Olaf Thommessen: Nær døden, nær livet

Olaf Thommessen var nestleder i Venstre fra 2004 til 2008 og har vært mye omtalt i media. I 2005 fikk han hjerneblødning under en løpetur og hadde en nær-døden-opplevelse. Etter det påfølgende sykehusleiet røk familieliv, jobb og politisk karriere. I ettertid er han glad for opplevelsene, og hevder han har fått åpnet sinnet sitt til å forstå andre dimensjoner ved tilværelsen.

Av Andreas Aubert, foto: Aschehoug

– Jeg var på løpetur i Nordmarka en morgen, september 2005. Plutselig føltes det som om hodet eksploderte, det var en vanvittig smerte. Jeg skjønte at dette var alvorlig og at jeg ikke måtte legge meg ned. Urinstinkter slo inn, og jeg klarte å mobilisere krefter til å komme tilbake til parkeringsplassen. Avstanden var kort, men det opplevdes som uoverkommelig langt. Jeg traff en mann som kjørte meg av gårde. På et tidspunkt gjorde det så vanvittig vondt at jeg ba ham om å stoppe bilen. Jeg la meg ned i veien og ønsket bare å dø. Han ringte ambulansen, som møtte oss etter kort tid, forteller Thommessen, som i dag jobber som bedriftsrådgiver.
Ble hentet av sin avdøde mor

Nær døden, nær livet

Da han la seg inn i ambulansen, opplevde han at moren kom og hentet ham.
– Det var veldig hyggelig, men samtidig oppsiktsvekkende, fordi hun hadde vært død så lenge. Men jeg husker at følelsen var veldig god: ”Jøss, er du her, så hyggelig!” Min opplevelse var at vi fløy sammen over mine yndlingssteder i Nordmarka. Det var en nonverbal kommunikasjon, vi snakket ikke sammen. Etter hvert skjønte jeg hvorfor hun var kommet, og da ble jeg veldig lei meg. Det var da jeg opplevde at jeg fikk et valg. Jeg opplevde at hun viste meg hva som ville komme om jeg fortsatte å følge henne. Det var ikke lys i tunnelen eller noe sånt, men jeg forstod at det fantes en vei til det hinsidige som jeg kunne gå, ved å følge henne. Men jeg fikk også et syn av en sykehusgang, der det satt en gutt og en jente som ventet på at faren skulle komme ut. Jeg kunne velge om han skulle komme ut. I det jeg valgte at han skulle det, ble jeg vekket. Jeg hadde respirator i munnen, elektrosjokk etc. Akkurat hvor lenge jeg var borte, er jeg ikke sikker på, sier Thommessen, som var klinisk død i noen minutter under opplevelsen.

Det første døgnet husker han ingenting av. Da fikk familien beskjed om å komme og ta farvel, fordi legene trodde han skulle dø. Den påfølgende uken var han i koma og svevde mellom liv og død.
– Jeg fikk en opplevelse av å flørte med døden. Jeg følte selv at jeg hadde kontroll på det. Jeg følte at jeg lot meg drifte; at jeg fløy veldig raskt utover horisonten, utover havet, helt til enden. Og akkurat i det jeg skulle bikke over, fløy jeg tilbake. Det husker jeg godt.
– Hadde du en opplevelse av en fysisk kropp når du fløy?
– Ja, men det var ikke et viktig element i opplevelsen.
– Hvorfor ble du rammet av hjerneblødning?
– En medfødt svakhet. Jeg manglet en blodåre opp i hjernen. Men det viste jeg ikke på forhånd.
– Var det noen spesiell grunn til at det skjedde akkurat da?
– Ikke medisinsk sett. Samtidig var både legene og jeg enige om at det måtte sees i sammenheng med at jeg på det tidspunktet både drev eget firma, var politiker på høyt nivå, og hadde en familie. Jeg var overambisiøs med livet mitt.

