Autentisitets-trening – en vei til et meningsfullt liv

Autentisitets-trening er en metode som raskt gir øyeblikk av indre fred og tilfredshet med livet. På sikt gjør vedvarende trening at autentisitet som en sinnstilstand blir tilnærmet permanent tilgjengelig. Å bli forankret i egen autentisitet vil for mange av oss gi tilgang til meningen og livskraften mange lengter etter. I denne artikkelen presenterer livsveileder og skribent Andreas Aubert en skisse over grunnarbeidet og holdningene som muliggjør at autentisitet kan avdekkes og eies permanent, et skritt av gangen.

Tekst: Andreas Aubert

«For første gang i livet opplevde jeg dyp avslappethet og fred. Spekulasjoner rundt hva andre tenkte om meg og hva jeg trodde var forventet, var erstattet av en hvilende erkjennelse av hva som var riktig for meg. Å holde fast ved det førte til et opphør av den indre konflikten jeg hadde båret på mesteparten av livet. Jeg hadde spontane møter med fremmede mennesker og ble tilgjengelig for genuin og dyp kontakt.

Det viktigste var ikke hva jeg sa og gjorde, men hvor impulsen til det jeg sa og gjorde kom fra i meg selv. Kom det fra et kalkulerende sted som skulle gjøre alt ‘riktig’? Eller kom det fra det stedet i meg som visste hva som var subjektivt sant for meg selv og som kunne tillate det, uten å kontrollere utfallet? Jeg begynte å oppføre meg på nye måter som var mer i tråd med mine egentlige verdier, heller enn fokus på fasade og psykologisk maskespill. Ville jeg ta kontakt med et ukjent menneske, gjorde jeg det. Jeg sa det som var levende og riktig for meg i øyeblikket, det som ga en indre sitring, om det så var ukonvensjonelt. En lekenhet kom fram i meg, der jeg tidligere hadde vært full av angst. Lekenheten var ikke en tillært ytre form jeg tok til meg (gjør sånn og sånn), men uttrykk for en indre kilde som var kreativ i hvert øyeblikk. Jeg forstod at gjennom mine egne valg kunne denne måten å leve på bli en tilnærmet permanent tilstand. Jeg hadde endelig fått smaken på hva det ville si å være hjemme i meg selv.»Beskrivelsen over skildrer en av mine første gjennombrudds-opplevelser rundt autentisitet. De fleste av oss har opplevd øyeblikk der alt kjennes riktig. Det kan eksempelvis være under intens fysisk aktivitet, under god sex med dyp kontakt med partneren – eller ved å kjenne sola varme godt etter å ha stelt i hagen, sittende med en kopp te og høre stillheten. En tilstand av umiddelbar mening og glede ­­– der den vi er og der vi er, er tilstrekkelig for oss. Vi føler oss hjemme. Sperrene som vanligvis holder oss fanget i en virkelighet preget av bl.a. engstelse, forvirring og rastløshet er i noen øyeblikk satt ut av spill, slik at den vi dypere sett er blir midlertidig avdekket.

 

Tilgjengelig for alle

Autentisitets-treningen handler om å aktivt velge å tilrettelegge for at opplevelser som de ovennevnte kan inntreffe stadig oftere, heller enn å være noe som skjer en gang i blant uten at vi forstår hvorfor.

Autentisitet er ikke noe mystisk, det er tilgjengelig for oss alle. Autentisitet handler om å utfolde stadig mer av den vi dypest sett er, ikke om å ta til oss nye trossystemer eller holdninger gitt av andre. Det handler ikke om å legge til noe, men snarere om å fjerne alt som hindrer oss i å være den vi egentlig er. Autentisitet er altså ikke for eksempel påfunn eller en form for konkurranse med andre eller oss selv, men snarere å kunne hvile i at det i en hver situasjon finnes noe som er sant for oss og som ikke kan betviles. Det betyr ikke at vi alltid må ta det ut i handling, men for å opprettholde egen indre kontakt og selvrespekt er det essensielt å ikke benekte vår umiddelbare sannhet og intelligens. Å være dønn ærlig med oss selv og bli stadig mer transparent er en av grunnholdningene innen autentisitets-treningen.

