Karmaloven – hvordan fungerer den?

Stadig flere mennesker begynner å få kontakt med sin sjelsbevissthet og dermed også erindringer om at sjelen har manifestert seg på forskjellige måter gjennom flere tidligere liv, skriver Roald Pettersen. I denne artikkelen reflekterer han omkring de mekanismer han opplever at styrer liv, død og gjenfødelse.

Forfatter: Roald Pettersen, grunnlegger av Alternativt Nettverk og tidligere redaktør av Nettverk-Nytt og Alternativt Nettverk. 

 

(VISJON gjør oppmerksom på at artikkelen representerer Roald Pettersens livssyn og ikke VISJONs redaksjonelle oppfatninger.)

Det spesielle med karma og reinkarnasjon er at slike fenomener ikke krever tro. Enten er det slik, og da virker det for alle uten noen straff for folk som ikke har klart å tro. Men for oss som er så heldige å huske tidligere liv, blir det ikke lenger et spørsmål om tro. Når vi skal forsøke å beskrive fenomener som er uforståelige for vanlig menneskelig logikk, er det selvsagt viktig at vi bruker en god porsjon kritisk sans og sunn skepsis. Vi kan ikke gjøre stort annet enn å spekulere og stole på vår intuisjon når det gjelder å finne elementer som vi kan bruke til noe praktisk og nyttig i våre liv og vår utvikling.

Flere dimensjoner

Det finnes mange systemer som forsøker å forklare karma og reinkarnasjon. Siden vi her beskjeftiger oss med flerdimensjonale fenomener, har de fleste forklaringene noe riktig ved seg og kan brukes i spesifikke sammenhenger. En fin parallell her er de problemene som oppstår når vi skal projisere vår tredimensjonale jordklode ned til et kart på todimensjonalt papir: For kart som skal brukes til å navigere med fly eller skip, er det viktig atvinkleneer korrekte, men da blir både størrelsen og formen på land og kontinenter forvrengt. Kart som gjengir landene og deres innbyrdes størrelse korrekt, har til gjengjeld feil vinkler eller kompassretninger.

For eksempel er det enkelte som hevder at det kan være forskjellige typer energi som manifesterer seg eller inkarnerer seg, og som tviler på om sjelen faktisk har en avgrenset identitet med en fellesnevner som går igjen i hver eneste inkarnasjon. I visse sammenhenger kan dette være en konstruktiv forklaring, men min egen opplevelse er at jeg husker meg selv som en klar identitet – selv om grensene til andre identiteter kan bli mer utvisket i et karmisk perspektiv enn hva de er på det fysiske planet. Samtidig virker det også sannsynlig at sterke sjeler etterlater seg «avtrykk» i den kollektive bevissthet som man lett kan få kontakt med: Napoleon var f.eks. en samlende skikkelse for sin epoke, og ved begynnende regresjonsarbeid får man ofte først kontakt med denne felles-energien med en tilhørende opplevelse av å ha vært Napoleon. Ved videre regresjonsarbeid kan det imidlertid vise seg at vedkommende bare var en vanlig soldat i Napoleons hær. Slike «avtrykk» i den kollektive bevissthet kan også forklare fenomener som at en kvinne i Storbritannia kanaliserer Beethoven med automatskrift og produserer komposisjoner som er helt i Beethovens stil, til musikkforskernes store forbløffelse.

Det finnes også esoteriske systemer (f.eks. Martinus kosmologi) som beskriver hvordan vi begynner vår inkarnasjonssyklus som stener, for deretter å fortsette som planter og dyr og til sist mennesker. Dette kan nok være fascinerende perspektiver – ikke minst fordi de gir en forklaring på hvordan hele skaperverket er besjelet.Selv kan jeg imidlertid ikke huske noen inkarnasjoner som sten, og synes derfor dette blir lite konstruktive spekulasjoner.

Den karmiske spiral

Ofte kan det også være konstruktivt å beskrive karmisk utvikling som en spiral: Vi beveger oss framover og oppover, men kommer ofte tilbake til den samme problematikken som vi nå skal håndtere med mer modenhet.

