Mens hun sov

Da Camilla Hauger (39) ble lagt i medisinsk koma, ble en dør åpnet til en annen virkelighet.
– Opplevelsen har gitt meg forståelsen av hvor bredspektret vår institusjon er, sier Camilla.

Av Ingrid Østang // Foto: I. Østang & privat

Det er ikke bare i eventyrene at magien skjer. Camilla var en dynamisk 25-åring med store drømmer og tusen baller i luften da lungene hennes plutselig kollapset og hun måtte legges i medisinsk koma. Det skulle bli en reise hun aldri vil glemme.

NÅR LIVET FLYTER

Før hun ble syk, startet Camilla hver morgen med en og en halv times løping i en galloppbane-trasé for hester, før hun dro på en av sine mange jobber. Livet fløt, syntes Camilla.

– Det var en kjempefin tid. Jeg gjorde alt jeg ville, og har verken før eller siden hatt den samme dynamikken, smiler hun.

Men uten et eneste forvarsel fikk hun plutselig lungebetennelse og veldig høy feber. Før hun visste ordet av det, var hun innlagt på Lovisenberg sykehus. Lungene var i ferd med å kollapse.

PARALLELL VIRKELIGHET

På sykehuset gled Camilla inn i en døs. Ganske raskt kom legenes avgjørelse: Hun måtte legges i medisinsk koma. Hvis ikke sto hun i fare for å dø. Motvilje og frykt steg i Camilla. Kanskje ville hun bli liggende bortgjemt på et sykehus i årevis?

– Da så mamma på meg og sa «Camilla, dette blir ditt livs kamp». Det kommer jeg aldri til å glemme, sier hun.

Tid og sted gled bort, og Camilla åpnet døren inn til en annen virkelighet.

– Det var akkurat som om jeg ikke var i koma. Jeg var frisk og rask og dynamisk som før, forteller hun.

Det er bare et lite men her. Camilla lå jo egentlig på Lovisenberg sykehus, koblet til respirator.

REISEN TIL KINA

For mens kroppen var lenket til sykesengen, husker Camilla at hun og moren satt, blide og fornøyde, på flyet til Kina. Vel framme, ble Camilla syk i lungene, og også her ble hun lagt inn på sykehus. De kinesiske legene mente hun måtte reise opp i fjellene og ri på en blå elefant. Slik ville lungene hennes få den motstanden de trengte for å friskne til. Som sagt, så gjort.

– Den blå elefanten ble min redning, sier Camilla.

Det mystiske var at på samme tid, tilbake i det «virkelige livet», fant Camillas mor en elefant-figur hugget i tre i et gammel antikvariat like ved Lovisenberg sykehus.

– Mamma har ikke noe godt svar på det, men da hun så elefanten bare visste hun

at den måtte jeg ha. Samtidig var jeg i Kina og red på en elefant, sier Camilla og titter opp mot bokhyllen bak seg.

Der står elefanten som stødig våket over henne gjennom 12 uker i 2003.

Tiden i koma ble et vendepunkt i livet, forteller Camilla Hauger.

KJEMPET FOR LIVET

På Lovisenberg sykehus slet kroppen til Camilla med å overleve. Derfor ble hun flyttet til Riks- hospitalet, ett av to sykehus i landet med ECMO-maskin, en maskin der hjerte- og lungefunksjonen går utenfor kroppen. Bare 15-20 prosent av dem som ligger i ECMO- maskin overlever.

– Bruken av en slik maskin er siste instans. Det gikk nedover med meg, og jeg ble sendt dit som et siste forsøk på å overleve, forteller Camilla.

Camilla må ha hatt uante krefter, for hun døde ikke. Og langt bortenfor tid og rom, fortsatte reisen hennes. Plutselig befant hun seg på et sted med to store festninger; en mørk og en lys. Himmelen lå tung og dyster over de to festningene, men mellom dem gikk et bredt, rosa sløyfebånd. Camilla forsto at hun skulle bevege seg fra den mørke til den lyse festningen. Hun har tenkt mye på dette bildet i ettertid:

– Man trenger det mørke i livet for å se det lyse. Hadde det ikke vært mørk himmel, så hadde ikke stjernene syntes. Den men- taliteten får jeg brukt daglig i mine egne vurderinger og i mine relasjoner, sier Camilla.

Å SVEVE MED ENGLER

Etter Kina, kom ørkenen. Hun vet ikke hvordan, men plutselig sto hun midt ute i en ørken, med en massiv og vakker indianer foran seg. Indianeren ba Camilla velge den rette veien.

– Uten et eneste skilt i sikte, valgte jeg bare en retning. Jeg er jo en som går, og stopper helst aldri. Men plutselig ble jeg plukket opp av engler, som viste meg «den andre siden», sier hun.

Musikken, lettheten, flyten – ifølge Camilla er det nesten umulig å finne ord som dekker hvor fan- tastisk det var å være på «den andre siden». Mang en gang har Camilla tenkt at hun skulle ønske hun bare kunne bli igjen der.

– «Den andre siden» er så forlokkende. Der er du vektløs, og du har ingenting som tynger deg. Det var som om jeg var en rosa boble. Og jeg var ikke alene, for engler var med meg, forteller hun.

Tre engler tok nemlig godt vare på henne, og innimellom tittet en fjerde innom. Da Camilla var ute av komaen igjen, snakket hun med en bekjent som hadde sendt henne healing under sykeleiet:

– Hun sa «du har en trekant av engler etter deg. Det kommer inn en fjerde
også, men han er ikke der hele
tiden». Da ble jeg stum, for jeg

hadde ikke sagt dette til et eneste menneske, sier Camilla.

