Et genmodifisert mareritt

Genmodifisering skal være en av tidens mest lovende og framtidsrettede teknologi, teknologien som skal gjøre sykdom, sult og matmangel til historie. Et science-fiction-eventyr er allerede realisert. Dessverre er eventyret allerede blitt et science fiction-mareritt for bønder i mange land.

Av Marianne Skaret

*

Et genmodifisert marerittEn genmodifisert organisme (GMO) er en organisme som har fått endret sitt arvestoff (DNA) ved bruk av genteknologi. Med genteknologi kan gener flyttes mellom ulike arter. Det er hovedsakelig to egenskaper som er tilført dagens kommersialiserte GMO-er: enten tåler de sprøytemidler eller så produserer de insektgift.

Ingen genmodifiserte organismer er godkjent til mat eller fôr i Norge, men fire søknader ligger på regjeringens bord. Genmodifisert soya (dyrefôr) er godkjent i EU. Kjøtt som er kjøpt i Sverige, er etter all sannsynlighet fôret på GMO-soya. Prognoser viser at det vil bli stadig vanskeligere å få tak i ikke-genmodifisert soya til fôr også i Norge. I 2010 var om lag 80 prosent av soyaen som ble produsert i verden, genmodifisert.

Lovene som er spesielt viktige for godkjenning av genmodifiserte planter og mat i Norge, er genteknologiloven og matloven. Dersom en genmodifisert fôr- eller matvare tilbys på markedet i Norge, skal den være merket.

*

 

Utsetting og dyrking av genmodifiserte organismer (GMO) skjer nå i så stor skala at tiden er overmoden for en allmenn innføring i og evaluering av dette moderne eksperimentet med naturen.

Flere multinasjonale selskap produserer genmodifiserte organismer (GMO). De kalles gjerne «biotech»-selskaper for korthets skyld, og vi skal kikke på det største av disse, nemlig Monsanto. Ta gjerne en titt på Monsantos nettside www.monsanto.com. Nettsiden fremmer et fremtidsrettet høyteknologisk selskap som arbeider med genetisk foredling av matvekster. Monsanto presenterer seg som bøndenes venn (i alle fall de trofaste bøndene som gjør som de får beskjed om). De lover gull og grønne skoger, og selger tilsynelatende det ypperste teknologien har å by på når det gjelder landbruksprodukter. Men tiden har løpt fra den opprinnelige genteknologiske visjonen om bugnende avlinger. Og den forstemmende realiteten som kommuniseres fra opptil flere verdenshjørner, trer fram i grell kontrast til den lovende teknologioptimismen. Denne artikkelen handler om det som ikke står på nettsiden til Monsanto.

 

Forretningsmessig suksessoppskrift

Monsanto hadde, i et industrielt perspektiv, en genial forretningsstrategi. Slik støvsugeren i sin tid effektiviserte husarbeidet, skulle Monsantos kjemiske og genmanipulerte produkter intensivere landbruket. Hovedproduktet til Monsanto er sprøytemidlet «Roundup» i kombinasjon med genmodifiserte såkorn («Roundup Ready-crops») som er modifisert slik at de tåler nettopp sprøytemidlet Roundup. Monsanto selger også planter som er produsenter av sin egen insektgift. Det er først og fremst det såkalte «BT cotton» som er kommersialisert i stor skala.

Roundup-systemet ble av mange bønder sett på som manna fra oven da det ble introdusert på 90-tallet, og Monsanto vokste raskt og slukte markedsandeler og konkurrerende selskap på verdensbasis. Utviklingen harmonerte med ideen om at veien til produksjonsvekst i landbruket skulle skje ved transformasjon og av møysommelig og arbeidskrevende gårdsdrift til maskindrevne landbruksfabrikker.

Siden alt grønt fra naturens side reproduserer seg selv og kan vokse og gro helt uten Monsanto-produkter, kan det synes å være noen begrensinger for bøndenes interesse for å sette seg i gjeld for å kjøpe sprøytemidler og genmodifiserte frø. Monsanto sikrer seg imidlertid mot naturens «gratisopplegg» ved at bøndene må signere en kontrakt der de binder seg til ikke å samle frø fra egen avling for senere bruk. Resultatet er at når bøndene først er lokket inn i systemet, binder de seg til å kjøpe Monsanto-produkter hvert år.

