Bjørn Thorbjørnsen: På Engleloftet

I åtte år var Bjørn Thorbjørnsen prest og kapellan i Ris Kirke. Men så kjente han at han ikke kunne fortsette, sa opp jobben og meldte seg ut av Kirken. Han kunne ikke stå for dogmatikken og verdiene han selv prediket. Nå inviterer han til intuitiv maling, den gode samtalen og refleksjoner omkring livet – på Engleloftet.

Av Eirik Svenke Solum

(Reportasjen er hentet fra Visjon nr 5-2013)

Sola fyller gatene på Bislett i Oslo da jeg finner fram til adressen der Bjørn Thorbjørnsen har forvandlet et råloft til kombinert atelier og bolig. Han kaller det Engleloftet. Her har Bjørn begynt å invitere mennesker til intuitiv maling og samtaler omkring det som føles vesentlig i livet.

– Vi skal ikke sammenlikne maleriene, tenke på teknikk eller bedømme kvalitet. Det er et fritt rom, hvor vi kanskje kommer inn en meditativ tilstand, med god musikk, litt visdom og der vi deler tanker om hvor vi står i livet. Kanskje tar vi et glass vin sammen.

Selv maler Bjørn nærmest hver dag. Det er stor interesse for hans sfæriske og vakre bilder. Dessuten holder han foredrag, blant annet om veien fra livet som prest til der han er i dag. Han leder workshops for organisasjoner, arbeidsplasser og grupper, som ønsker å finne fram til inspirasjonen og motivasjonen i livet og i jobben de gjør.

Bjørn Thorbjørnsen: På Engleloftet

Nå er det 26 år siden Bjørn ble ferdig utdannet teolog og begynte å jobbe som prest. Han var kapellan i Ris kirke.

– Det var nok mye tilfeldigheter som gjorde at jeg ble prest. Folk sa at ”det passer du sikkert til!” Jeg følte tilhørighet i miljøet, den kristne lagsbevegelsen og i ungdomsklubbene. Det ene tok det andre. Moren min, en vakker og velmenende kvinne, påvirket meg nok også. Så valgte jeg det.

Bjørn byr på sjokoladekake og steller i stand en god kopp kaffe på kjøkkenbenken, før han setter seg ned i hengestolen som er montert i en av takbjelkene.

– Var du blant de prestene som ikke tror på Gud?

– Nei, det føler jeg ikke. Troen min har vært veldig i utvikling. Og blir mer og mer renset for religion og dogmatikk. Etter 15 år med innlæring har det tatt 10 år med avlæring, for å åpne feltet igjen. Det jeg ser når dette landskapet åpnes, er spiritualitet. Det guddommelige. At det er en kraft.

I essens tror jeg på det samme nå som tidligere. Men nå kan jeg også male det, ler Bjørn. Noe av det han opplevde som meningsfylt ved å være prest var den direkte kontakten med mennesker.

– I dag gjør jeg mye det samme; møter mennesker og deres tanker, følelser og livsopplevelser. Det er kanskje det mest meningsfylte jeg jobber med, når folk kan gi uttrykk for hvordan de faktisk føler i situasjoner. I kurs, foredrag, i bedrifter og hos ledere. Den ærlige dialogen.


VendepunktetBjørn Thorbjørnsen: På Engleloftet

I løpet av ett år mistet Bjørn mye av troen sin, og dermed jobben. Og hjemmet sitt, siden han hadde tjenestebolig. I tillegg røk ekteskapet. Bjørn vet hva det vil si å gjennomleve en livskrise.

– Alle ”søylene” jeg hadde basert tryggheten og forutsigbarheten min på, forsvant. Bevisst eller ubevisst nådde jeg et punkt der jeg skjønte at jeg måtte stoppe opp. I ettertid er jeg veldig glad for denne opplevelsen, hvor jeg kunne begynne å hente tilbake livet mitt.

Det var i denne perioden han først begynte å male.

– Det ga en befriende og grunnleggende opplevelse av å kunne begynne på nytt, hver gang jeg henter fram et nytt lerret og begynner på et bilde. Og når som helst kan jeg bare rulle over med hvitt eller endre noe. Det er heller ikke mulig å gjøre noe ”feil”. Dét er noe jeg ønsker å dele med andre. Jeg opplever også at mange har et savn etter å uttrykke seg kreativt, å få uttrykt noe grunnleggende, som vanskelig lar seg uttrykke med ord.

Bjørn reiser seg og går bort til maleriet han jobber med nå. Ett av dem. Det er blå-grønt med et sirkelformet motiv, det minner om en planet.