Jeg synes heller ikke det er vanskelig å skille mellom det som er min uforgjengelige sjelsidentitet på den ene side, og på den annen side det som er Roald Pettersen i akkurat denne inkarnasjonen. Noe skal man jo velge når man først inkarnerer seg. At jeg denne gang har valgt å inkarnere meg på Toten i Norge som mann og skytte med en barndom som bidro til å farge min nåværende personlighet, blir mindre vesentlig for min egentlige identitet. Likeså at jeg har tendenser til å være tvangsnevrotiker og manisk-depressiv, at jeg lider av høydeskrekk og storebrorskompleks – alt dette blir bare variabler som min sjelsidentitet har valgt akkurat denne gangen. Noen skal vi jo være, noen problemer og nevroser skal vi jo alle stri med. Utfordringen i et karmisk perspektiv er nettopp å kunne se forbi menneskers feil og svakheter, forbi maskene og rollene, å se at vi alle er stadig nye uttrykk for den guddommelige kraften, om vi våger å bruke et slikt uttrykk.

Vanndråpen

Systemet kan også sammenlignes med at lille jeg identifiserer meg med en liten vanndråpe som henger på et blad på et tre i skogen og er redd for å falle ned og «dø», for da kan min identitet opphøre. Til slutt faller jeg ned og dør ikke, jeg er blitt forenet med mange andre vanndråper til en vannpytt. Så renner vi videre og er plutselig blitt en del av en lystig bekk som blir til en stor elv som til slutt renner ut i det mektige havet, som jeg er blitt en del av. Så kommer varmen og får meg til å fordampe, jeg er igjen blitt en vanndråpe som stiger opp til himmelen og blir en del av en sky, før jeg igjen faller ned som en vanndråpe som blir hengende på et blad i skogen. Hvis jeg får huske hele denne prosessen, behøver jeg ikke lenger være redd for å falle ned fra bladet og fortsette i min syklus.

«Mellomtilstanden»

min første artikkel nevnte jeg «mellomtilstanden» eller «Bardo-tilstanden» på sjelsplanet når vi ikke er inkarnert. Jeg kan erindre ganske mye fra en slik tilværelse, og opplever den som en nærmest paradisisk tilstand der jeg kan få være helt og fullt i min sjels- eller gudsbevissthet uten de begrensningene som den fysiske kroppen medfører. Jeg kan også erindre at jeg i høyeste grad er aktiv med å vokse, lære og arbeide når jeg er i denne tilstanden. Derfor kan jeg ikke være enig med de esoteriske skolene som påstår at vi bare lærer noe når vi er inkarnert, eller at mellomtilstanden bare er en slags søvn eller ventetid på en ny inkarnasjon. I denne tilstandenerjeg min sjelsbevissthet, som går ut over menneskelige begrensninger som f.eks. kjønn og alder. Jeg tror at denne mellomtilstanden er det som av de kirkekristne er blitt tolket som Himmelen eller Paradiset. En slik tilstand blir også bekreftet av utallige ut-av-kroppen-opplevelser, f.eks. ved Monroe-instituttet i USA.

«Kjernegruppen»

I denne mellomtilstanden lever vi i det jeg kaller «kjernegrup­per», ofte bestående av 7 sjeler som en slags «familie». Dette synes jeg kan være et nyttig bilde å bruke i mange sammenhenger, ikke minst fordi jeg har fått lov til å treffe flere fra min egen kjernegruppe som også er inkarnert nå,som bruker samme terminologi, som husker det samme som jeg, og som er enige om at vi faktisk må komme fra samme kjernegruppe.Foreløpig kjenner jeg til 4 av oss som er inkarnerte, muligens 5. Vi har inkarnert oss i forskjellige land og virker hver på vår kant av planeten med å gjøre omtrent den samme jobben. Noen av disse sjelene treffer jeg kanskje én gang i året, slik at vi kan utveksle erfaringer og støtte hverandre.

Tidligere var jeg også opptatt av at jeg hadde en viss evne til å kjenne igjen andre sjeler fra samme kjernegruppe. Det var en fellesnevner, en felles «frekvens» i deres aura eller energi som gjorde at jeg oppfattet dem som nesten identiske – eller bare forskjellige uttrykk for samme energi.

Kjernegruppen kan vi nærmest sammenligne med familien her på menneske-planet:Sjelene har forskjellig modenhetsgrad og erfaringer. Det er blant disse sjelene vi føler oss hjemme og trygge i «mellomtilstanden» når vi ikke er inkarnert. Vi utveksler erfaringer etter hver inkarnasjon, og gir hverandre gode råd når det gjelder valg av nye inkarnasjoner.