Ved å sterilisere såkornene gjennom genmodifiserings-teknikker kan man gjøre en fornybar ressurs (såkornet) om til en ikke-fornybar ressurs. Såkalt «terminator technology» har vært under utvikling siden 1990-årene, men takket være omfattende protester fra bønder, grasrot,  NGO-er og noen regjeringer, er såkalte «suicide-seeds» ikke kommersielt tilgjengelig per i dag (FN moratorium i år 2000).

 

**

Den grønne revolusjonen på 60-tallet
Mange forventer at bioteknologien skal skape «den andre grønne revolusjonen.»

Med «den første grønne revolusjonen» mener vi omlegginger i jordbruket, spesielt på 60-tallet, da kunstgjødsel (nitrogen, fosfor og kalium), vanning og nye ris- og hvetesorter ble tatt i bruk i stor skala og førte til gledelig økte avlinger.

Baksiden av medaljen er overgjødsling /avrenning som forurenser vassdrag, men mest bekymringsverdig er en skjult krise i anmarsj som knytter seg til fosfor i kunstgjødsel. Drivverdige forekomster av fosfor er enikke-fornybarressurs, og de globale beholdningene minker. Med dagens forbruk er det estimerte drivverdige forekomster for 80 -100 års produksjon. Kina har allerede lagt restriksjoner på eksport.

**

 

Falske løfter – sviktende teknologiEt genmodifisert mareritt

Ikke ukjente Bill Gates har gått ut og sagt at genteknologi er en nødvendighet for å imøtekomme verdens sultproblemer. Mange vil lytte til Bill Gates uten motforestillinger. En så smart mann vet vel hva han snakker om? Men Bill Gates har neppe håndhilst på USAs nye innbyggere, «the superweed», som stikker sine meterhøye uregjerlige fryktinngytende hoder opp av de Roundup-sprøytede, maskinpreparerte GMO-åkrene. Da ville han kanskje ha innsett at det er noen forskjeller på å forbedre programvare ved kløktig programmering og på å forbedre levende organismer med genteknologi.
Bioteknologi og naturens evolusjon

«Attack of the Superweed»:Mens teknologene tilsynelatende har kontroll over evolusjonen i laboratoriene, driver naturen med sin egen evolusjon – i protest.

Genmodifiserte planter med stor spredningsevne kan krysse seg med ville slektninger. Resultatet er at gjenstridige Roundup-resistende mutanter etter hvert har dukket opp i bøndenes årer. «Superweed» eller superugress kalles de nye plageåndene, og her kan du se hva bøndene sliter med etter den kortvarige lykken Roundup-systemet gav. Det er kanskje som å våkne «dagen derpå» etter en litt for vellykket fest. «We’re not winning the battle…» sier eieren av Maud Farms i Dundee mens han haler og drar og ikke får opp rota.

Biotech-selskapene Dow Chemical, DuPont, Syngenta og Bayer har rykket inn på arenaen, klare til erobre markedsandeler fra Monsanto og stiller med en «redningspakke» bestående av en rekke alternative sprøytemidler. Men Monsanto lar seg ikke vippe av pinnen og viser til en rørende samrøre av tidligere konkurrenter som kryss-lisensierer hverandres genetikk for å skape multisprøyte-middeltolerante plantesorter. «Kavaleriet er på vei», sier Monsantosjef Hugh Grant. Den observante leser vil stille spørsmålet: «Men hva hvis superugresset utvikler multi-resistens?» Det er et spørsmål som er egnet til å ta nattesøvnen fra bønder, og som naturen vil svare på med tid og stunder.

Da genmodifiserte BT-planter, f.eks. BT cotton, ble introdusert på markedet, var det blant annet med forventninger om redusert behov for sprøyting med insektgift, altså en miljøgevinst. Mange undersøkelser viser dessverre at det ikke har gått slik man håpet. Problemet med kryss-pollinering og resistens møter man også her, som dokumentert av organisasjoner som Navdanya, India og Center for Food Safety, USA.