MED STYRKEN TIL EN ELEFANT

Slike paralleller har Camilla opp- levd flere ganger. Mens hun fort- satt lå i koma, opplevde hun at hun var ute og gikk nederst i Hegde- haugsveien i Oslo.

– Der oppdaget jeg et lokale med buede vinduer, drevet av en dame med lilla fløy- elsklær. Hun hadde tarot-kort og serverte kaffe, erindrer Camilla.

Like ved fant hun bokhandelen «Buddha Bok og Bilde», som hun husker at hun falt pladask for.

– Etter at jeg våknet opp fra komaen, var jeg ofte ute og gikk i akkurat dette området for å trene opp gangen. Plutselig så jeg de samme buede vinduene, men det var ingen lillakledd dame der inne, forteller Camilla.

Men «Buddha Bok og Bilde» var der.

Forfjamset gikk Camilla inn i bokhandelen og spurte han som jobbet der om lokalet på hjørnet. Han kunne bekrefte at en dame hadde drevet stedet, at hun hadde hatt tarot-kort og servert kaffe og suppe.

– Så gikk mannen ned en trapp i butikken, og jeg satt meg ned på huk for å se på noe fint brevpapir. Da jeg skulle reise meg, kom jeg meg ikke opp igjen, forteller Camilla, som på det tidspunktet knapt hadde muskulatur i kroppen og bare veide 40 kilo.

Med ett kom en munk opp trappa. Han plasserte en liten elefantfigur foran Camilla og forsvant. Verken mer eller mindre. Hun kan ikke si om munken var virkelig eller ikke. Men med styr- ken til en elefant, kom hun seg opp og ut døra.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne ha kjent til disse stedene fra før av. Det har fått meg til å forstå hvor bredspektret vår mentale insti- tusjon er, sier Camilla.

LIMTRÅDER TIL LIVET

Men la oss ta noen steg tilbake, til sykehuset og tiden før Camilla våknet opp. Da legene mot slutten av de 12 ukene så en bedring i tilstanden hennes, kuttet de ned på mor- finen hun hadde fått intravenøst gjennom sykeleiet.

– Det var som ha limtråder som knyttet meg til den kroppen jeg var i sykesenga, til familien min og dem rundt meg. På den måten kan man si at jeg ble trukket tilbake til kroppen, forteller hun.

Camilla er sikker på at alle de gode tan- kene, hilsningene og kjærtegnene hun fikk mens hun lå i koma var med på å styrke disse «limtrådene» som holdt henne fast til livet. Men fra stedet mellom kroppen og der hun befant seg, hadde Camilla motstand mot å vende tilbake til «det virkelige livet» i sykesenga. Mentalt skulle nemlig Camilla gjerne ha vært for- uten oppvåkningen på sykehuset.

– Den biten der hodet tenker «jeg har gått i trapper før, det klarer jeg», men så lystrer ikke kroppen, var veldig vanskelig, sier hun alvorlig.

VEIEN TILBAKE

For Camilla kunne ikke røre seg. Til tross for at hun hadde fått fysioterapi mens hun lå i koma, hadde hun mer enn 1% muskel-masse daglig i løpet av de tre månedene hun var komatøs. Camilla fikk beskjed om at hun ville bli sittende i rullestol og at hun måtte forberede seg på å bli uføretrygdet.

– Da legen sa det, viste jeg ham mentalt fingeren. I etterkant har jeg tenkt at hvis han ikke hadde sagt det, hadde jeg kanskje heller ikke blitt så fandenivoldsk at jeg skulle vise dem. Det var kanskje det pushet jeg trengte, forteller Camilla engasjert.

På den måten var det egentlig det å komme tilbake igjen etter komaen som ble hennes livs kamp.

Å MALE SIN HIMMEL

Den dramatiske livshendelsen har gitt Camilla flere vekkere. For det første er hun ikke redd for å dø lenger. Det gleder hun seg til faktisk. For det andre vet hun nå at hvis det ikke regner i blant, setter man ikke pris på solskinnet.

– Jeg har kommet dit at jeg kan male min hverdag og himmel eksakt som jeg ønsker. Det å stå opp om morgenen og se at himmelen er blå er fantastisk. Men det er like fantastisk at man kan se en himmel, sier Camilla.

Mest av alt vet hun at den veien hun valgte var den riktige. For selv om den rosa bobla på «den andre siden» kan friste i tunge stunder, så har Camilla resten av sitt liv å fylle. Og det er ikke lite.

**

Pim van Lommels forskning på nær døden-opplevelser

  • I mer enn 20 år forsket den nederlandske hjertespesialisten,
    Pim van Lommel, på såkalte «nær døden-opplevelser» i pasienter som har overlevd hjertestans.
  • I 2001 publiserte han og hans forskerkollegaer en studie om nær døden-opplevelser i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Etter dette skrev han bestselgeren «Consciousness Beyond Life».
  • Forskningen viser at nær døden-opplevelser er autentiske opplevelser, som ikke bare kan tilskrives fantasien, psykoser eller oksygenmangel.
  • Slik van Lommel ser det, er synet som de fleste leger, filosofer og psykologer forfekter når det kommer til forholdet mellom hjernen
    og bevissthet for snevert for å kunne forstå en nær døden-opplevelse.
  • Kjente mennesker som har opplevd nær døden-opplevelser i koma er komiker Jon Schau, politiker Olaf Thommessen, den amerikanske hjerneforskeren Eben Alexander og forfatteren Anita Moorjani.(Kilde: www.pimvanlommel.nl)

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.