På samme måte som her på jorden er vi også på sjelsplanet medlemmer av flere forskjellige slags grupper eller «team» som ofte inkarnerer seg sammen for å arbeide med en spesiell problematikk eller utføre spesielle oppgaver for å drive utviklingen videre. Etter en slik inkarnasjon samles alle sjelene i gruppen for å utveksle og dele erfaringer. Siden avgrensningen mellom individene er mye mer åpen på sjelsplanet, kan vi faktisk gå inn ogdelehverandres erfaringer der det er nødvendig. Dette gir nok en forklaring på at man kan få karmiske minner om at man har vært en historisk person som mer var den samlende figuren for den aktuelle historiske epoken.

Terminologien med en «kjernegruppe» er altså noe jeg synes er konstruktivt i visse sammenhenger, mens andre kan finne lignende systemer som også gir mening – f.eks. med begrepet «oversjel». Før eller siden blir vi også konfrontert med at lineær tid bare er en illusjon og en variabel i vår multidimensjonale virkelighet. Ofte må vi forsøke å projisere virkeligheten ned i lineær tid for å finne brukbare forklar­ingsmodeller som vi kan fatte, men vi ender lett opp med problemer som ved kart-projeksjonen. Kanskje eksisterer alle våre tidligere liv på én gang, men det blir sjelden konstruktivt å spekulere for mye over detaljene i slike perspektiver. En gang skal vi forhåpentlig fatte det igjen, når vi ikke lenger er begrenset av vår menneskelige tenkeevne.

«Standard-inkarnasjoner»

Karmaloven – hvordan fungerer den?

I min første artikkel nevnte jeg også at den største overraskelsen ikke er å huske at man har levd én gang før, men mange. Antagelig har vi alle levd hundrevis, eller tusenvis av inkarnasjoner tidligere med vekslende kjønn – enten vi husker dem eller ikke.

Karmasystemet er som en utdannelse. På samme måte som vi skal lære oss en mengde forskjellige fag i løpet av skoletiden, skal sjelen gjennom mange forskjellige faser eller «standard-inkarnasjoner» i sin utvikling. Antagelig har vi alle gjennomlevd rollen som dommer og urettferdig dømt, vi har vært undertrykkere og undertrykte, vi har vært makt-utøvere og ofre. Vi har vært politi og røver, rik og fattig, berømt og mislykket, horer og horekunder, tiggere og omstreifere – slaver, slavehandlere, slave-eiere og slavedrivere.

Og ikke minst har vi alle opplevd å veksle mellom rollen som lærer og elev. Jeg mener selv at jeg har truffet igjen flere av mine lærere fra tidligere inkarnasjoner, denne gang som mennesker som er adskillig yngre enn meg når det gjelder fysisk alder. Derfor har jeg fått muligheten til å gi tilbake noe av det de tidligere har lært meg, fordi jeg denne gang tilfeldigvis har rukket å lære litt mer – både når det gjelder kunnskap og erfaring. Men jeg behandler dem selvsagt med den samme respekten som tidligere, og opplever at de fortsatt har mye å lære meg. Stadig flere oppdager at det ikke er noen forskjell på lærer og elev, at en ekte lærer selv lærer like mye som de såkalte elevene, eller at terapeuten lærer like mye som klienten.

Jo mer vi åpner opp for en slik erkjennelse, jo bedre blir vår evne til å identifisere oss med andres skjebne, å utvikle innlevelse med andre mennesker: Det kunne ha vært meg, noe lignende har jeg selv opplevd en gang. Erik Dammann nevnte i et intervju nettopp innlevelse og medfølelse som en av de viktigste kvalitetene vi kan erverve oss. Det samme gjør mange buddhistiske retninger.

Den prostituerte

Som eksempel kan vi se litt nærmere på en av disse «standard-inkarnasjonene», kanskje den som er mest provoserende og kontroversiell: Rollen som prostituert. For noen er det altfor utfordrende å tenke seg en slik mulighet – kanskje fordi det fortsatt sitter igjen en tendens til å dømme eller nedvurdere. Men siden dette faktisk kalles «verdens eldste yrke» er det jo temmelig sannsynlig rent statistisk at en god del sjeler må ha utøvet det. I flere av de gamle templene fungerte prestinnene nærmest som luksus-prostituerte. Kanskje var det slik at de hadde evnen til å åpne opp for den besøkendes guddommelighet ved hjelp av seksuell ekstase.