Genmodifiserte BT-planter som produserer sin egen insektgift, kan også være skadelig for flere insekter enn skadedyrene, for eksempel sommerfugllarver, marihøner og honningbier. Bell Batta Torheim, rådgiver i Utviklingfondet, forteller (Klassekampen 05.06.2012) om «MON810» fra Monsanto, en BT-mais som per i dag primært dyrkes i Spania. En rekke land har nå innført nasjonale forbud mot denne GMO-maisen. Polen ble siste land i rekka etter store protester, inkludert en aksjon der birøktere dumpet tusenvis av døde bier utenfor landbruksministerens kontor.
Myten om substansielt likeverd

Er det noen helserisiko knyttet til å spise genmodifisert mat? Nei, sier Monsanto og viser til at GMO-er er «substantially equivalent», dvs. substansielt likeverdig med sine naturlige motparter, men svaret er basert mer på antakelser enn det man normalt kaller vitenskapelig bevis. Flere forskere står fram etter å ha blitt sparket fra oppdrag for Monsanto fordi deres forskningsresultater ikke stemte med ønsket utfall. «Uønskede utfall» er for eksempel signifikante endringer i indre organer samt utvikling av kreft hos forsøksdyr.

Det er for den videre diskusjonen verdt å merke seg at myten om «substantial equivalence» er en grei logisk slutning fra et rent reduksjonistisk perspektiv, men en heller tvilsom slutning fra et bredere vitenskapelig perspektiv. Når man bryter med naturens egne artsgrenser og flytter gener fra bakterier til planter slik man gjør ved produksjon av Roundup Ready-frøene, burde man i det minste la føre-var-prinsippet råde. Men i konsernenes verden går alt på høyhastighet, og eventuell opprydning i kaoset vi skaper, skyves til kommende generasjoner.

 

**

Center for Food Safety i USA advarer:
«Ved å flytte genetisk materiale fra en organisme og skyte det inn i den genetiske koden på en annen, har bioteknologer kreert tallrike modifiserte organismer, som poteter med gener fra bakterier, supergriser med vekstgener fra mennesker, fisk med vekstgener fra kyr, tomater med gener fra flyndre og tusenvis av andre planter, dyr og insekter. I en alarmerende hastighet blir disse skapningene nå patentert og sluppet ut i naturen.» www.centerforfoodsafety.org

**

 

Jordbruk, transport og klimaendringerEt genmodifisert mareritt

Noen forbereder seg bedre på klimaendringene enn oss andre og er gode til å mele sin egen kake mens ovnen er heit. De tekniske magikerne i hvite frakker kan tilby et bredt sortiment av gen-modifiserte «climate resilient crops», klare for patentering. Uimotståelig vare for politikere i mangel av andre populære klimatiltak? Dr. Vandana Shiva, forsker, forfatter og miljøaktivist fra India, peker oppgitt på at tilsvarende variasjoner av (ikke-patenterte) frøtyper allerede finnes som resultat av konvensjonell foredling, og at genetisk modifiserte varianter ikke bringer inn nye egenskaper av betydning. Helene Wallace i GeneWatch (*pressemelding mai 2011) mener at biotech-selskapene manipulerer opinionen bevisst for å innbille oss at GMO er nødvendig for å fø verden.

Småbruk og variert produksjon er langt mer fleksibelt og bedre egnet til å møte utfordringene rundt global oppvarming enn industrilandbruk. Når årstids-variasjonene blir mindre forutsigelige, blir det vanskelig å «time» gårdsarbeidet i forhold til temperaturer, sol, nedbør etc. Slår avlingen feil, får det mye større konsekvenser dersom man har satset på monokultur enn dersom man har et mangfold av plantesorter i sin åker. Industri-landbruk krever dessuten distribusjon av jordbruksvarer ved omfattende bruk av transport.

 

Eiendomsrett på falske premisser

Den nevnte dr. Vandana Shiva begynner gjerne sine tankevekkende foredrag med å snakke om frøet, disse bittesmå undre som er bærere av liv. Frø betyr på hindi noe slikt som liv – det som livet springer ut av på egen hånd igjen og igjen. Naturen har en iboende fruktbarhet. Frøene fornyes og spres helt av seg selv og gir opphav til mangfold og overflod. Såkorn og andre frø har til alle tider vært møysommelig samlet og delt mellom bønder. Det ligger en egen form for ærefrykt, takknemlighet og respekt i dette, forteller Shiva. Og en naturlig demokratisk fordeling.

Patentrettigheter er svært lukrativt. Med innføring av patent-rettigheter til det som tidligere ikke kunne eies (levende organismer), sentraliseres kontrollen over frøene i hendene på noen få selskaper, og bøndene blir etter hvert mer og mer avhengige av selskapenes manipulerte produkter.

