Julens historie

Julefeiringen slik vi kjenner den har en historie som går mye lenger tilbake enn til Jesu fødsel. Gamle førkristne skikker har blitt tilpasset kristen tro og nyere tider. Så hva betyr det egentlig å feire jul i vår tid?

Av Eirik Solum

Udødelighet og fruktbarhet symbolisert ved et eviggrønt tre, solens gjenoppvåkning fra sin dvale, ritualer for å unngå uår, drikking av julebrygg for å hedre de gamle guder og en storstilt feiring av de døde – det er bare noe av det man mener hørte julehøytiden til før kristningen satte inn. For julen er ikke opprinnelig noen kristen høytid. Julen har lenge vært en festtid som blant annet sammenfaller med vintersolverv. I det gamle Romerriket ble solverv fastsatt til 25. desember. Høytiden skulle blant annet markere den syriske solguden Elgablus og fødselsdagen til guden Mitra. Høytiden ble innført av keiser Aurelianus. Det var keiser Konstantin som bestemte at denne glade festtiden skulle opprettholdes etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket i år 325 – bare med de nye gudeskikkelsene i fokus.

Julens historie
I Norge kan en spore julefeiringen tilbake til Torbjørn Hornkloves kvad til Harald Hårfagre – Haraldskvede – som forteller oss at det ble feiret jul allerede før år 900, lenge før Norge ble kristnet. Der skrives det om å «drikke jól». Med eget juleøl hyllet man julens viktigste gud, Odin, men også Tor og Frøya – samt solens gjenkomst i den mørkeste tiden på året. Og ølet skulle være sterkt slik at det ble en skikkelig fest. Fra gammelt av var ikke julefeireingen forbundet med én spesiell dag, men varte omkring en måned. Det var Håkon den Gode som bestemte at juledagen også hos oss skulle være den 25. desember. Julen ble ganske tidlig også en tid forbundet med fare. Folk malte tjærekors over dørene for å holde onde vetter på avstand fra folk og fe. Særlig fryktet man overnaturlige vesener som dro fra gård til gård for å stjele øl og mat, og man var redd at vesenene tok mennesker med seg.

Ordet jul er i seg selv av førkristent opphav, selv om den nøyaktige betydningen er ukjent. Ordet kommer muligens av måneden for feiringen og vintersolverv, som het ”Ýlir”.

 

Ølseremoni og grantre

Hva vi fylte våre gamle julehøytid med, vet vi ganske lite om. Det vi vet er at det ble drukket øl på seremonielt vis og at det skulle gi oss fred og et godt kommende år. Gudene Tor og Odin var nok også del av disse festlighetene. Det som skjedde da kristningen gjorde sitt inntog, var først og fremst at gudenavnene ble byttet ut med Krist og Maria.

”Juleoffer” var en annen del av feiringen som vi vet var del av høytiden. Dette var gutter som danset med sverte i ansiktene. En av dem var gjerne kledd ut som et dyr, med skinn rundt seg. Dette skulle være offerdyret som symbolsk ble ofret i løpet av ritual-leken.

Et annet element i gamle dagers julehøytid var det grønne bartreet. Forklaringen på hvorfor vi begynte å hente et helt tre inn i stua og pynte det til fest, finner vi ganske langt tilbake i tid.

– Trær har spilt en viktig symbolsk rolle i de fleste religioner. Avbildninger av trær finnes blant helleristninger fra nordisk bronsealder (1800-500 f.Kr), og indikerer at treet hadde viktig religiøs og kultisk symbolbetydning allerede da. Det symbolske i å feire et eviggrønt tre midtvinters har klare førkristne røtter. Treet er et sentralt verdens- og livssymbol i mange deler i verden. Ikke minst i den norrøne religionen spiller treet Yggdrasil en sentral rolle som selve verdenstreet, forteller Ragnar Børsheim, som har satt seg grundig inn i julens førkristne røtter. Han er aktiv medlem av Hedningesamfunnet.

