Jon Schau: Inn i døden og tilbake

I løpet av fem uker i koma erfarte komiker Jon Schau å dø to ganger. Og to ganger opplevde han å være på en indre reise som endret livet.

Av Eirik Svenke Solum

(Intervjuet er fra magasinet Visjon 3-2009)

Jon Schau er en av landets mest kjente komikere. Han har vunnet Komiprisen to ganger og Gullruten én gang. Noe av det han har lagd forestilling av, er tiden før han opplevde å dø to ganger i løpet av flere uker i koma. Det handlet om egen angst, alkohol, paranoia, kemnerkontoret og sykehusoppholdet – et liv i utforbakke.

I løpet av tiden i koma hadde Jon flere grenseoverskridende opplevelser som har endret livet. Opplevelsene skriver han om i Jons bok.

– Først, hvordan havnet du på sykehuset i koma?
– Jeg begynte som komiker siden jeg syntes det var gøy. Plutselig var det mange som sa jeg var den morsomste i Norge. Så begynte jeg å gjøre dette for å tilfredsstille andres forventninger, heller enn å gjøre det fordi jeg ville det. Jeg var det vi kan kalle ytre styrt i stedet for indre styrt. Jeg mistet kontakten med at jeg syntes det var gøy. Dessuten hadde jeg en stor skattesak hengende over meg. Så jeg begynte å drikke.

Tanken på at jeg skulle på scenen og lire av meg de samme greiene, var uutholdelig. Men jeg måtte. Og det klarte ikke jeg uten å drikke. Det handlet bare å komme seg igjennom, hver dag. Samtidig var dette det eneste jeg følte jeg kunne, som gjorde at jeg var verd noe.

Jeg havnet på sykehuset med en alkoholrelatert skade, som det heter. Betennelse i bukspyttkjertelen. Og har du en betennelse i indre organer, er hele kroppen som en stor betennelse. I etterkant fikk jeg høre at de ga meg ca. 20 prosent overlevelsesmulighet.

Nær-døden-opplevelse

– To ganger i løpet av de fem ukene i koma, i 2004, fikk broren min beskjed om at jeg var død. Og opplevelsen av å være i koma var mye av tiden preget av kaos. Men to ganger hadde jeg opplevelser som var like virkelige som at vi sitter her nå. Jeg tenkte ikke over at det var noe spesielt, eller definerte hva det var, før broren min etterpå fortalte at han hadde fått telefon om at jeg var død – to ganger. Da først tenkte jeg «aha, var det dét det var, den reisen jeg tok to ganger?!» sier Jon. Han tenker seg om noen sekunder før han fortsetter.

– Disse opplevelsene er ikke noe som trenger å være sanne for andre enn meg. Men for meg er det helt sant.

Jeg gikk igjennom flere faser. Den første handlet om at jeg skulle skjønne at jeg var der jeg var, at jeg var død. At «nå har du havnet på denne siden». Jeg har ikke vokst opp med noen «barnetro». Så hvis de skulle holde opp noen bilder for meg, slik at jeg skulle forstå hvor jeg var, så kunne de ikke vise meg bilder av himmelen eller helvete. Jeg hadde ingen formening om hvordan det ville være å være død.

Det som skjedde med meg, var at jeg opplevde å bli drept igjen og igjen. Det var ikke noe vondt i det hele tatt. Det var bare irriterende. Først ble jeg påkjørt av trikken. Men jeg fant ut at hvis jeg så ned til høyre, så kunne jeg skru tiden noen sekunder tilbake og løpe et annet sted. Jeg ble stående og var fornøyd med å ha fintet trikken – og døden. Deretter får jeg plutselig en kniv i ryggen. Igjen er det fryktelig irriterende. På nytt skrur jeg tiden litt tilbake og slipper unna knivmannen. Det neste er at jeg blir jeg skutt midt i ansiktet med pistol og tenker «tusen takk skal du ha!» Jeg skrur tiden tilbake nok en gang og løper en ny vei, før jeg dør nok en gang. Til slutt finner jeg bare ut at jeg ikke gidder mer. Jeg orker rett og slett ikke. Er det meningen at jeg skal være død, så får jeg bare være død da.