– Frøet er den første lenken i næringskjeden. Kontrollerer du frøet, komtrollerer du maten, sier dr. Vandana Shiva og kaller det **biopiracy**når selskapene sikrer seg intellektuell eiendomsrett over frøene, på bekostning av bøndenes makt og uten respekt for dype tradisjoner  for lokal kunnskap om foredling, dyrking og deling.

Det eksisterte visstnok en gang en myte om fredelig sameksistens mellom GMO og konvensjonelle avlinger. Frø og pollen sprer seg imidlertid fra naturens side gjennom lufta (vind, insekter, fugler etc). I løpet av tiden skjer en uunngåelig spredning av GMO-frø til avlinger uten GMO og videre en krysspollinering med ikke-genmodifiserte planter. Denne problemstillingen, som ville stoppet enhver naturelsker med respekt for skaperverket, møter Monsanto med en ualminnelig frekk og innbringende forretningsstrategi. Ved uanmeldte inspeksjoner og anmeldelser av bønder, legges erstatningsansvar og bevisbyrde på bøndene dersom Monsanto-planter oppdages på gårder som, hold deg fast, aldri har kjøpt og betalt Monsanto-produkter («patent infringement»).

North Dakota-bonden Tom Wiley sier det slik etter sitt Kafka-liknende møte med Monsanto: «Bønder blir anmeldt for å ha GMO-er på sin eiendom som de ikke har kjøpt, ikke vil ha, ikke vil bruke og ikke kan selge.» Ved hjelp av en hærskare selskapslojale advokater samt juridisk maktmisbruk, skyves ansvaret for utilsiktede og ukontrollerte virkninger av utplassering av genmodifiserte organismer over på bøndene.

Advokaten Dan Ravicher som kjørte sak mot Monsanto på vegne av en større gruppe organiske bønder i 2011 sa under sin prosedyre: «Noen sier at genetisk modifiserte frø kan sameksistere med naturlige frø, men historien viser at dette ikke er mulig, og at det faktisk er i Monsantos økonomiske interesse å fortrenge naturlige frø for å oppnå totalt monopol over  matforsyningen vår.»

Hvilket beveger oss over i en ny problemstilling. Hvordan skal økologiske bønder kunne beskytte sine avlinger mot GMO-forurensning av sine naturlige ikke-manipulerte sorter? (Dette altså per i dag ikke en problemstilling i Norge takket være streng GMO-lovgivning.) Det er neppe i verdensbefolkningen sin interesse å utkonkurrere økologisk landbruk, særlig en rapport fra FN i 2011 fikk mange til å sperre øynene opp:

Agroecology and the Right to Food: (FN-rapport, 8. mars 2011, hovedansvarlig: Olivier De Schutter) konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%.

Studien, som tar utgangspunkt i såkalte utviklingsland, konkluderer med at matproduksjon kan dobles innen ti år om man går over til å drive økologisk småskalajordbruk. I afrikanske land kan økningen bli på hele 116 % om man endrer produksjonsmetoder og går bort fra jordbruk som er ressursintensivt og forurensende.

Mer penger, maten forringes

En milliard mennesker i verden får ikke dekket sitt daglige behov for mat. GMO-basert og kjemikalieintensivt industri-landbruk fortrenger småbønder i utviklingslandene, setter småbønder i bunnløs gjeld, og reduserer muligheter for å opprettholde lokal bærekraftig matproduksjon. Mat sendes verden rundt med miljøskadelig transport, innpakket i stadig mer innbydende emballasje, og sendes til den privilegerte delen av verden som kan betale for den.

Et genmodifisert mareritt

Er målet å transformere alt til et supermarked? Vi har sett på Monsanto, men vi kunne sett på andre næringer og andre selskap; oppdrettsanlegg, klesproduksjon, produksjon av mobiltelefoner, oljeindustrien, privatisering av vann eller en hel masse annen produksjon vi tar for gitt. Vi kaller det næringsliv. Men hva er næringsverdien av produksjon som tapper mer enn den gir tilbake i det lange løp?

Hva er mest synlig; pengesekken som øker, eller matproduksjonen som sakte forringes? Selskapene evaluerer sin virksomhet i forhold til bunnlinja, og har som sådan ingen moral. Og bordet fanger. Så lenge problemene som oppstår, kan skyves inn i framtiden med «mer av det samme», så gjør selskapene det de er programmert til å gjøre. Fra et industrielt-mekanistisk perspektiv ser alt såre vel ut og gir pluss-tall som indikator på vekst og velstand.