Treet er forøvrig også et mytologisk symbol vi finner igjen i mange tradisjoner. «Livets tre» dukker opp både i Det gamle testamentet, i biologien, om stamtreet til en organisme – og i medisinen, om årenettet som overfører livsviktig oksygen og næring fra mor til foster. «Maistangen» er et annet rituelt symbol som kan sies å være sommerens svar på den gamle julegrana. Dette er en høy stamme som kles med løv og blomster, og reises slik at man kan danse rundt den. Den skal være et fruktbarhetssymbol man dyrker midsommers og er en skikk som, på samme måte som juletreet, oppstod i Tyskland, men i dag er mest utbredt i Sverige og Danmark.

– Også andre eviggrønne trær var i hedensk tid et symbol på udødelighet. Eviggrønne bartrær symboliserer også fruktbarhet og kraft, spesielt i våre områder hvor man har en vinterårstid.
 Skikken med å ha juletre kjennes imidlertid først fra tysk område på slutten av 1500-tallet. Bakgrunnen er uklar, men denne skikken har sannsynligvis også røtter i førkristen mytologi og forestillinger fra folketroen. Den moderne juletre-tradisjonen kom til Norge først omkring år 1820, men ble ikke vanlig før rundt 1900, sier Børsheim.

Noen mener det eviggrønne bartreet var del av gamle magisk-religiøse tradisjoner, nettopp siden det aldri dør og symboliserer liv selv da naturen har gått i dvale. Det å ta treet inn i stua – og ikke minst det å gå i ring rundt det – ble sett på som en noe syndig syssel i starten av juletreets karriere her til lands. Gangen rundt treet minnet alt for mye om dansen rundt gullkalven, og treet i stua virket også som en slags avgudsdyrkelse som ledet oppmerksomheten vekk fra Jesu fødsel og budskap. Men det tok likevel ikke lang tid før treet stod i alles stuer. Fortsatt er det de som helst betrakter treet som et positivt, men ikke-kristent natursymbol. For eksempel enkelte paganister og hekseinteresserte:

– Eviggrønne planter symboliserer solens udødelighet, fordi de aldri visner eller mister bladene eller nålene sine. Solen er ikke død, den har ligget i dvale og gjenfødes på denne tiden. Trærne viser også at naturen heller ikke er død, men ligger i dvale. Å ta plantene inn i huset skaper en følelse av sommerens grønne natur midt på vinteren. Tradisjonen med å ta eviggrønn kristtorn og eføy inn i huset om vinteren hyller de maskuline og feminine elementene. Mannen er den piggete kristtornen med dens seksuelt ladede røde bør, mens kvinnen er eføyen som slynger seg rundt og føyer seg. Sammen fungerer de som en påminnelse om at solen og naturen aldri dør, men venter på å bli gjenfødt om våren, mener den aktive paganisten «Immachilde» fra Bergen. Gjennom sin store nettside (geocities.com/snikende_lappeteppe) formidler hun sin erfaring og kunnskap om «pragmatisk paganisme» til alle interesserte.

– Julen representerer for meg omtrent det samme som den gjorde for vikingene og nordmenn generelt på vinterstid gjennom hele historien: Det er en solfest, vintersolverv, hvor jeg anerkjenner at solen snur og dagene blir langsomt lysere. Det blir også menneskesinnet. Det er flott med en koselig pust i bakken i den mørke vintertiden, man spiser godt og næringsrikt for at kroppen skal ha noe å tære på. Man samler seg med familie for å erstatte den varmen solen ellers ville gitt med menneskelig varme og omtanke, sier paganisten.

 

Nissen

Et viktig element i vår julefeiring er selvfølgelig julenissen. Men hvem er egentlig han? Og har han på noe tidspunkt blitt kristnet? Svaret er delvis ja. Julenissen stammer fra helgenen St. Nikolaus. Det er også han vi har gavetradisjonen fra.