Denne formen for prostitusjon kan man faktisk velge å se på som en uselvisk tjeneste, at hensikten er å gi klienten noen kortvarige glimt av guddommelig lykke. Mange av prestinnene var også eksperter på å være «speil» for klientenes innerste ønsker, de kunne automatisk begynne å være den som klienten gikk og lette etter. Dette kaller jeg for «Lorelei-syndromet» etter det tyske sagnet om Lorelei som satt på sin klippe ved Rhinen og var så vakker at hun lokket elvebåt-skippere til å seile på grunn (noe de i et karmisk perspektiv sikkert lærte mye av). Jeg kjenner flere mennesker som lever idag og har beholdt denne evnen og som faktisk bruker den med god samvittighet for å hjelpe folk med å åpne opp sin bevissthet. Spekulasjonene rundt Maria Magdalena viser også hvor viktig og kontroversiell rollen som den prostituerte alltid har vært.

Karmiske epoker

Jeg tror også at de fleste av oss har vært inkarnert i de fleste viktigste historiske epoker, ofte i grupper som følger hverandre og bidrar hver på sin måte til å bringe utviklingen videre. Noen av disse viktige epokene er:

* Lemuria
* Atlantis
* Egypt
* Sumeria
* Persia med Aleksander den store
* Hellas med Sokrates og pythagoréerne
* Etruskerne og Romerriket
* Eséerne og Jesu tid
* Indianer-inkarnasjoner
* Kong Arthur-tiden i England
* Korstogene og denne epokens provoserende oppfatning om at Jesu lære kunne tvinges fram med sverd.
* Middelalderen med sine kjettere og hekseprosesser(i mange kretser blir det nærmest ansett som er æressak å ha blitt brent på bålet minst én gang).

 

Nazistenes konsentrasjonsleirer er en såpass ny epoke at de for mange nålevende representerer forrige inkarnasjon. Derfor er det et veldig ømtålig emne for mange, det er utrolig mye tilgivelsesarbeid som fortsatt gjenstår med denne forferdelige epoken. Men det var faktisk en god del sjeler som klarte å forstå leksen sin og fasit-svaret akkurat der og da, som klarte å bruke mantraet «Fader forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Men det kan være litt av en utfordring å bringe denne tilgivelsen med seg hvis man treffes igjen i et senere liv…

Karmaloven – hvordan fungerer den?«Judas-syndromet»

Mange felles trekk kan konstateres når folk begynner å erindre noe fra Jesu tid. Også her er det vanlig at man først begynner å få kontakt med energien til en av de samle-skikkelsene som har overlevd i vår nåværende Bibel, f.eks. en av disiplene. Johannes og Peter er mest vanlige, siden disse er skildret mest detaljert. Av kvinneskikkelser finnes det ikke så mange å velge blant, og mange får kontakt med den energien i den kollektive bevissthet som vi senere har begynt å kalle Maria Magdalena. Selv om den rent historiske Maria fra Magdala ikke var noen «forhenværende synderinne» slik det hevdes i artikkelen i forrige nummer, kan vi vel alle ha nok å bearbeide som forhenværende syndere og synderinner. Flere kvinner får kontakt med energien til Maria, Jesu mor, i forbindelse med graviditet – kanskje fordi de begynner å kommunisere med sjelen til det barnet de bærer og innser at alle sjeler er spesielle, at alle barn er «hellige barn».

En vanskelig lekse oppstår for folk som begynner å få mistanke om at de kan ha vært Judas. Alle har vi vel sviktet mange ganger, alle kan vi ha handlet slik at vi senere ble oppfattet som en forræder og utnevnt til syndebukk, alle kan vi føle oss uverdige til Jesu kjærlighet. Her synes jeg filmen «Jesus Christ Superstar» ga en interessant og nyansert skildring av Judas-skikkelsen og hvordan Judas handlet i beste mening.

