Det vanskelige bevissthetsskiftet

Vil kontakten mellom kropp og sinn noen gang anerkjennes av legevitenskap og helsevesen? Og vil vi kunne gå fra en fysisk-materialistisk virkelighetsoppfatning til å utforske bevissthet og emosjoner? Trass i en innlysende forståelse av at kropp og sinn hører sammen, er ikke forbindelsen offisielt godkjent av helsevesenet eller folk flest. Hvorfor beholder vi fortsatt skillet René Descartes innførte for 400 år siden?

Av Åse Dragland

Det vanskelige bevissthetsskiftet

Åse Dragland er forskningsjournalist og har utgitt boka ‘Kroppens skjulte intelligens (Flux forlag 2011). Artikkelen er hentet fra magasinet Visjon 1-2013.


** 

I sommer omtalte flere norske aviser en amerikansk forskningsrapport som slo fast at det er en sammenheng mellom hvilke følelser vi bærer på og risikoen for å få kroniske smerter. Stadig mer forskning understøtter det samme: Stress viser seg å være hovedårsak til mange av lidelsene som får folk til å oppsøke lege. Immunforsvaret er tett knyttet opp til følelsene våre: Ved tøffe skilsmisser eller tap av ektefelle svekkes evnen som de hvite blodlegemene våre har til å dele seg og spre seg i kroppen, og vi blir lettere mottakelig for sykdom.

Hverdagseksemplene på kropp/sinn-forbindelsen står i kø, og er så vanlige at vi knapt reflekterer over dem. Når bokstaver på en bokside får oss til å gråte, le, skrike av henrykkelse eller grøsse av spenning, hva er det da som skjer? Og når vi gruer oss for en eksamen eller for å holde tale i en forsamling – hva annet enn dystre forestillinger er det som får oss til å svette i hendene, få hjertebank og knusktørr hals?

Narremedisin
Placeboeffekten er det beste eksempelet på hvor stor virkning mentale prosesser har på den fysiske kroppen vår. Allerede på 1800-tallet dukket ordet placebo opp i medisinsk språkbruk, og ble da omtalt som «medisin foreskrevet mer for å behage pasienten enn for sin effektivitet». Denne negative assosiasjonen og plassering av fenomenet falt tidsmessig sammen med at medisin ble etablert som vitenskap, og senere ble det enda sterkere betonet at placebo dreide seg om «medisin som ikke virket».

Men etter hvert har placeboeffekten blitt alle medisinprodusenters mareritt, fordi det handler om uhyre effektiv behandling uten bruk av virksomme elementer. Rundt 1970 kom de første studiene som viste at placebo utløste endorfiner – kroppens eget morfin – og de siste årene har interessen for placebo blitt større gjennom økt oppmerksomhet rundt kropp-sjel-problematikken.

Professor Tor-Johan Ekeland ved Høyskolen i Volda har tatt doktorgrad på fenomenet. Han sier placebofenomenet illustrerer tre vanlige stadier i livet til en feilkilde: Først blir den ignorert, så blir den kontrollert for – og til sist studert som et fenomen i seg selv. Ekeland mener at når skolemedisinerne ofte forklarer resultater av alternativ behandling som «bare placebo», er dette samtidig en bortforklaring, siden fenomenet fortsatt er en gåte innenfor det biomedisinske paradigme.

Forventningene gir utslag

Det vanskelige bevissthetsskiftet

I dag er det kjent at cirka 80 prosent av effekten til antidepressive midler stammer fra folks tro på at de vil virke. Placeboeffekten gjør seg gjeldende i større eller mindre grad overalt der behandling foregår, også i skolemedisin og i praksis som er vitenskapelig fundert.

Troen på effekt kan være enda sterkere når det gjelder alternativ medisin. En studie som er referert i British Medical Journal, viste at akupunktur syntes å fjerne hodepine uavhengig av hvor i kroppen nålene ble satt eller hvordan man vred på dem.
Forventning overskygger smerte

Det er nesten fornøyelig å lese om journalist Michael Brooks i New Scientist. Han skrev en rekke artikler om placebo, ønsket selv å teste effekten og meldte seg derfor som kandidat ved Universitetet i Torino i Italia der placeboforskningen står sterkt. I artikkelen han skrev i etterkant forteller han at han fikk en elektrode på armen og ble satt i en stol foran en dataskjerm med beskjed om å slappe av.

De italienske forskerne etablerte først en smerteskala for Brooks gjennom å registrere det aller mildeste støtet og den maksimale smerte han greide å ta imot. Før han fikk et støt sendt gjennom elektroden, ville er rød og grønn lampe antyde om det kom et sterkt eller mildt støt. Brooks skulle selv merke av på en skala fra 1 til 10 hvor sterkt han syntes støtet var. De sterke støtene var som å være borti et elektrisk gjerde. Etter en 15 minutters test og det som syntes som hundre støt, endte eksperimentet opp med grønt lys og en serie milde støt. Det trodde i alle fall Brooks, og krysset av for dette, inntil forskerne fortalte at den siste serien hadde vært de kraftigste av alle.