Jon Schau: Inn i døden og tilbake

I samme øyeblikk som jeg aksepterer dét, blir det totalt sceneskifte. Det blir helt mørkt og langt borte ser jeg et lys som kommer nærmere. Det blir større og større, før jeg plutselig er helt inne i lyset. Lyset er ikke som lyset i taklampa. Det nærmeste jeg kommer er å sammenlikne med vann. Jeg kunne ta på det, men ikke holde det. Mens jeg kjenner på dette, oppdager jeg at jeg kan se igjennom meg selv og at jeg er laget av dette lyset! Jeg bader i det jeg selv er laget av. Det er en helt vanvittig følelse! Hvis jeg bruker alle de største ordene jeg kan, så blir det ikke stort nok. Det var en opplevelse av en så altomsluttende kjærlighet at det vi opplever i dette livet ikke engang likner.

Inne i lyset

Vel inne i lyset opplever Jon noe han syntes var merkelig. Men det ga også perspektiver på hva det vi si å være menneske. Et levende menneske.

– Inne i dette lyset ser jeg besteforeldrene mine, som er døde. Foreldrene mine, som er døde. Og broren min – som lever! Broren min, som sitter ved sykesenga, som jeg trodde jeg nettopp hadde reist fra. Det var veldig rart for meg. Kanskje er det slik at det alltid er en del av oss som er her, enten vi er levende eller døde? Vet ikke.

Så får jeg en ny stor opplevelse: De tingene som har føltes som noe virkelig elendig dårlig ved meg selv, ting som er så ille at hvis man skulle finne på å si det til noen, så kan man ikke se folk i øynene av ren skam – det er det første de holder opp for meg. Og det er de tingene de elsker meg aller mest for! Kjenn på det!

Det aller verste er det du blir elsket mest for. Det er ren helbredelse. Det finnes ikke noe feil med meg. Jeg har aldri gjort noe riktig heller, for den saks skyld, men det er ikke det dette handler om. Det finnes ikke noe etter ordet «noe». Jeg har gjort noe, punktum. Det handler ikke om riktig eller feil, om å bedømme.

Når dette virkelig har gått opp for meg, så går jeg rett over i neste fase: Livet i revy.

Jeg opplevde det ikke slik at livet passerer foran øynene mine, som et tog som kjører forbi. Det er mer som er stor filmrull, hvor man kan bla i bildene. Det som er på denne rullen er ting du har opplevd eller det du virkelig har erfart. Ikke alle tankeeksperimentene eller prestasjonene. Det er det du har omsluttet med følelsene dine, erfaringene der du har investert av deg selv i møter med andre. Det er de opplevelsene som har satt spor i følelsene dine.

For meg betydde det nærmest blank rull. Jeg hadde jo brukt livet mitt på å gjøre det andre mente var riktig og å tilfredsstille folks forventninger til meg. Jeg hadde drukket mine egne følelser vekk og var mest opptatt av å komme ut av opplevelsen. Vekk fra meg selv.

Livets kjerne

– Det jeg hadde opplevd til nå, gjorde at jeg forstod at meningen med at jeg ble født til dette livet, var at jeg skulle få noen ulike opplevelser og erfaringer. Men mange var ikke på filmrullen så langt.

Jon Schau: Inn i døden og tilbake

Da jeg var ferdig med å se igjennom den, gikk jeg inn i den tredje og siste fasen jeg opplevde. Og det var en utrolig opplevelse. To år etter at jeg lå i koma leste jeg en bok av Neal Donald Walsh som het Home with God. Der beskriver han flere faser veldig dypt.