I denne artikkelen legges det vekt på allmennmenneskelige prinsipper som gjelder uavhengig av alder, kjønn osv., og de indre dynamikkene er det sentrale. Jeg ønsker også å gi et mer realistisk perspektiv på hva autentisitet er. Mange tror at vi «plutselig» blir autentiske og så «surfer» problemfritt gjennom livet på en surfebølge av autentisitet. Dette er grunnleggende feil.

Ett livsområde av gangen

Vi blir ikke autentiske innen alle livsområder samtidig. Noen blir veldig autentiske med venner og familie først, mens det tar lang tid før den samme autentisiteten slår ut i arbeidslivet, eller vice versa. Andre tar opp en hobby og blir veldig autentiske i det, men fortsetter ellers å leve på samme måte som før.

De forskjellige livsområdene har forskjellige lovmessigheter – for eksempel trengs det en annen tilnærming til personlig økonomi enn det trengs til å skape kunst. Autentisitet er ikke å gjøre alt til en suppe uten distinksjoner der vi bare «er tilstede» og følger flyten. Det kreves arbeid og en presis forståelse av de forskjellige indre og ytre terrengene vi jobber med.

Samtidig vil vi over tid kunne oppleve at effekten av autentisitet innen ett livsområde siver inn i de andre, og alle livsområdene gjensidig kan påvirke og nære hverandre til dypere helhetlig autentisitet. Dette er dog noe som kommer først etter mye erfaring og indre arbeid og ikke realistisk å forvente seg i begynnelsen.

Veggen av falsk forståelse og traumatiske opplevelser

Hvis vi ikke tar på alvor de tingene som står vårt hjerte nærmest, og vi svikter dem ved å heller fokusere på ting som ikke gir oss det vi dypest sett søker, tror jeg det er vanskelig å leve med selvrespekt. Likevel, når vi bestemmer oss med all vår kraft for at nå er det nok tullball, nå skal vi virkelig leve, så er det ikke gitt at vi får det til. Det er ikke alltid valget, intensjonen og velmenende handlinger er nok. Vi kan møte veggen og bli tilnærmet paralysert av frykt og forvirring, uten å forstå hvorfor.

«Veggen» vi møter i oss selv når dette skjer, består primært av to ting – falsk forståelse av virkeligheten overført fra familie og samfunn, og traumatiske opplevelser i eget liv som igjen har ført til begrensende holdninger i oss selv. Begge deler, når de ikke har blitt bearbeidet, blir hovedårsaken til at vi lever på en selvundertrykket og begrenset måte.

Falsk forståelse er ubevisst overførte falske holdninger og forståelser av virkeligheten. Dette kan være overføring av traumatiske hendelser som tidligere familiemedlemmer har opplevd, som så har blitt ført videre i slektslinjen som ubevisste, begrensende holdninger. Falsk forståelse består også av kulturelle holdninger, ofte oppstått fra kollektive traumatiske hendelser som krig, ressursknapphet, naturkatastrofer, vanskelige politiske og sosiale forhold osv., men ofte også ut fra ren frykt, tilfeldigheter og overtro. Det er ikke alltid viktig å forstå hvor dette kommer fra, særlig ting som ligger langt tilbake i slekta eller samfunnsforhold. Det viktigste er å forstå hvordan dette lever i oss i nåtid, og å forløse det emosjonelle trykket som ligger i holdningen.