Nødvendig å gå på en smell

Ytre sett var alt på stell. Innvendig var han likevel ikke lykkelig.
– Det var noe som skurra inni meg. Det indre og ytre presset kan ikke isoleres fra det som skjedde. Når slikt skjer, så er det kroppen som sier fra om at man må skifte kurs, tror jeg. Vi trenger ofte å gå på en smell. Dette var min smell. Det var helt nødvendig. I dag er jeg veldig glad for det som skjedde.
To måneder etter ulykken spurte han seg om livet var verdt å leve. Svaret var ”tja”.
– Det er kjedelig å leve på et ”tja”. Hadde svaret vært nei, ville jeg endret alt og f.eks. blitt yogalærer i Tibet. Jeg ville ha endret livet fullstendig. Hadde svaret vært ja, så er det en fare for at jeg kanskje hadde latt ting fortsette som før og muligens ville dødd. Med et tja ble jeg nødt til å gjøre en del selvransakelse, uten nødvendigvis å radikalt skifte retning i det ytre.

Da Thommessen kom ut av koma, lå han på sykehuset i mange uker og kunne ikke gå. Alle rundt ham sa at han aldri kom til å klare seg selv igjen. Selv opplevde han at han i nær-døden-opplevelsen hadde fått et valg, og at han hadde valgt å leve.
– ”Failure was not an option”. Jeg tok ikke det valget for ikke å kunne ta vare på meg selv og barna. Jeg tok det valget fordi jeg ønsket å leve det livet jeg ville leve. Det valget var viktig for meg for å kunne motstå de veldig negative tilbakemeldingene jeg fikk fra både familie og leger. Et år etterpå skrev jeg boken **På innsiden utenfor**. Da ringte overlegen på Ullevål Sykehus. Han sa ”vi må bare beklage at vi formidlet de negative tankene til familien din. Når jeg har lest boken din, er det helt tydelig at vi tok veldig feil”. Jeg har vært på kontroll noen ganger siden, og da har legene vært tydelige på at de tok feil. De tok feil fordi de aldri har sett noen overleve en slik blødning før. De visste faktisk ikke hva som ville skje.

Før hjerneblødningen var det veldig mye Thommessen tok som en selvfølge. Slik er det ikke lenger.
– Jeg gleder meg mer over å se gresset gro, høre datteren min le eller hunden min snorke. Jeg er mye mindre opptatt av ytre omstendigheter. Tidligere var jeg også veldig opptatt av å gjøre de riktige tingene, men jeg gjorde det av gale grunner – ut fra hva jeg trodde var andres forventninger. Heller enn å gjøre de riktige tingene fordi det var riktig for meg.

Nær døden, nær livetMange gode hjelpere

Opplevelsen har åpnet sinnet hans for en annen virkelighetsforståelse.
– Ingenting menneskelig er meg fremmed, og ingenting umenneskelig er meg fremmed. Jeg er sikker på at det vi ser ikke er den eneste virkeligheten. Ingen religion klarer å beskrive virkeligheten, men de gjør et forsøk. Virkeligheten er mye større enn hva beskrivelsene klarer å favne. Det er min subjektive vurdering. Likevel er det her og nå vi lever. De enkle, jordnære ting er viktige. Samtidig rommer livet mer enn dette, og mye av det er ting vi ikke forstår. Jeg synes det ville være arrogant å si noe annet.

– Har du i særlig grad oppsøkt mennesker, bøker eller annet, for å snakke om og forstå mer rundt opplevelsene dine?
– Det har jeg absolutt gjort, og det har vært veldig nyttig og interessant, svarer Thommessen fort og knapt.
– Kan du utdype?
– Egentlig ikke. Det er en forskjell på å være personlig og privat, og dette ser jeg som min private reise. Men jeg kan si at jeg opplever en beskyttelse. Mange snakker om nærvær av engler og beskyttere, det opplever jeg ikke, men jeg vet at jeg har fått hjelp til å forstå de andre dimensjonene. Det synes jeg er utrolig nyttig, lærerikt og kjempespennende. Uten at jeg ønsker å gå mer i detalj rundt det.