Det røde og grønne lyset hadde skapt forventninger som overskygget selve smertestimuliet.

Det vanskelige bevissthetsskiftet

Det som blir sagt

Vi påvirkes også av hva som blir sagt når placeboet deles ut, av hvem som gir oss det og av utseendet på tablettene. Vitenskapelige undersøkelser viser at store piller virker bedre enn små piller, kapsler virker bedre enn piller. Kostbare medisiner virker bedre enn billige.

Positive signaler fra en lege har også god innflytelse på pasientene, mens stressede leger som irriterer seg – eller fraværende leger som er mest opptatte av datamaskinen, virker hemmende på en helbredelsesprosess.

– Norske leger kan være mer bevisste på hvordan placebo kan være en viktig del av behandlingen, mener Bjørn Wormnes, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.

Fysiske utslag i kroppen

Forskningen har gått videre og vist at bedringer i kroppen ikke er noe som man innbiller seg. Det skjer virkelig fysiske endringer. Og når placeboeffekten slår inn, er det endorfiner som utløses. Disse blokkerer smerte ved å fylle en bestemt reseptor i nevronet og hindre at andre smertesignalbærende kjemikalier får komme inn.

I tillegg kan forskere ved hjelp av hjerneskanning avdekke de fysiologiske reaksjonene som gjør at placebomedisin har en smertestillende effekt. Det er lokalisert hvilke deler av hjernen som påvirkes når en person føler smerte siden blodtilstrømningen til disse områdene øker. Både hos forsøkspersoner som får placebo, og hos dem som får tradisjonell smertestillende medisinering, registrerer man et merkbart fall i denne blodtilstrømningen.

Troen overtar

Enkelte forskere er så forbløffet over resultatene av placeboforskning at de mener begrepet placebo må fjernes. Den italienske professoren Fabrizio Benedetti sier placebo undergraver sannhetsverdien i medisin når tester viser at en aktiv medisinpille ikke viser seg å fungere bedre enn en placebopille – selv om man er sikker på at den virkelige medisinen har virksomme stoffer.

Han konkluderer med at så mange forhold spiller inn at vi aldri kan være sikre på den virkelige effekten av et medikament. Selve handlingen med å ta en tablett aktiverer en kompleks kaskade av biokjemiske hendelser i pasientens hjerne.

Når vi tar en medisinpille, tar vi egentlig to: Pillen som substans som blir brutt ned gjennom stoffskiftet og kommuniserer med kroppen gjennom signalstoffene, og pillen som symbol som blir bearbeidet gjennom mentale prosesser der informasjon og mening aktiviserer kroppens egen kjemi.
Passer ikke inn

Tilbake til vårt naturvitenskapelige bilde og til fornektelsen av en forbindelse mellom kropp og sinn: Hva var det som skjedde på 1600-tallet da filosofen og matematikeren Descartes innførte kropp/sinn-skillet?

Renessansen brøt med livssynet og den kollektive kirkekulturen som gjaldt i middelalderen. I stedet for å ha Gud i sentrum som tidligere, ble fokuset nå rettet på mennesket og det jordiske. Matematikk fikk et oppsving. Eksperimenter og lovmessigheter ble sentralt. Bevisføring og argumentasjon ble viktig i vitenskapelige forklaringer.

I stedet for at hele mennesket hadde tilhørt Gud, løsnet Descartes på båndene og lot den fysiske kroppen gå over i den materielle verden. Han mente det var et skarpt skille mellom to grunnleggende, totalt forskjellige prinsipper i tilværelsen: Det som har utstrekning og det som tenker. Sjelen var fri og ble styrt av fornuften, mens kroppen var bestemt av de fysiske lovene. Kropp og sinn var plassert i to ulike verdener.

Frigjøring fra kirken

Gradvis ble en teologisk naturoppfatning erstattet av et mekanistisk natursyn. Materie ble ansett som grunnlaget for all eksistens, og verden ble betraktet som en rekke gjenstander satt sammen til en kjempemessig maskin. Den engelske fysikeren Isac Newton mente at man kunne forstå universet intellektuelt ved hjelp av tyngdeloven og uten noen åndelige prinsipper. Det samme mekanistiske synet ble støttet av datidens leger. Begreper som bevissthet, psyke og sinn var biprodukter. Intuisjon og følelser ble sett på som ganske verdiløse.

På 1600-tallet var det et stort framskritt å betrakte verden slik. Det representerte en frigjøring fra kirkens klamme grep, og forberedte veien for den store teknologiske revolusjonen og det teknisk-materielle framskrittet på 1800-tallet.