Kontakt med slike samle-energier kan forstås som karmisk arbeid der man sakte, men sikkert får en dypere kontakt med sine inkarnasjoner i denne epoken.Minner om faktiske inkarnasjoner som individ har nesten alltid det til felles at man bare var en ganske vanlig person– og i dette tilfellet neppe fikk sitt navn med i Det nye testamente. Tallrike slike eksempler finner vi f.eks. blant kanaliseringene i bokenEdgar Cayce og dødehavsrullene(Edgar Cayce on the Dead Sea Scrolls), som ble svært verdifull for meg.

http://www.edgarcayce.org/are/ancient_mysteries.aspx?id=2667

Buddhistmunk-inkarnasjonene

De fleste av oss har hatt mange inkarnasjoner som buddhistiske og hinduistiske munker i Tibet, India og andre østlige land,enkelte har inkarnert seg der nesten hele tiden for å gi sitt bidrag til å holde energibalansen i verdens utvikling. Nytt idag er at temmelig mange av den sistnevnte gruppen nå har inkarnert seg i den vestlige verden. Dette gjør de som en del av planen om å forene østlig og vestlig religion, og for at vi i Vesten skal få tilgang til disse verdifulle tradisjonene. Dette kan nok også være en forklaring på at Tibet rører vårt hjerte så dypt og medfører så sterke reaksjoner når vi får høre om nye overgrep mot dette lille landet, som forlengst har fått lide nok.

Mange slike «østlige» sjeler kan vi kjenne igjen, man behøver ikke være særlig synsk for å se at mange vestlige buddhister har tibetanske trekk – både i auraen og i utseendet. Disse sjelene kan imidlertid ha problemer med å finne seg tilrette i den vestlige verdens materialisme og stress, slik at noen av dem søker tilflukt i buddhistmiljøer eller Hare Krishna-bevegelsen.

«Det som skulle tilgis, har aldri skjedd»

Et av de viktigste virkemidlene i bevisst karmisk arbeid er tilgivelsen. Tilgivelsens kunst blir utførlig beskrevet i «Et Kurs i Mirakler» (A Course in Miracles), og interesserte kan gjerne lete der hvis de vil vite mer. Det er tilgivelsen som kan løse opp hat, bitterhet og hevn – de verste elementene i menneskenaturen.
http://indreledelse.no/ekim.htm

Som eksempel kan jeg nevne en hendelse i min egen prosess: Jeg fulgte Mirakelkurset et helt år sammen med en gruppe, og satte opp en liste over de menneskene jeg burde arbeide med å tilgi. Mine foreldre, min forhenværende kone og et par kolleger sto øverst på listen, som totalt inneholdt ca. 30 navn. Mens jeg begynte å arbeide meg nedover listen, skjedde det ene miraklet etter det andre. Det føltes som om sann tilgivelse har kraften i seg til mye mer enn det man tror man skal tilgi. I de fleste tilfeller innså jeg at det som skulle tilgis, aldri hadde skjedd, og at det derfor aldri hadde vært noe å tilgi.Det føltes som om tilgivelsen virket nedover i hele min karmiske spiral og også kunne løse opp bitterhet og vanskeligheter jeg hadde hatt i tidligere liv.Da jeg endelig var ferdig med nummer 3 på listen,kunne jeg ikke lenger huske hvilke andre navn som hadde stått på den.Alt var allerede tilgitt. Det var et sant mirakel.

Her må jeg imidlertid skyte inn at Mirakelkurset og lignende filosofier lett kan misforstås dithen at vi forsvinner bort i mental fornektelse av selve menneskenaturen. Aggresjon er en del av menneskenaturen. Dette må jeg anerkjenne, slippe til og integrere, ellers blir det ikke konstruktiv selvutvikling. Men jeg behøver ikke la min aggresjon gå ut over andre, jeg behøver ikke leve den ut slik at jeg sårer dem som er svakere enn meg selv. Aggresjon kan leves ut ved å slå i puter eller madrasser, i psykodrama eller sammen med en terapeut. Den kan jogges bort eller oppfattes som en energi man kan transformere til bruk i konstruktivt arbeid. På samme måte kan man anerkjenne og transformere menneskenaturens energier som f.eks. sinne og sjalusi, ved at jeg tar ansvar for det selv og ikke lar det gå ut over andre. Nå synes jeg det er gøy å være sjalu.

Finnes det rettferdighet?