Denne siste fasen jeg opplevde hadde form og utseende. Det var et sted med en form uten hjørner. Og stedet hadde et navn. I boka til Walsh beskriver han dette stedet nøyaktig slik jeg opplevde det. Jeg fikk gåsehud av å lese de sidene. Og så skriver han også at «dette stedet har også et navn». Og han skriver det samme navnet som jeg opplevde at stedet het. Det rare var at også jeg fikk et engelsk navn på stedet: «The core of beeing».

Her fikk jeg valget om jeg ville videre eller om jeg ville tilbake. Jeg ville tilbake.

Så åpnet jeg øynene. Det vil si, jeg hørte først.

Dette skjedde to ganger. Alle fasene, bortsett fra den første, som handlet om at jeg skulle forstå at jeg var der jeg var, opplevde jeg to ganger.

Videre

– Du sier du kunne velge å gå videre, hva ville det si?

– I det siste rommet jeg var i, står det «døden» på utsiden av inngangen. Snur du deg når du har kommet inn, står det «fødsel». Og på andre siden av rommet er det også en dør, hvor det står «fødsel». Hvis jeg hadde valgt å gå videre, så er det ut den andre døra. Da blir man del av det lyset jeg snakket om. Forrige gang jeg gikk igjennom The core of beeing – da jeg ble født – døde jeg fra lyset og ble født i den fysiske verden. Da var det noen erfaringer jeg ville oppleve. Jeg visste det var noe som het å ha det vondt, men jeg hadde ikke opplevd det, siden jeg ikke kunne erfare det i lyset. Når jeg så kommer tilbake husker jeg at jeg dro ned nettopp for å kjenne på erfaringen «vondt». Har jeg gjort det? Ok, bra, det har jeg. Så går jeg videre og har tilegnet meg enda flere ideer om ting som kan erfares, men jeg har ikke egne opplevelser av det. Så drar man ned igjen, for å få den erfaringen.

Fordi jeg har vært igjennom dette, har jeg blitt opptatt av å erfare med følelsene mine mens jeg er her, siden jeg vet at det er meningen jeg skal ta med meg nettopp dét når jeg skal tilbake til The core of beeing. Det er dumt å bruke tiden på helt andre ting, når jeg først er her.

– Dette er en skisse av reinkarnasjon…

– Ja. Jeg opplevde det som om jeg kunne velge å bli født igjen. Men da ville jeg bli født med de samme forutsetningene som jeg er her med nå. Jeg er overbevist om at jeg gjennomgikk disse opplevelsene for å få en påminnelse. Og det var helt avgjørende at jeg fikk til det, ellers hadde det ikke vært noen vits å være her nå.

– Hva tenkte du da du åpnet øynene?

– At jeg hadde vært borte sånn ca. tre timer. Og det første jeg sa var at jeg skulle på jobb i påsken og jeg lurte på når jeg kunne skrives ut. Jeg skulle underholde på et hotell på Geilo. Sykepleieren sa at påsken hadde vært for fire uker siden. Jeg trodde hun tullet med meg. Men da hun åpnet gardinene, så jeg at det var vår ute. Jeg forstod at ukene hadde gått.

Etterpå

Da Jon våknet opp fra koma, sa legene at han måtte regne med to eller tre år med opptrening på Sunnaas. For å bygge seg opp igjen kroppen.

– Men etter elleve dager ble jeg skrevet ut. Også legene sier i ettertid at de ikke ante hva som skjedde. Fysioterapeuten kom løpende etter meg i korridorene og sa at jeg ikke kunne gå rundt slik jeg gjorde. Senefestene kom til å ryke, og det skulle kunne medføre masse operasjoner og årevis med skader. Men jeg visste at jeg ikke skulle være der.

Mange ville også at jeg skulle på avrusning, men jeg var standhaftig på at årsaken til at jeg ruset meg var borte. Rus var det eneste som fungerte, for meg, hvis jeg skulle fortsette å gjøre det jeg ikke hadde noen indre motivasjon til å holde på med. Det var min flybensin. Hadde paracet virket, så hadde jeg nok heller brukt det. Men nå var det ikke noe å medisinere lenger, så jeg trengte ikke ruse meg mer. Alle skjelettene var ute av skapet.