– Jeg begynte å male på dette sent i går kveld. Malte noen timer og det var dette som kom ut. Det er vanskelig å si hva dette er, men kanskje noe ute i universet? Noe utenifra. Mange av motivene mine inneholder nok elementer som skaper assosiasjoner til kosmos, med kloder og noe der ute.

Det viktigste for meg med malingen er å komme vekk fra hodet og ordene. Derfor er den nærmeste beskrivelsen jeg finner ”intuitiv maling”. Det er ikke intellektuelt eller basert på prestasjon.
Det helligeBjørn Thorbjørnsen: På Engleloftet

– Hva er det hellige for deg?

– Det er et veldig fint ord. Jeg nærmer meg det forsiktig. Men jeg kjenner det når jeg er i kontakt med det, og det skjer ofte når jeg maler. En tilstedeværelse. Som å være i en flyt hvor jeg er i kontakt med noe som overskrider meg og mitt. Et samsvar hvor noe stemmer. I glimt kan jeg oppleve det, når jeg legger til rette for det.

Tenk når disse glimtene kan bli en tilstand! Ren tilstedeværelse, utenfor tid og sted. Som barnet og i tillitt.

Bjørn forteller om barnebarnet sitt, som er to og et halvt år.

– Å være sammen med henne er hellig for meg. Det er noe guddommelig i barnet, som om det er rent. Det er en påminnelse jeg – og vi voksne – har veldig godt av, tror jeg.

 

Tilbake

Da jeg besøker Bjørn, kommer han rett fra samtaler med biskop Kvarme. Bjørn håper tiden er moden for at Kirken nå kan være en arena for åpnere og mer inkluderende møter med mennesker.

– Jeg får se. Den gang jeg brøt med Kirken, var Andreas Aarflot biskop. Det er 18 år siden. Jeg meldte meg i tillegg ut av Den norske kirke. Og da er det kirkerettslig ikke så lett å komme tilbake som prest. Jeg har mistet ordinasjonen, formelt sett.

Men jeg har et stort hjerte for Kirken og mange har et forhold til kirkerommet. Samtidig som jeg snakker med mange som har et negativt forhold til Kirken, til religion og kristendom. Og det forstår jeg godt. I en del tilfeller ligger det personlig opplevelser til grunn. Mange har et ulykkelig kjærlighetsforhold til Kirken.

Selv har jeg ikke noe behov for å være i opposisjon lenger. Jeg har meldt meg inn igjen, og håper at kirken kan være en aktør som tilbyr en arena for undring, mystikk, ettertanke, meditasjon. Og ikke formidle bare dogmatikk. For meg er all religion menneskeskapt. Og ofte fryktbasert, noe som er helt i strid med mitt gudsbegrep.

Bjørn mener Kirken kan være et naturlig sted å komme med lengsler og håp, i en tid som er utfordrende på mange områder.

– Vi er nå i en brytningstid hvor maktstrukturer faller, og mange har en lengsel etter noe mer eller dypere i livet, som jeg merker sterkt når jeg har kurs og foredrag. Men det er ikke alltid lett å sette ord på det. Men dogmatisk religion kan ikke tilby det folk søker og trenger, sier han og viser til starten av liturgien for høymessen, slik han husker den fra tidligere:

”Se i nåde til meg, arme syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger. Og som kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.”

– Det er jo det motsatte av dette vi trenger å høre! Vi trenger å kjenne at vi er gull, en uslepet diamant. At vi er guddommelige! At gudskraften finnes der for deg og alle!

– Hva er Gud for deg?

– For meg er det klart at Gud ikke er noe fysisk eller synlig. Derfor er det vel en kraft. Den kraften er jeg like mye en del av som at den er utenfor meg. Alt dette henger sammen.


Det alternativeBjørn Thorbjørnsen: På Engleloftet

Bjørn opplever at alternativbevegelsen både representerer noe viktig i møte med folks spirituelle søken, samtidig som han stiller spørsmål ved det som blir preget av ”åndelig shopping”.

– Det som forundrer meg litt, er alle som haster omkring etter kanaliseringer, auratyding, kort og krystaller – for å få bekreftelser. Selv om det kan gi noen påminnelser av og til. Men jeg føler at vi like mye trenger å hvile mer i det som er. Tilbyderne man oppsøker er ikke mer spesielle enn deg og meg. Vi har alt i oss selv, påpeker Bjørn. Han mener det er viktig at ny spiritualitet ikke bare skaper ny dogmatikk.