På alternativ-sentret Stjärnsund i Sverige hadde jeg i lengre tid stadig kommet opp i situasjoner som jeg opplevde som urettferdige. Til slutt oppsto det en tilspisset situasjon der jeg følte meg urettferdig ydmyket foran en større forsamling mennesker, men nå kjente jeg igjen mønsteret. Min tidligere reaksjonsmåte ville ha vært å mobilisere hele mitt mentalforsvar for å rettferdiggjøre meg selv og forklare min side av saken for forsamlingen. Denne gangen klarte jeg å bryte dette mønsteret, og valgte i stedet å bare være i følelsene mine, slo hendene for ansiktet og begynte å gråte stille. Jeg falt ned i en slags dyp meditasjon der jeg opplevde en hjelpeløs tomhetstilstand som jeg kaller «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Og jeg stilte et klart spørsmål om hvorfor jeg måtte oppleve så mye urettferdighet.

Da kom det et lysvesen til meg og ga et klart svar: «Fordi du skal lære å tåle det.» I denne aha-opplevelsen kunne jeg plutselig fatte at urettferdighet bare er noe som finnes, noe vi må lære oss å leve med. For de av oss som klarer å bruke Jesus som et forbilde eller eksempel, kan det være en trøst å huske at det var nettopp denne leksen han også måtte lære framfor noen: Å tåle urettferdigheten. Dette opplevde jeg altså mens jeg satt og gråt stille med hendene foran ansiktet. Etterpå fikk jeg til min store overraskelse vite at jeg hadde vunnet alles sympati ved å reagere som jeg gjorde, noe som neppe ville ha skjedd hvis jeg hadde gått i selvforsvar. Min konklusjon på denne opplevelsen er at Gud nok er rettferdig, men at urettferdighet oppstår blant mennesker akkurat som ugras – det er noe vi aldri blir kvitt. Kanskje kan vi bruke mye energi på å luke ugraset bort fra en hage, men vi kan også lære oss å leve med ugraset når det får vokse vilt.

Venner fra tidligere liv

Selv har jeg vært så heldig å treffe igjen mange sjeler som jeg kan kjenne igjen fra tidligere liv, og denne opplevelsen har vært gjensidig. Sammen har vi kunnet gå tilbake og gjenoppfriske gamle minner, som oftest med en sunn skepsis slik at vi også kan kontrollere hverandre. Men ofte er det slik at vi kan fylle ut hverandres huller i hukommelsen og få et mer komplett bilde. Atter igjen er det ikke bare hyggelige ting som kommer opp, noe som gjør ønsketenkning temmelig usannsynlig. Selv om en psykolog vil kunne avfeie dette som «negativ ønsketenkning», synes jeg det gir en ekstra kvalitet til spirituelt arbeid når jeg får innsikter som ikke behager mitt nåværende ego.

Møtet med en slik sjelevenn gir en opplevelse av umiddelbar kontakt og trygghet, følelsen av at man har kjent hverandre bestandig og kan ha full tillit til hverandre.Første gang man opplever et slikt møte, kan det bli fullstendig overveldende. Hvis de øvrige variablene stemmer (som kjønn og alder), må man begynne å ta i bruk ord som «skjebne» og «tvillingsjel» fordi dette er noe så nytt og så stort at det går ut over rammene for tidligere erfaringer. Men her skal man være forsiktig: Det er slett ikke sikkert at vi skal gifte oss igjen denne gangen selv om vi har gjort det før. Det er slett ikke sikkert at møtet er ment som noe annet enn en bekreftelse på at vi har sørget for å ha støtten fra tidligere venner rundt oss når vi inkarnerer på­nytt. Jeg har sett flere eksempler på at folk mistolker et slikt møte og hopper rett opp i ektesengen – bare for å falle tilbake i gamle karmiske mønstre og starte om igjen på konflikter som de tidligere har løst og egentlig skulle være ferdig med.

Enda mer overveldende blir det når man møter sin sjelevenn nummer to, for dette åpner jo muligheten for at det kan være enda flere. Hvis man da allerede har tatt i bruk ordet «tvillingsjel», får man virkelig problemer med terminologien. Jeg har fortsatt ikke hørt om «trillingsjeler», men nå har jeg jo lansert idéen, så får vi se om den slår an…

Tvillingsjelen

Jeg er altså temmelig skeptisk til begrepet «tvillingsjel» fordi det er ganske mye misbrukt. Det finnes esoteriske systemer som forsøker å forklare hvordan vi opprinnelig adskilles fra Gud som sjeler eller monader, og at denne monaden egentlig består av to halvdeler som inkarnerer seg hver på sin kant for å høste mest mulig erfaring i den fysiske dimensjonen før man igjen forenes til én sjel og opplever syntesen av erfaringene. Slike forklaringer kan nok også være spennende hjernegymnastikk, men de er sjelden særlige nyttige.