Mange har begynt å få øynene opp for hva dagens multinasjonale næringsliv koster av slavearbeid og ressursutarming og kaster seg inn i kampen. Monsanto som det største biotech-selskapet, er utpekt som en hovedmotstander. Noen er rasende og kaller det ondskap. Men i hastig fordømmelsesiver forveksler man da ondskap med mental enøydhet. Vi må huske på at for bøndene, spesielt i USA, var Roundup-systemet av forståelige grunner en gave fra oven da det ble introdusert. Og Monsanto-teknologene er ikke mer ondskapsfulle enn en hvilken som helst vitenskapsmann eller -kvinne som pliktoppfyllende kikker i mikroskoper, gjør beregninger og dyrker bakteriekulturer.

Spillereglene er definert av menneskeheten, kan vi klandre noen for å følge dem? Hvem har oversikt og hvem har ansvar når verden blir mer og mer innfløkt samtidig som ressursene svinner hen? Vi er alle del av næringslivet og den globaliserte multinasjonale verdensorden, som arbeidsgivere, ansatte, kunder, konsumenter, forvaltere, mottakere av velferdstjenester etc. Hvilke valg har vi egentlig? Det er fort gjort å slå på autopilot og bli kortsiktig i hverdagen både på hjemmebane og på jobb. Vi er alle glad i «status quo» når vi har det greit og ting «funker» fra dag til dag. I møte med globale utfordringer er det allikevel lurt å gjøre noen refleksjoner og noen valg før valgene blir tatt for oss.

**

Lobbyvirksomhet
De multinasjonale selskapene sin virksomhet blir ideelt sett styrt/begrenset av lovgivningen som gjelder i de enkelte land med hensyn på sikkerhet og miljø. De multinasjonale selskapene generelt har imidlertid svært mye makt og sitter ofte på flere sider av forhandlingsbordet i politiske prosesser. I praksis dikteres mye av dagens lovgivning av selskapene selv og viaikke-demokratiske organisasjoner som WTO. Et konkret eksempel på Monsantos lobbyvirksomhet er fanget i filmen The World According to Monsanto der Monsanto-representanter presser selveste presidenten direkte, for fortgang i lovendringer. Bush senior repliserer kameratslig med: «Call me, we’re in the DeReg business.»

**

Behov for et nytt paradigmeEt genmodifisert mareritt

Selv om den allmenne skepsisen mot genmodifisert mat (GMO) er stor, unnlater mange å engasjere seg. Det virker som en tapt sak å «stoppe utviklingen» fordi vi er vant til å se på teknologiutvikling som den eneste rasjonelle indikatoren på framskritt. Men to grunnleggende forskjellige måter å se utvikling på møtes i vår tid. Den ene er mekanistisk med røtter blant annet i opplysningstiden. Denne filosofiske naturforståelsen var grunnleggende for den industrielle revolusjon. Den andre er en framvoksende holistisk naturforståelse.

Det er ikke nødvendigvis slik at den ene naturforståelsen utelukker den andre i alle sammenhenger, men vi tråkker nå med syvmilsteg over grensen for hva Jorden kan tåle av instrumentelle inngrep og industriell utnyttelse av planter og dyr. Kollektivt sett praktiserer menneskeheten det motsatte av holisme og helhetstenkning; en kortsiktighet som aksepterer en gradvis ødeleggelse av økosystemene og ekstrem skjevfordeling av Jordens ressurser («eco-apartheid»). I en totalt avsjelet verden av genmodifiserte monokulturer og massivt dyreplageri i oppdrettsnæringer er det snart bare i Disney-filmene vi våger å være «irrasjonelle» nok til å slippe hjertet til.

– Vi trenger et nytt paradigme for det å bo på Jorda, siden det gamle tydelig ikke fungerer, sa dr. Vandana Shiva i sin tale i Sydney, da hun mottok Australias fredspris for sitt omfattende og dyptgripende arbeid som forfatter, forsker og aktivist. Og hun vet hva hun snakker om. Etter flere tiår som forsvarer av småbøndenes rettigheter og livsvilkår i opposisjon til multinasjonale selskaper, er hun vår tids kvinnelige David mot Goliat. I foredraget innledet hun med:

«The war against the earth begins in the minds of Men.
Reductionism replaced holism.
Monoculture replaced diversity.
Raw material replaced the vibrant living earth.
The empire of Man over Nature made it possible to begin the war against the Earth.»
Biljarkule-forestilling