Nytt utviklingstrinn

I dag, flere hundre år etter, er vi i en annen samfunnsmessig setting. Materialismen har hatt og har fortsatt sin storhetstid. Epoken har frigjort mennesker i den vestlige verden, både fra fysisk slit og fra autoritære maktstrukturer. Vi har det vi trenger av materielle goder og vi vet hvordan den fysisk-materielle verden fungerer. Samtidig må vi leve med materialismens skyggesider som miljøødeleggelser, søppelberg, økologiske katastrofer og finanskriser som følge av ensidig økonomisk vekst.

Ting tyder på at den materialistiske perioden nå slår sprekker og går mot slutten. Et område der vi tydelig ser at «det stopper opp», er innenfor helsevesenet.
Under den materialistiske epoken har leger og helsepersonell blitt skolerte innenfor det naturvitenskapelige bildet der hvert enkelt organ har hatt sine symptomer og sin måte å leges på.

Tradisjonell legevitenskap er fortsatt essensiell og fungerer godt for operative inngrep og sykdommer med en objektiv eksistens, som kusma, nyrebekkenbetennelse og tuberkulose. Men  paradokset er at helsebildet i 2012 preges av mange diffuse lidelser som ikke har klare fysiske årsaksforhold.

Livsstilssykdommer

I dag sliter folk med kroniske sykdommer som har et langsiktig eller livslangt forløp. Sykdommene er gjerne av en kompleks karakter og kjennetegnes ved at de påvirker mange forhold i livet til pasienten. Opptil 30 prosent av Norges befolkning har smerte som har vart i over et halvt år. Og flere av de langtidssykemeldte har muskelskjelettplager der smerte ofte er kombinert med lette psykiske lidelser.

Både sykefravær og andel uføre er høyere i Norge enn i andre OECD-land, og uførestatistikken viser at 6 av 10 personer på uføretrygd har diffuse plager, som muskel- og skjelettsmerter og psykiske lidelser.

Mestring av livetDet vanskelige bevissthetsskiftet

I mange tilfeller kan dagens leger gjøre lite annet enn å foreskrive piller for angst eller smerter, eller pusse på overflaten av et problemområde som ligger dypere.

Samtidig vil de lete med lys og lykt for å finne et eller annet fysisk bevis for at man kan ta for eksempel ME eller plager etter whiplash på alvor. Tradisjonell vitenskap er avhengig av fysiske bevis for at det skal forskes på godkjent vis, og følelser er alt annet enn fysiske. Finner man ikke disse, kan det jo bare være snakk om «nerver» og useriøse pasienter.

Et alternativ til kjemiske, smertestillende tabletter eller utskriving til sykefravær, kunne være samtaler med rådgivning og en plan for å mestre livet bedre? Det kunne – sammen med pasienten – være å legge en strategi for å motvirke følelsen av maktesløshet. Hjelp til å komme ut av negative tankebaner, og opplæring i å bruke sinnet konstruktivt til å påvirke kroppen i riktig lei.

Placeboforskningen viser at vi «narres til helbredelse». Troen på lindring setter i gang kjemiske reaksjoner. Vi har evne til å gjøre det samme bevisst. Ved hjelp av metoder som for eksempel kognitiv atferdsterapi og Nevrolingvistisk Programmering (NLP) kan vi lære å bruke hjernen til å omprogrammere oss selv, og til å se ting på andre måter.

Redskaper for sinnet

Kunnskap om kropp/sinn-forbindelsen bør derfor bli allemannseie. For barn må det bli en normal tankegang å lære seg teknikker for å bli kvitt en forkjølelse eller styrke immunforsvaret sitt. For helsepersonell og helseapparat må ny viten føre til en annen type «behandling» enn dagens. Placebo trenger ikke betraktes som negativt. Samtale, berøring, valg av ord og å gi håp kan være en måte å sette i gang kroppens egne krefter på.

På samme vis som renessansemennesket trengte å frigjøre seg fra teologiens svøpe for å gå videre, må vi utvikle oss fra materialisme og over til en epoke med fokus på bevissthet. På samme vis som vi lærte oss å kontrollere våre fysiske omgivelser, må vi lære oss hvilke redskaper vi kan benytte for å utnytte sinnet.

Utfordringene ligger i hvilken vitenskapelig modell vi vil trenge om vitenskap fortsatt skal ligge i bunn for seriøse resultater. Hvilket rammeverk skal vi bruke for å forstå bevissthet og følelser? Hvordan skal f.eks. healing belegges vitenskapelig?

Diskusjonen er i gang. Trass i tv-debatter der ytterliggående parter forfekter helt ulike syn, så er det stadig flere leger som ser at man må betrakte kroppen som en helhet. Kropp og sinn er en uløselig helhet, og vi må handle og behandle ut ifra dette faktum.

**

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.