Disse holdningene overføres både via osmose (å ubevisst tilegne seg holdninger gjennom kultur og atmosfære) og gjennom åpenbar indoktrinering (for eksempel gjennom skole, media, religion og livssyn). Noen av holdningene kan på et gitt tidspunkt ha vært nødvendige, men det blir problematisk når de vedvarer etter at de har utspilt sin rolle. Likevel kan holdningene fortsette å være styrende, gjerne over flere generasjoner, nettopp fordi de er ubevisste. De oppstod ut fra frykt, ikke ut fra en bevisst, helhetlig og balansert vurdering.
At vi via terapeutisk bearbeiding frir oss fra hemmende elementer fra vår individuelle fortid, slektas fortid og den kollektive fortiden, er et viktig fundament for at autentisitets-treningen skal bli reelt tilgjengelig og kunne opprettholdes over tid.

Å aktivt forholde seg til veggen

Holdningen i arbeidet med å gjøre autentisitet til en permanent sinnstilstand er altså ikke så enkelt som å bare gjøre det som er riktig for oss. Vi må også aktivt forholde oss til veggen av indre sperrer ­– heller enn å prøve å unngå den eller meie den ned (begge deler gjør veggen sterkere). Denne prosessen blir det ofte ikke snakket så mye om, men mye av arbeidet rundt å bli ordentlig forankret i autentisitet handler om nettopp dette. En ufarliggjøring av disse dynamikkene vil kunne føre til at det blir lettere for flere å gå løs på arbeidet med å bli ordentlig forankret i egen autentisitet.

Et eksempel på å være proaktiv overfor veggen: grunnet mobbing i barndommen har jeg hatt sår rundt å ikke bli akseptert som «en av gutta». Ved å delta i en ukentlig mannsgruppe over to år endret dette seg vesentlig. Sår og forsvarsmekanismer kan likevel fortsatt dukke opp under samvær med andre menn. Ofte vil jeg da gjøre dem oppmerksomme på disse indre dynamikkene før en slik situasjon etablerer seg. Da blir jeg proaktiv rundt min egen bagasje heller enn et offer.

Forståelse, forløsning og å velge nye erfaringer

For å jobbe med den indre «veggen» og bli mindre definert av den, trenger vi som nevnt å forstå de overførte begrensende holdningene og de traumatiske hendelsene i eget liv. Vi trenger også å komme i kontakt med følelsene tilknyttet dette. Ved å uttrykke følelsene, innenfor trygge rammer, kan vi forløse den emosjonelle energien som holder holdningene på plass. Når mønstrene senere dukker opp på nytt blir vi mye mindre fanget hvis vi både har lettet på det emosjonelle trykket og samtidig kan forstå og gjenkjenne dynamikken.

Intellektuell forståelse samt energetisk og emosjonell forløsning er altså viktige fundament. Dette fører i seg selv likevel ikke til en fundamental endring hvis vi så fortsetter å leve som vi har gjort tidligere. For at virkningen skal bli varig må vi velge å gi oss selv nye, livsbekreftende erfaringer som bekrefter for oss at den vi er i vårt autentiske selv er noe vi kan leve med i hverdagen. Heller enn å vente på «absolutt trygghet» før vi våger, vil mye av tryggheten komme når vi hiver oss utpå og risikerer. Det første steget er verst.

Støtten og dialogen vi trenger i denne prosessen tar to hovedformer:
1) dialog med en terapeut eller livsveileder som har jobbet grundig med sin egen vegg
2) dialog med andre som er på samme vei som oss selv
Sistnevnte kan være med nære venner eller gjennom selvutviklingsgrupper som møtes jevnlig og gir mye rom til å dele rundt egen prosess.

Jeg gikk selv mange år i intensiv terapi. Det viktigste de første årene var å være transparent overfor et annet menneske om alt som foregikk i meg uten å bli avvist eller fordømt. Jeg ble støttet på at det i mange av mine nevrotiske trekk var en essens av intelligens og egenskaper som potensielt kunne være svært berikende og nyttige. Det at jeg ikke tilstrekkelig hadde blitt bekreftet under oppveksten på den jeg var, gjorde at denne intelligensen ofte kunne slå seg vrang. Ved å bli bekreftet på alt som var sunt i meg, fikk det sunne større plass og blokkeringene og intelligensens fordreide uttrykk slapp gradvis taket.