– Dagens julepresangskikk har sin bakgrunn i historien omSt. Nikolaus, som vi nå kjenner som Julenissen. Nikolaus var opprinnelig en kristen biskop i byen Myra i Lilleasia (Kale i dagens Tyrkia) på 300-tallet. Han døde den 6.desember 343, og ble kanonisert til helgen først i det 9. århundre. Nikolaus er skytshelgen for bl.a. apotekere, jurister, bakere og sjømenn. Ikke minst er han skytshelgen for barn. På hans festdag den 6. desember var det skikk å gi barna gaver i hemmelighet, forteller Ragnar Børsheim. Siden St. Nikolaus ble forbundet med vennlighet mot barn ble det en skikk å gi barn gaver på hans dag, 6. desember. Dessuten er det en spesiell legende om St. Nikolaus’ gavegivning.

– Nikolaus reddet tre fattige unge jenter fra prostitusjon ved å skaffe dem medgift. Han kastet sekker med gull inn vinduet deres i nattens mulm og mørke. Legenden finnes i ulike versjoner, men alle handler om at en skjeggete Nikolaus med kappe og lue går rundt om natten og gir gaver i hemmelighet, forteller Børsheim.

Gavegivningen ble senere flyttet til julaften av selveste Luther, som mente at barns interesse skulle være vendt mot Jesus i krybben og ikke mot helgenen. I stedet for at St. Nikolaus skulle komme med pakkene, fikk barna nå et tre de kunne høste sine gaver fra. Juletreet ble et kristent og luthersk symbol, selv om skikken altså er mye eldre enn reformasjonen. Likevel var det få som glemte den skjeggete og rause julenissen – St. Nikolaus – som senere skulle bli kjent under det forkortede navnet Santa Claus. Som helgen var han forøvrig en av de mest populære i middelalderen. Det ble bygget utallige kirker for ham rundt om, og den mest kjente her i landet er den største av søsterkirkene på Gran på Hadeland. Historien om St. Nikolaus forteller også at noen italienske sjømenn i 1087 stjal de berømte relikviene som skulle stamme fra ham. De skrinla levningene i Bari, sørøst i Italia. Han kalles derfor også Nikolaus av Bari. Helgenens merke er tre kuler eller en bispestav.

Når det gjelder nisser, har vi her hjemme alltid hatt våre fjøsnisser. Utseendemessig minnet de nok om Nikolaus, bare litt mindre. De lød også navn som Gardvorden, Gardsbonden, Tunvorden, Tunkallen, Haugbonden og Rundkallen, for å nevne noen. Men disse karene har sjelden gitt oss noen gaver, de var mer som husånder å regne. De har derimot blitt servert julegrøt i godt monn, slik at de skal oppføre seg bra i jula og i året som kommer. Men deres kulturhistoriske opprinnelse og betydning er altså en helt annen en julenissen.

 

Kristusmesse

Ingen steder i Bibelen står det at vi skal feire kristusmesse – Christmas – til ære for Jesu fødsel. At vi likevel gjør det er altså et resultat av overgangen fra førkristen religiøsitet til et kristent trossystem. Kristningen ble nok enklere hvis folk fikk beholde sine høytider og festdager. Dessuten ble antakelig ikke den historiske Jesus født på denne tiden av året uansett.

– På et kirkemøte i år 353 vedtok rett og slett kirken at Jesu fødselsdag skulle settes til den 25. desember. Denne dagen var på den tiden allerede godt innarbeidet som festdagen for solguden Mitra i den antikke verden. Slik ville man fortrenge datoens tilknytning til solguden og gi den nytt innhold. Dette brukte den romerske abbed Dionysius Exiguus (død ca. 550 e.Kr) som utgangspunkt da han utarbeidet den kristne tidsregningen på begynnelsen av femhundretallet.
, sier Ragnar Børsheim.