Jon Schau: Inn i døden og tilbakeEt eventyr

Nær-døden-opplevelsene har både gitt Jon nytt perspektiv på livet, men også en forståelse av døden som noen annet enn det siste som skal skje oss.

– For meg er det meningsfylt å formidle opplevelsen av at døden ikke er skummel. Det er ikke slutten, men fortsettelsen på et utrolig spennende eventyr. For meg er det uvesentlig hvordan ting «egentlig» er. Det viktigste er hvordan det oppleves. Slik er det også mens vi lever; det viktige er hvordan vi opplever livet. Ikke om vi klarer å samle alle de tingene folk sier må til for å få den rette opplevelsen av å leve. Det er ikke noe å bry seg om.

Vi må gå etter den riktige opplevelsen, for oss selv. Det er det som blir igjen til slutt. Det jeg opplevde at ble borte, var alle de tingene jeg hadde brukt mye tid på, som å samle på alt mulig, bli god til det folk sa det var viktig å være flink til. Fylle ut alle skjemaer riktig, hvert år, og bli et bra menneske på den måten. Men det har ingenting å si. Da blir den filmrullen ganske tom.

Det lønner seg å holde eventyret levende. Ofte er vi alt for opptatt av realisme. Men det fører alt for mye til at vi forholder oss til alt rundt oss og prøver å gjøre alt så riktig som mulig. Og vi gjør veldig mye av det vi selv sier ikke er riktig. Se bare på prestene: «Du skal ikke være homofil, du skal ikke banne eller gjøre sånn eller slik.» Da tenker jeg at kjernen av det prestene prater om er at man ikke skal dømme andre. Og så bruker de mye av tiden sin tid nettopp til å dømme andre.

Skolebarn

Jon har vært mye rundt på skoler og snakket med barn og ungdom. Da møter han også mye av tematikken han er opptatt av selv. At vi blir indoktrinert om hva som er rett og galt.

– Vi får ofte høre at vi har en oppvoksende generasjon som mangler disiplin. Men det er bare tull! Vi har en oppvoksende generasjon som ikke blir hørt når de sier at de ikke vil bli som faren sin. «Alt han har er penger og biler. Jeg ser han 16 sekunder i uka. Han kjenner ikke Mutter’n lenger, de har ikke snakket sammen på årevis. Jeg vil ikke bli som han! Så slutt å lære meg å bli som han. Så hvorfor skal jeg høre på deg?!»

Det de alt for ofte får til svar, er et de skal sette seg, være stille og høre på.

Under industrialiseringen og før i tiden kunne vi trenge slike mennesker, som koblet ut seg selv, gikk på jobb og var en maskin. Men nå har vi maskiner.

– Tror du ikke at vi trenger at vi setter oss selv til side av og til, og samarbeider rundt felles regler og normer, for å få til ting sammen?

– Jeg tror at hvis alle hadde gjort det de kjenner at de vil, med fokus på hva akkurat jeg kan bidra med til fellesskapet, så hadde dét vært den beste måten å bidra til fellesskapet på. Gjør man noe med iver, så blir resultatet så mye bedre, også for fellesskapet. Dessuten tror jeg vi hadde funnet ut at det kanskje er mye vi ikke trenger å gjøre. Hvis ingen egentlig vil være en bestemt yrkesgruppe, så er vel det et tegn på at ingen bør jobbe i denne yrkesgruppen heller.

Hvis du gjør det som virkelig gjør deg lykkelig i livet, så har det også en høyere verdi for samfunnet rundt. Det gir mer til andre enn om du holder på med noe du egentlig ikke vil drive med. Hvis du gjør det som gjør deg lykkelig, så er du i kontakt med det som gjør deg til menneske.