Til tross for denne skepsisen har jeg opplevd såpass mange overveldende og merkverdige møter at jeg bruker ordet «tvillingsjel» i mitt intern-språk. Jeg tror faktisk at jeg har truffet min egen, og har innsett at vi skal virke hver på vår kant for å spre vår energi mest mulig. Jeg tror også at ihvertfall ett av mine vennepar er tvillingsjeler som har fått lov til å treffe hverandre, gifte seg med hverandre og arbeide sammen for Guds plan i dette livet – som en belønning, som slutten på en lang rekke inkarnasjoner hver for seg.

Praktisk anvendelse

Hvordan kan vi bruke et karmisk perspektiv i praksis i vår spirituelle hverdag? Først og fremst er det viktig å leve med den innstillingen at jeg forsøker å gi ut det aller beste og vite at som jeg sår, så skal jeg høste. Jeg tar eget ansvar for alt som har skjedd meg: Jeg har selv valgt mine utfordringer for at jeg skal vokse av dem. Jeg kan også velge hvilke utfordringer jeg skal arbeide videre med.

En annen viktig innsikt er å være hos dem vi har valgt å ha nær oss i dette livet: Familie, barn, kolleger og alle vi treffer i vår hverdag. Disse gir oss de fleste og mest verdifulle utfordringene vi har valgt,og det er sjelden noen konstruktiv løsning å flykte fra dem ved å reise bort for å gå på spennende kurs.I en vanskelig situasjon kan vi alltid løfte oss opp på et spirituelt plan og spørre: Hva skal jeg lære av dette, hvorfor skjer dette? – i stedet for å bli bitter og spørre «Hvorfor skulle dette skje med akkurat meg?»

Jeg tror at bitterhet, hevn og gjengjeldelse er noe av det mest effektive i å holde tilbake vår karmiske utvikling, siden vi må bruke mye energi på å bearbeide slike følelser hvis de først får feste seg. Jeg unngår også å dømme så sant jeg kan, for jeg opplever en utrolig kraft i Jesu ord: «Døm ikke, forat I ikke selv skal dømmes.» Etter de samme normer som jeg dømmer andre, vil jeg måtte dømme meg selv. Eller, som det heter i Draumkvedet:

Bikkja bite,
og ormen stinge,
og stuten stend og stangar;
der slepp ingjen yvi Gjallarbrui
som feller domane vrange.

«Karmafeller»

Jeg gjenkjenner gamle karmamønstre som jeg har opplevd tidligere: En situasjon som jeg ikke vil risikere å komme opp i igjen. Her har jeg opplevd ganske mye merkelig f.eks. i forbindelse med biler: Å kjøpe eller selge biler mellom venner, eller å låne eller låne bort biler som senere blir skadet. Men dette kan være forskjellig fra person til person. I en slik situasjon har jeg min fulle rett til å bruke min frie vilje og velge noe annet.

Enkelte personer opplever jeg også som «dårlig karma» eller karmafeller: Det virker som om visse sjeler har den spesielle funksjonen at de skal stelle til flest mulige utfordringer for andre – kanskje for folk som ikke allerede har nok av problemer eller utfordringer i sin hverdag. Slike mennesker har jeg lett for å kjenne igjen, og i slike situasjoner har jeg min fulle rett til å bruke min frie vilje: Jeg har faktisk mer enn nok av utfordringer, og kan derfor velge å unngå kontakt med slike personer.

Dødsprosessene

I alternative miljøer blir det stadig større interesse for selvarbeid med det vi kaller dødsprosesser, dvs. at biter av egoet eller personligheten må dø bort for å gi plass til noe nytt slik at vi stadig skal vokse. Selve betegnelsen henspiller på dødsprosessen slik den beskrives i nær-døden-opplevelser: At man ser hele sitt liv passere revy som en videofilm på hurtigspoling, man ser de viktigste utfordringene og forstår når man unnlot å gjøre det riktige eller når man begikk feil. Selve essensen, eller syntesen, av det man skulle lære i et liv, blir på denne måten tilgjengelig i selve dødsøyeblikket.