– Til alle tider har mennesket hatt behov for å definere og å vite. Dermed begynner vi å begrense. Det var også noe av slitasjen jeg opplevde i Kirken, samtidig som jeg følte at jeg stod i sammenheng med noe større. Men jeg bare aner en flik av det. Da oppleves det helt feil å stå og predike denne dogmatikken og definere det for andre.

Jeg opplevde sorg. Jeg klarte det ikke. Da var det en lettelse at jeg kunne male dette og uttrykke opplevelsen. Det har blitt en velsignelse for meg.

 

Innvikling

– Har denne formen for spirituell søken og spirituelle kriser en sammenheng med at vi lever i et rikt land, tror du? At dette er en form for velstandstema?

– Det er nok det. På vinteren er jeg på Filippinene og maler, ute ved havet, i en enkel landsby. Jeg bor sammen med det som etter vår målestokk er fattige fiskerfamilier. Hvis vi snakker om spiritualitet eller selvutvikling med dem, så blir de bare til et stort smilende spørsmålstegn. Men de er i det likevel.

– Har vi surret oss bort, og viklet oss inn noe vi forsøker å vikle oss ut av?

– Vi har nok surret oss et godt stykke bort fra oss selv, ja. Arne Næss skrev om det i Livsfilosofi, hvor han ville at mennesket skulle ”ta pulsen på sitt eget liv, og spørre seg selv: Er det dette jeg vil?”

Det er et spørsmål som røsker i mange. Å våge å stille seg det spørsmålet og å ta konsekvensene av det. For hvilket liv får man hvis man ikke tør å stille spørsmålet, av frykt for svaret? Det blir et liksom-liv, en form for maskespill.

Bjørn stiller spørsmålene for oss: Tror jeg på denne relasjonen? Tror jeg på dette arbeidsstedet? Tror jeg på det jeg står for, livssynet mitt eller det jeg selger?

– Kanskje Kirken kan være et sted for å våge disse helt inn på livet-spørsmålene? Jeg vet ikke, kanskje det er det siste stedet…?

Bjørn lar refleksjonen henge i lufta. Gynger litt i hengestolen sin og tar en slurk av kaffen.

– Selv om historien kan ha gjort at mange har et vanskelig forhold til den, så har Kirken til rådighet noen av de vakreste begrepene vi har:

Forsoning.
Oppstandelse.
Kjærlighet.
Nåde.

Da det gikk mot slutten som kapellan i Ris kirke, var Bjørn prest for en gruppe konfirmanter.

– Det var 700 mennesker i kirken og 50 konfirmanter. Jeg sa til dem at ”i dag er det dere som er hovedpersonene og jeg taler til dere i dag. Gratulerer med dagen.” Jeg snakket om det å bli kastet ut i selve livet og at vi må stole på noe. Så avslutter jeg prekenen med å si: ”Jeg skulle gjerne fortalt dere noe annet, men når det virkelig gjelder der ute, så står dere helt alene.”
Så spilte jeg ”Hero” av Mariah Carey.

Etterpå sier kollegaene mine til meg: ”Bjørn, du hadde hele kirken i din hule hånd. Hvorfor sier du ikke noe om Jesus som frelser da?” Da tenkte jeg; ”hule hånd”?! Mente de at jeg skulle ”selge det inn”? For meg var det nettopp viktig ikke å gjøre dét. Jeg kommer aldri til å gjøre det. Men det hadde de ingen forståelse for.

 

Fullbrakt

Da Bjørn var til en av sine samtaler hos biskop Kvarme, for å avklare om han kan eller vil bli prest igjen, så ble han stilt spørsmålet: Hva tror du på i dag, da, Thorbjørnsen?

– Jeg tror på den universelle, betingelsesløse kjærligheten, som er basert på Jesu siste ord på korset: ”Det er fullbrakt.”

Det var ikke noe forbehold om levevis, hvilken religion man tilhørte eller hva man måtte gjøre for å gjøre seg fortjent. Da hadde han sagt det. Det var fullbrakt, punktum.

Det budskapet er  radikalt og helt grunnleggende for all forsoning mellom mennesker og i oss selv. Det er fullbrakt og jeg er fullkommen slik jeg er! Det er ikke noe som må fikses, eller ”dersom bare…”. Slik jeg er nå, er jeg fullkommen.

– Var det dette Jesus mente den gangen? Eller er dét egentlig interessant?

– Jeg vet ikke, ler Bjørn. Hva mente fyren? Vi kan egentlig aldri vite.

– Hvem var Jesus, sånn du ser det?