Å bli lyttet til med tilstedeværelse, forståelse og en ikke-dømmende holdning normaliserer det vi opplever og åpner for at vanskeligheter kan transformeres til håndterbare utfordringer.

Traumeforløsning – livskvalitet i nåtid, ikke endring av fortid

Traumatiske hendelser (ofte kalt traumer) fra eget liv er som sagt et av veggens hovedelement. Med traumer kan vi lett tenke på dramatiske enkelthendelser eller skrekkhistorier om svært grovt seksuelt eller fysisk misbruk, men traumer kan være mye mer enn det. Fra min egen erfaring vil jeg hevde at mer «usynlige» eller subtile overgrep – som vedvarende mangel på nærende kontakt eller å bli utsatt for langvarig følelsesmessig trakassering – kan stikke kanskje enda dypere enn åpenbart fysisk misbruk. Kanskje blir ikke dette tilstrekkelig anerkjent fordi vi lever i en kultur som er veldig ytre fokusert og som ofte nedvurderer viktigheten av ting som er vanskeligere å kvantifisere og måle.

Traumer trenger ikke være dramatiske enkelthendelser. Ofte vil traumer bestå av vanskelige dynamikker som foregikk over tid – i familien, på skolen, med barndomsvenner osv. – selv der alt så ut til å være på stell i det ytre. Traumene vi bærer på kan ytre sett være veldig forskjellige, men fellesnevneren er ofte at vi ikke ble sett og anerkjent for den vi var.

Å jobbe med traumer vil terapeutisk innebære en gjennomgang av traumeforløpet – når begynte det, når sluttet det, hva skjedde? Man går inn i detaljer og kontakter følelsene, for å forløse energien i traumet og bringe det til bevisstheten. Vi tømmer oss for det usagte og det vi har holdt skjult, ofte grunnet skam. Dette kan selvsagt ikke endre fortiden, men det kan forløse mye av bagasjen vi bærer med oss. Slik blir fortiden i mindre grad styrende for nåtiden. Etter en slik bearbeiding kan vi fremdeles gjenkalle fortiden, men uten å bli sittende fast i den.

Traumebehandling handler altså dypest sett ikke om fortid, men om hvordan vi bærer fortiden i nåtid og hvordan dette fører til et begrenset liv. Formålet er å ha større frihet og mening i nåtid. Intellektuell forståelse i seg selv er ikke tilstrekkelig. Det fungerer også dårlig å mentalt bestemme seg for å «glemme» eller «bli ferdig med» de vanskelige tingene uten å bearbeide dem. Dette vil da sitte som blokkeringer i kropp og psyke. Først når den energien kan forløses blir det mulig å legge det bak seg og ikke lenger være bundet av det.

På et tidspunkt i prosessen kan det være nyttig å snakke med de som var involvert i traumet. Gjøres det på en respektfull måte er folk stort sett villige til å lytte. Å snakke ut om det kan ha en stor helende virkning, og å høre den andres versjon kan gi aha-opplevelser. De fleste av oss har blitt utsatt for urettferdighet og sårende behandling, også «overgriperne». Det er dog ikke alltid den andre part er tilgjengelig for dialog. Det går likevel an å løse opp i traumet gjennom bearbeiding via en terapeut eller livsveileder. Å uttrykke sin side av saken og bli bevitnet av et empatisk menneske kan være det viktigste skrittet mot å legge det bak seg.