Jesu fødsel har ofte vært gjenstand for debatt og forskning. Det er flere teorier gjennom tidene om når den egentlig skjedde.

– Før år 353 varierte datoen for Jesu fødselsdag kraftig innenfor de ulike kristne menighetene. Blant annet ble både 19. april, 20. mai og 17. november antatt å være den hellige dagen, før man altså ganske enkelt vedtok at det skulle være den 25. desember, sier Børsheim. Plasseringen av den svært så folkekjære julehøytiden har slik sett mer med tidligere tiders tradisjoner og tro å gjøre enn fødselen av Guds enbårne sønn.

 

En læremesters budskap

Julehøytidens mangesidige historie til tross; den har forlengst blitt en markering av Jesu liv og fødsel. I tillegg langt mer verdslige, familiære og kommersielle elementer også blitt en stor del julens festligheter. I hvilken grad vi i det hele tatt ser på julen som en åndelig høytid, varierer nok mye.

Julens historie

– Jeg blir faktisk mer opptatt av Jesu livshistorie når julen nærmer seg. Jeg tenker igjennom hva jeg opplever som denne åndelige læremesterens viktigste budskap, hva han har å lære oss mennesker, sier forfatter Kriston Flood, som de siste 15 årene har bodd i det katolske Italia.

– Jeg er ingen aktiv katolikk og føler ingen tilhørighet til deres messer. Julen har nok også blitt en mindre rituell høytid for meg etter at jeg flyttet til Italia. Her er feiringen litt lettere enn i Norge, hvor jeg opplever den som veldig romantisk, noe vakkert, som jeg nok nå har fjernet meg noe fra. Det er ikke lenger juletreet, julenissen og pakkene jeg er mest opptatt av. Det er det åndelige og menneskelige budskapet som har blitt det viktige, sier Flood. Hun forteller også at man i Italia har en for oss ganske ukjent pakkeutdeling 13. dag jul.

– Denne dagen får barna en andre runde med pakker og godteri. En kvinnelig utgave av julenissen – en slags god heks – kommer om natten med pakker til barna og legger dem i sokker som henger et eller annet sted i huset.

Julens åndelige budskap er også det viktigste for reformprest og teolog Helge Hognestad.

– Jeg forbinder julen med gudsbarnets fødsel i hvert menneske, sier Hognestad. Han har lenge vært opptatt av moderne åndelige strøminger og det kristne budskapet i en ny tid.

– I antikkens mysterie-religioner var det en vanlig og utbredt forestilling at gudsbarnet ble født av en jomfru ved vintersolverv, og det var et tegn på en ny tid. Gudsbarnet Jesus er som de andre – som Osiris (Egypt), Dionysos (Hellas), Attis (Lilleasia), Adonis (Syria), Bacchus (Italia), Mithras (Persia) og andre. Historiene om dem ble sett som allegorier for menneskets åndelige erfaring, fortalt i et symbolsk språk. Også historien om Jesu fødsel er et bilde på åndelig erfaring, på opplevelsen av at det guddommelige er født og nærværende inni oss, at det er sårbart og må gis oppmerksomhet og vekstmulighet. Julen er en flott tid som minner oss om dette grunnleggende ved mennesket. Jeg personlig setter mest pris på å synge julesangene. Da hyller vi dette gudsbarnet. Med hele meg synger jeg derfor, med glede ”Kom, tilbe ham, Guds under…”, sier Hognestad, som er oppgitt over materialismen som nå preger feiringen.

Julens historie

– Det er mye som forstyrrer høytiden i vår tid – alle tingene. Men kirkerommet, musikken, sangen, stillheten kan være en hjelp slik at det åndelige kan tre klarere fram. Jeg synes at Hans Børlis dikt kan være en god påminnelse i alt julemaset og alle tingene:

Kjødet, materien, tingene –
alt du tror er Alt,
er bare aske;
varm hvitaske
som holder Åndens ild
levende
den korte natta
mellom to evigheter
av ufattelig lys.

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.