– Jeg tror iallfall han aldri hadde til hensikt å bygge en religion og en dogmatikk. Som avgrenser oss i forhold til de som tror noe annet. Da hadde han sagt det.

Men han var uansett en svært viktig impuls. Og denne impulsen tror jeg på. Men så begynte noen menn i etterkant å definere hva dette skulle handle om, det ble noen kirkemøter hvor de vedtok sannheten med knapt flertall. De regisserer litt og fjerner det som ikke passer med vedtakene – og lager et produkt.

 

Ny tidBjørn Thorbjørnsen: På Engleloftet

Bjørn tror vi står overfor et skifte hvor en ny type spiritualitet finner fotfeste.

– Jeg ser for meg at det vil bli en større glede. At vi ikke er så bundet av det mentale. Jeg tror vi blir friere. At vi blir mer som barnet; lek, fantasi, tilstedeværelse. Ikke i vurderingene, i ordene. Kanskje vi ikke trenger å snakke så mye om det heller?

En bevissthet som egentlig har vært der, lett tilgjengelig, hele tiden.

Bjørn forteller om et indre bilde han har fått.

– Det kom nok siden jeg er teolog og kjenner dogmatikken: Det var ved en port, kanskje det var Peter som stod der. Eller sjefen sjøl. Jeg spør fortvilet: ”Jeg ser at alle slipper inn her! Hva er poenget med alt strevet og det med å holde seg på riktig side og på den smale vei?”

Så sier han som står ved porten: ”Det har vært meningen hele tiden, dét; alle har vært inkludert og alle er på innsiden. Slik har det vært hele tiden. Og det blir ingen endring nå. Ingen ekskludering.”

Han fortalte at ”helvetet” er en konstruksjon vi har skapt selv, som vi er ferdig med. Nå er det en ny tid.

Portvokteren forklarer at det ikke er noen betingelser, og at det er det som er så vanskelig for oss å forstå. Så sier han: ”Jeg har fulgt litt med deg der nede. Hvorfor var du så seriøs hele tiden?” Jeg kjenner jeg blir fylt av sorg. Det har vært mye strev og jeg har jobbet noe voldsomt. Så spør han om hvorfor jeg gjorde det! Jeg ble svar skyldig.

– Handler det om at vi har mer enn nok med det å få til å leve?

– Ja, det er bra stikkord, ikke selve livet, men det å ”få til å leve”… Jeg tror det. Det handler så mye om alt vi må gjøre. SÅ skal livet begynne. Jeg merker det også ute i bedrifter; bare ditt og datt er gjennomført, når regnskapene foreligger, så skal man ta tak i det som egentlig er viktig. Men når skal vi skjønne at det hele tiden kommer inn nye ting? spør Bjørn. Han snakker også om dette i ett av foredragene sine, som heter ”Hvis bare…”.

– Det blir som en slør, som en illusjon. Det stopper ikke på alders- og sykehjemmet heller.

– Er det kanskje en drivkraft i oss – egoet – som holder på med dette? Som er nødvendig for å bringe livet framover?

– Ja, kanskje vi har bruk for det. At det er nødvendig. Jeg vet ikke.
På Engleloftet

Det er ingen dogmatikk når man kommer til Bjørn på Engleloftet i dag. Man får en maleplate hver, maling og tilgang til litt annet materiell.

– Så kan vi hjelpe hverandre å slippe kontrollen og finne flyten, sammen. Vi må komme over et par terskler – og prate om det. Det er selvfølgelig taushetsplikt og trygg ramme. God stemning. Litt samtale, litt tekster. Og mye maling.

Jeg tror mange av oss trenger stemningene, det åpne rommet, mer enn flere kloke ord og teorier om hvordan å leve livet bedre. Se bare på Facebook og alle de engelske visdomsordene! Jeg trenger ikke flere slike. Det er ikke sikkert jeg trenger flere bøker heller. Men jeg trenger stemningene. Stemningene er viktige.

Noen av de sterkeste opplevelsene jeg hadde i Ris kirke var kveldene med Oslo kammerkor og Oslo solistkor. Det skapte en fantastisk stemning jeg aldri glemmer.

Det er ikke mange andre rom som er som kirkerommet. Det er noe opphøyd der, det er en fin ramme for å skape stemninger. Jeg håper Kirken kan være med på den spirituelle utviklingen. Kanskje det er naivt, men jeg håper Kirken kan være en aktør i vår tid, sier Bjørn Thorbjørnsen.

www.bjornthorbjornsen.no

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.