Ved å arbeide bevisst med slike dødsprosesser kan vi vokse utrolig effektivt, fordi vi kan få samme effekt som fra flere inkarnasjoner inn i ett menneskeliv. Men her må jeg også gjenta mine tidligere advarsler mot å bli for ambisiøs i sin spirituelle utvikling.

Om å bryte karmamønstre

Enkelte buddhistiske retninger anser karma-systemet som et fengsel vi skal forsøke å bryte ut av. Dette er jeg ikke helt enig i. Jeg forsøker å være takknemlig for det livet jeg har fått her og nå, og gjøre det beste ut av det. Jeg har opplevd at det er mulig å få kontakt med gudsbevisstheten som menneske. I slike stundererjeg allerede «frelst», jeg har klart å hente himmelen ned på jorden og behøver ikke lenger lengte etter eventuelle senere belønninger i Paradiset eller søke nirvana-tilstander.

Men vi kan begynne å frigjøre oss fra de gamle karmamønstrene som mange mennesker bare følger sløvt og ubevisst i generasjon etter generasjon: Vi kan velge å bryte ut av mønstrene, under forutsetning av at vi har lært oss å gjenkjenne dem. Her kan jeg fortelle et eksempel fra min egen prosess:

Da min sønn var i 4-årsalderen, hadde jeg en plutselig oppvåk­nings-opplevelse der jeg kunne betrakte meg selv og mitt eget handlingsmønster utenfra. Jeg innså at jeg bare gikk rundt og kjeftet på ham, akkurat slik min mor hadde gjort mot meg: Ikke gjør ditt, ikke gjør datt, fy deg, sånn skal du ikke gjøre, kom hit, gå ikke dit, var det ikke det jeg sa – ja, nå kan du bare ha det så godt! Jeg ble skikkelig flau over at jeg ikke hadde gjennomskuet dette tidligere, jeg visste jo så inderlig godt at et barn først og fremst trenger støtte og anerkjennelse. På denne måten kan nok de fleste mennesker la seg lure til bare å føre foreldrenes mønster videre til barna i generasjon etter generasjon.

På samme måte merket jeg også tendenser til å ville nekte min sønn det min egen far ikke ga meg, som en slags trass- eller gjengjeldelsesaksjon. I mitt eget tilfelle fikk jeg altså en mulighet til å bryte det: Jeg bestemte meg for å forsøke å gi min sønn – for det første: Selvsagt alt det gode jeg selv hadde opplevd i min egen barndom, og dernest alt det jeg selv hadde savnet i min egen barndom. På denne måten fikk jeg det egentlig tilbake selv. Jeg fikk helet mange sår fra min egen barndom og ble et helere menneske. Jeg opplevde at forskjellen på det å gi og det å få ble visket ut. Men jeg har det fortsatt vondt når jeg hører en mor eller en far som går slik og kjefter på sitt barn – f.eks. i butikken, for jeg synes jeg kan høre mange generasjoners nedarvede mønstre i det som skjer.

Når vi begynner å arbeide bevisst med et karmisk perspektiv i vår spirituelle utvikling, kan det virke som om tiden går fortere. Vi kaster ikke lenger bort tiden på å kjøre rundt og rundt i de samme, gamle karmamønstrene, men forsøker å velge våre utfordringer bevisst. Dermed vokser vi også mye raskere og kan oppleve en positiv snøball-effekt: Det begynner med innsikten om at jeg i løpet av det siste året har vokst mer enn jeg har gjort tidligere i hele mitt liv. Deretter kan man få opplevelsen av å ha levd en hel inkarnasjon i løpet av den siste måneden, uken eller dagen. Vi kan komme oss ut av Platons hule, vi kan se forbi maskene og oppleve hverandre i gudsbevisst­heten. Lykke til!

*

(Denne artikkelen ble første gang trykket i Alternativt Nettverk nr. 5, 1996 under tittelen «Mer om karma og reinkarnasjon» som en fortsettelse av Roalds første artikkel. Den var basert på spørsmål han fikk under sine mange foredrag om emnet.)

*

Bildet er fra Gustave Dorés illustrasjoner til Dantes «Guddommelige komedie» og fra Bibelen, «Bryllupet i Kana». Antagelig er det Maria Magdalena som sitter ydmykt ved muren rett under Jesus.

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.