Trygg grunn i møte med ytre turbulens

Autentisitet er ikke gjort over natta og er ikke en «quick fix» som løser alle problemer. Når vi har blitt godt forankret i det autentiske vil det fortsatt oppstå konflikter, men det er i det minste meningsfulle konflikter som det går an å vokse på, heller enn et dragsug av egostyrt skittkasting og påståelighet. Sistnevnte er basert på bagasje fra fortiden, der vi igjen og igjen etablerer de samme problemstillingene og skylder på andre mennesker, samfunnet osv. heller enn å se hovedproblemet – at vi spiller ut ubevisste psykologiske mønstre som ikke lenger tjener oss. Autentisitet er ikke en endelig løsning på livets problemer, men gjør problemene til håndterbare utfordringer. Vi lever ut fra det som er sant for oss, heller enn i et kalkulerende maskespill der vi alltid er på gyngende grunn.

Ved å hvile i det som er autentisk for oss kan vi oppleve å være på trygg grunn selv i møte med stor ytre turbulens. I det psykologiske maskespillet der vi lar veggen styre vil vi alltid være på gyngende grunn, selv når ting er veldig stabile i det ytre. Fram til vi har oppnådd en viss grad av suksess og ytre stabilitet kan vi lett tro at vår egen utilfredshet skyldes ytre mangler. Når vi derimot har oppnådd mye av det vi har søkt i det ytre, tvinges vi til å se at det er noe som ikke fungerer optimalt i det indre – da vi fortsatt kjenner på en uro. Nettopp opplevelsen av at ytre suksess kan avdekke indre tomhet blir innfallsporten til mange menneskers vei mot autentisitet og større indre kontakt.

Dynamisk, gledefylt lidelse

Da livet mitt var definert av «veggen» var jeg stort sett i en statisk lidelse som ikke så ut til å føre noen vei. Det var den samme repetitive meningsløsheten og mangelen på livsgnist, igjen og igjen. Det ble befriende å erkjenne at om jeg først skal lide, så ville jeg i det minste lære noe av det, ikke bare den samme dritten hver dag. Når vi er autentiske kan vi fortsatt oppleve lidelse – for eksempel intens kjærlighetssorg. I min erfaring har dette ofte vært en dynamisk lidelse som åpner, som jeg etterpå ikke ville vært foruten. Selv når jeg stod midt i det kunne jeg oppleve å være i kontakt med noe mye mer virkelig og nærende enn det meste annet jeg hadde opplevd. Sorg kan være vakkert, fordi det viser at jeg er åpen, i stand til å føle og å verdsette at jeg har opplevd noe verdifullt og blitt dypt berørt. Opplevelser av dyp sorg har åpnet meg til større følelseskontakt og økt kapasitet til å stå i det vanskelige heller enn å unngå det.

Alle mennesker vil møte vanskeligheter i livet, og kanskje har særlig de svært retningsgivende 20-årene i seg mange utfordringer som det er destruktivt å stikke vekk fra. Det største problemet er ideen om at alt skal være lett, heller enn å ha et språk for – og en kommunikasjon om – de allmennmenneskelige dilemmaene vi møter. Store deler av livet har jeg trodd jeg var tilnærmet alene om å oppleve vanskelighetene jeg har stått i. Via deling i selvutviklingsgrupper har jeg gang på gang fått bekreftet at mange kunne nikke gjenkjennende og at andre kunne ha vel så store ting å slite med selv. Dette har vært befriende og forløsende å se, heller enn tyngende. Det er vår egen selvundertrykkelse som er tyngende.
**

Livsveileder Andreas Aubert tilbyr individuell livsveiledning i Oslo og via Skype. Den første timen gis til 50 % rabatt. Se unfoldingauthenticity.com for mer info og timebestilling. Som journalist og skribent tilbyr Andreas Aubert også de fleste varianter av redigering, transkripsjon og skrivehjelps-tjenester. Se andreasaubert.no for nærmere beskrivelse. Artikkelforfatteren kan kontaktes på: andreas@nullunfoldingauthenticity.com

*
Denne artikkelen var på trykk i Visjon nr. 5, 2016 og har gjennomgått noen mindre endringer forut for publisering på nett.

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.