Hvor går grensen for menneskenes instrumentelle framferd overfor naturen? Det er forskjell på å produsere datamaskiner og å dyrke mat, men vi er jo ikke opplært til å skjelne. Tvert i mot så er vi drillet i kun én måte å bruke hjernen på. Dr. Vandana Shiva, som selv er utdannet fysiker med en lovende karriere innen kvantemekanikk før hun skiftet fagområde, viser til «biljardkule-forestillingen om virkeligheten», forestillingen om at alt til syvende og sist kan forklares ved interaksjon mellom partikler (atomer). Hun mener at det reduksjonistisk-mekanistiske perspektivet er en tenkemåte som gikk ut på dato for 100 år siden da fysikken brøt med Newtons mekanikk. Hun sier videre at det er et tankekors at på tross av dette bruddet, så er biljardkule-forestillingen om virkeligheten mer dominerende enn noen gang. Dette er et «menneske hersker over naturen»-perspektiv (filosofen Francis Bacon, 1561-1626, «Vitenskapen skal gjøre mennesket til hersker over naturen.») Konkurranse betraktes som den primære drivkraft. Naturen betraktes som død materie og verdsettes ut i fra nytte som innsatsfaktor i en voksende økonomi.

Den reduksjonistisk-mekanistiske tankegangen er velegnet til å beregne tilførsel og avkastning fra fabrikker og føre statistikk over produksjonsveksten på monokulturelle åkrer, men favner ikke naturens kompleksitet.

– Faktisk så leder mekanistisk tenkning til en alvorlig reduksjon i menneskehjernens kapasitet og i evnen til å respondere på den økologiske krisen.  Reduksjonistisk-mekanistisk tenkning gjør oss blinde for det beste av framvoksende vitenskap, sier dr. Vanda Shiva og viser til «the science of interconnection»:

– Økonomisk globalisering er ikke «interconnectedness» på et økologisk nivå. Det er faktisk det motsatte. Det eneste som flyter rundt omkring er varer som ikke behøver å bevege seg. En verden som anerkjenner «interconnectedness», ville anerkjenne at elvene må få flyte fritt, fri for forurensning, at menneskene i Kina må få leve og arbeide i frihet, ikke slavearbeid for å produsere billige varer til Vesten, og at frøet er kilde til liv og fornyelse, ikke intellektuell eiendom som kanaliserer penger i hendene på store selskaper, sier Vanda Shiva.

En holistisk tankegang tar utgangspunkt i en levende natur, der alt er forbundet i en dynamisk helhet og der alt levende har en ukrenkelig egenverdi. Som tonene i et vakker musikk eksisterer en harmoni, en fininnstilt samklang og en «sam-evolusjon» («co-evolution» –Richard Manning) som gjør helheten større enn summen av delene.
Enkle løsninger

Richard Strohman, Universitetet i California-Berkely, mener problemene bioteknologien møter, ikke oppstår fordi vitenskapen er ny, men fordi den er gammel. Han ser kommersiell bioteknologi som en videreutvikling av et utdatert paradigme der vitenskapsmenn- og kvinner søker enkle løsninger på komplekse utfordringer. «Den fornuftige vitenskapelige responsen på dette er å forstørre konteksten (sammenhengene),» sier han.

Vi har alle et ansvar for de kollektive forestillingene våre og hvordan disse omsettes i handling. Livssyn er ikke bare en privatsak. Det er noe vi bevisst eller ubevisst deler, og omsetter i vårt daglige virke i jobbene våre, i hjemmene våre og som samfunnsborgere. Om vi individuelt og kollektivt betrakter naturen kun som en ressurs for produksjon og økonomisk utnyttelse og omsetning, eller om vi betrakter naturen med respekt, ærbødighet og takknemlighet har omfattende praktiske konsekvenser. Hvis vi går ut i fra at naturens skapninger er sjelløse, er veien åpen for utnyttelse og undertrykkelse. Hvis vi går ut i fra at naturens skapninger har selvstendig og verdifull intelligens, kan vi samarbeide med naturen. Einstein sa: «You cannot solve the problems you face within the mindset that made them». Tiden er inne for et paradigmeskifte.
**

Kilder:

Center for Food Safety, USA, www.centerforfoosafety.org
Navdanya, India, www.navdanya.org
Nettverk for GMO-fri mat og fôr, Norge, www.bygdekvinnelaget.no

 

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.