge opp igjen den direkte oppmerksomheten.

Naturlige omgivelser hjelper oss å få distanse til rutineaktiviteter og tanker. Skyer, solskinn og løv som beveger seg i vinden, holder på vår oppmerksomhet uten at vi anstrenger oss – og gir samtidig tilstrekkelig muligheter for hjernen å tenke på andre ting.

Nivåer av krav

Svensken Johan Ottoson ved Lantbruksuniversitetet i Alnarp opplevde en lang rehabiliteringsperiode etter en alvorlig trafikkulykke. Da han oppholdt seg på sykehuset i Orup, brukte han mye tid til å komme seg ut i naturen.

Han gikk ofte alene på tur rundt institusjonen og søkte gjerne til plasser som hadde store, mosegrodde steiner. Dette symboliserte tid, trygghet, ro og styrke for ham – og gjennom møtet med naturen og terapien han fikk på sykehuset, kom han seg tilbake til livet. I etterkant skrev Ottoson sin doktoravhandling om hva opplevelser med natur kan ha å si for helsen vår (Ottosen, 2007).

Ut fra hva han selv hadde opplevd, prøvde han å utvikle teorier og finne forklaringer i litteraturen, og han endte opp med den amerikanske forskeren Harold Searles, som hadde studert samspillet mellom menneske og natur. Searles mente at et menneske som er langt nede psykisk, er avhengig av stabile omgivelser for å føle seg vel.

Helbredelsen og veien tilbake må også følge en bestemt utvikling som ikke stiller for høye krav til å begynne med.

Det første steget er å møte livløse ting – som steiner. De stiller absolutt ingen krav; de bare er der. Neste trinn kan være vekster. Ute i naturen stiller de ikke mange krav, men inne i stua vil de trenge omsorg for å overleve. De gir god respons om du pleier dem, og å utvikle en relasjon til planter kan dermed være et steg videre i egen utvikling.

Å ta vare på dyr er noe mer komplisert, med mat, skjøtsel og turer. Men dyret vil aldri vurdere dine handlinger. Det er trofast og setter i gang kreative prosesser hos den syke, noe som igjen setter fart på helbredelsen.

Å forholde seg til andre mennesker er det aller vanskeligste. Andre personer stiller krav, de tolker deg, de kan svikte. I perioder der man knapt greier å håndtere sin egen sorg og fortvilelse, vil møter med mennesker gjøre at man blir både trett og aggressiv (Stanton & Searles, 1992).

Denne formen for rehabilitering ligger i dag til grunn for praksisen ved Alnarps rehabiliteringshager i Sverige. Rehabiliteringsgården ligger like utenfor Malmø og har siden 1980-årene drevet forskning på hvordan parker og natur påvirker livskvalitet og helse.

Den typiske kursdeltaker er en velutdannet kvinne i 40-årene, gjerne i et yrke der hun utsettes for mye stress. Hun er ansvarsfull og positiv og ofte mellomleder. Andre yrkesgrupper som er hyppig representert, er leger, sykepleiere, lærere, studenter, doktorander og forretningsfolk. Majoriteten er i 40–45-årsalderen. Felles for dem som deltar, er at de gjerne har vært langtidssykmeldt – på grunn av stress.

Behandlingsteamet består av landskapsarkitekter, gartnere, landskapsingeniører, fysioterapeuter, psykoterapeuter og ergoterapeuter. Dagen begynner med en kopp te og en god samtale i gode stoler i et rolig hjørne.

Sett i et utviklingsperspektiv er det kanskje ikke så rart at vi i dag blir slitne når vi sitter foran en dataskjerm og konsentrerer oss lenge om én mental oppgave. I menneskets forhistorie var det sannsynligvis viktigere å legge merke til farlige dyr og uvær for å overleve. Det var få som satt stille med én og samme oppgave en lang stund, og i så tilfelle var det praktiske, ensidige jobber som ikke krevde mye tankevirksomhet.

I våre dager er det interessant å høre kommentarer fra deltakere som har vært med i tv-programmer som «Anno» og «Farmen», der de føres flere hundre år tilbake til en livsstil med tungvinte, arbeidskrevende aktiviteter. De fleste har uttalt at de har likt roen i det ensformige, tunge arbeidet, og at de ikke har savnet nåtidens form for stress og stadige skiftninger.

 

**

Om Åse Dragland
Åse Dragland har 30 års erfaring som forskningsjournalist. Hun har vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU.

Åse Dragland har dessuten arbeidet på sosialkontor og på psykiatrisk sykehus.
Hun har utgitt bokene Kroppens skjulte intelligens (2011),  Kroppen snakker (2016) og Slik på virker naturen oss (2018).

 

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.