Schau ser også for seg at idealsamfunnet ikke er et pengesamfunn.

– Vi har all den teknologien og de ressursene vi trenger. Det er penger vi ikke nødvendigvis har. Jeg ønsker meg et samfunn med en ressursøkonomi heller enn den konstruerte pengeøkonomien vi har i dag. Da vil det heller handle om at vi har ressurser til å skape endring, heller enn om at vi har råd til det.

Snakker med Gud

Jons bok skriver han om at han snakker med Gud. Ganske likt dialogene den nevnte Neal Donald Walsh beskriver i sine bøker. Gudsbegrepet er nok ikke så likt den gamle, klassiske gudfaderen, som kirken har forfektet i hundrevis av år.

– Det er egentlig ikke så viktig for meg hva slags gudsbegrep man opererer med, bare det er noe som lever for deg. Det er helt greit å prate med den gamle mannen med hvitt skjegg, selv om det ikke er mitt bilde.

Det som ble viktig for meg, var å oppleve å ha vært på et sted hvor vi alltid har en del av oss selv, og hvor språk ikke eksisterer. Hvor ingenting kan fanges i begreper eller kategorier. Erfaringen av å være et sted hvor alt oppleves med følelsene, ga meg en erkjennelse av at følelsene mine er meg. Sammenhengen mellom tanker og følelser har blitt veldig annerledes. Etter 2004 har jeg begynt å velge å gå i den retningen følelsene mine forteller meg er rett vei å gå, for meg. Målet er ikke lenger å forsøke å gjøre det riktige – på bekostning av å være meg selv. Før 2004 var jeg så opptatt av ikke å blande meg selv inn i alt, at jeg var villig til å dø for det. Dét er for meg en god beskrivelse av helvete, rett og slett. Det å ikke være i kontakt med seg selv.

Rett og galtJon Schau: Inn i døden og tilbake

– Vi er alt for redd for å være eller gjøre feil, og dermed tør vi ikke å komme med det som er vår personlige virkelighet, sier Jon. – Og jo lenger vi strekker strikken i håp om å bli «normal», eller ta del i den store felles bobla vi forsøker å passe inn i, jo lenger vekk fra oss selv havner vi. Noen ganger strekker vi den strikken så langt at det er vanskelig å vikle seg tilbake. Det har også å gjøre med at vi er så opptatt av å være enige om hva som er riktig og feil – og normalt.

Hvis jeg har vært i utlandet og kommer tilbake, så slår det meg ofte at det på mange måter er så trangt her. At det ikke finnes en ting som ikke noen har gått inn og bestemt hvordan skal være – før jeg ble født. Og det er en ganske skummel mekanisme. Helt fra vi er små, så lærer vi at samme hva jeg lurer på hvordan er, så venner jeg meg til å aldri gå feil vei. Den handler bare om å spørre, så er det alltid noen som vet hvordan ting skal være.

Fortsatt komiker

– Det er tydelig at opplevelsene du hadde for fem år siden har endret deg. Men du er fortsatt komiker. Har du blitt en annerledes komiker?

– Ja, det tror jeg. Jeg bestemte meg for at jeg måtte la meg selv begynne på nytt, med den nye måten å se livet på. Det var en stor lettelse å se det slik at jeg ikke er komiker. Det var noe jeg begynte med, fordi det ga meg noe. Det gjør det fortsatt. Å stå på en scene og se flere hundre mennesker le og ha det gøy, får meg til å føle at meg bader i en positiv energi. Og jeg føler at det er en gave å kunne gjøre det. Det er ikke så viktig for meg at folk ler av meg, men jeg synes at det er veldig hyggelig om vi kan få til noe sammen i salen. Det er en veldig positiv ting.

Jeg har gått fra å være avhengig av at folk ler av meg, siden det var det eneste som gjorde at jeg følte at jeg var noe verd, til å se dette som noe fint vi skaper sammen, sier Jon Schau.

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.