Han beskrev nær-døden-opplevelsen i boken På innsiden utenfor, har holdt foredrag om temaet, samt fortalt om opplevelsen i programmet ”Sommer i P2”, blitt intervjuet av VG i høst etc. Men da boken ble sluppet i 2007, var det størst mediefokus på andre aspekter ved livet hans.
– Hjerneblødningen startet en voldsom opprenskning i livet mitt. I løpet av to år røk alt, både familie, helse og jobb. I tillegg ble det en politisk skittentøyvask. Disse tingene varte i to år. Så var det en lang periode med å prøve å bygge meg opp igjen. Jeg måtte få fast grunn under føttene igjen, samtidig som jeg var alenefar med to barn og måtte starte alt på nytt. Det er først nå i den senere tid at jeg føler jeg har karret meg meter for meter tilbake.

I denne vanskelige prosessen har han følt seg velsignet.
– Jeg har klart å komme gjennom dette med hjelp av mange gode hjelpere, både her og der, for å si det slik. Jeg har vært utrolig heldig som har fått disse opplevelsene, og kommet gjennom motgangen som et annerledes menneske på den andre siden. Jeg har blitt mer beskjeden. Mitt syn på en del mennesker har også endret seg. Mange godværsvenner forsvant, det er ikke så viktig. Men så er det noen som jeg ser har stått der som store klipper gjennom år. De vennene er hyggelige å tenke på.

– Du lærte mer om hvor du egentlig hadde folk?
– Da jeg var syk, ble det ordnet køsystem for besøk til meg. Alle ville være der, synes synd på meg og slikt. Jeg fikk mye sympati i mange sammenhenger. Men det var ikke så mye sympati da det fortsatte å rase året etter, da en del nære mennesker ble veldig opptatt av å diskreditere meg i media. Uten å nevne navn kan jeg si at de var veldig nære, både blant politiske og familiære frender. Det var mange som ønsket å distansere seg fra meg på grunn av den negative omtalen i pressen. Det var en interessant opplevelse. Jeg ville ikke vært gjennom de siste sju årene igjen, men ville heller ikke vært dem foruten. Nå vet jeg at jeg klarer å overleve i en grushaug.

Bra nok å være en ålreit fyr

Nær døden, nær livet–Du har sagt at det er viktigere å være en ”likandes kar”, enn å bli beundret for ting man skaper i det ytre?
– Jeg fikk en del aha-opplevelser da jeg lå på Sunnaas. Jeg merket hvor mye oppmerksomhet hjerneblødningen hadde fått, hvor mange mennesker som var opptatt av det. Jeg hadde brukt hele mitt voksne liv på å gjøre meg fortjent til å bli verdsatt. Jeg følte at for å bli verdsatt, så må man levere noe, f.eks. bygge et tårn. Jeg hadde ikke levert noen ting – jeg hadde ikke bygget et tårn, hadde ikke fått en lov oppkalt etter meg, hadde ikke oppdaget et nytt landområde på Sydpolen. Det var ingen grunn til, ytre sett, at så mange skulle være så opptatt av den hjerneblødningen. Jeg stilte meg spørsmålet: hvorfor er de det, da? Det gikk opp for meg at kanskje det bare er fordi jeg er en ålreit fyr. Kanskje de hadde sett meg på tv eller i avisa, og tenkt ”han virker som en bra kar”. Da tenkte jeg at kanskje det holder? Det var en veldig god opplevelse. Plutselig la jeg meg ned i sykesenga og følte jeg virkelig kunne slappe av. Kanskje jeg ikke trenger å bygge tårn eller pyramider, tenkte jeg.

– Var du alltid sikker på at du skulle bli helt frisk?
– Innimellom måtte jeg ta inn over meg at jeg kanskje aldri ville kunne ta vare på meg selv igjen. Det var en stor frykt som slo meg da. Jeg lå nærmest gråtende i fosterstilling. Så tenkte jeg ”hvis jeg ikke lenger kan gjøre det jeg gjør, hvem er jeg da?” Da gikk det opp for meg at man ER, selv om man ikke GJØR. Man er mye mer enn bare det man gjør. Og det er ingen som elsker deg bare for det du gjør. Mine barn blåser i om jeg bygger pyramider. De er opptatt av den jeg er for dem. Det var godt å erkjenne dette. Jeg tenkte ”kanskje jeg ikke lenger kan gjøre det jeg alltid har gjort, men jeg kan være et verdifullt menneske likevel, både i mine og i andres øyne.” Det var en trøst for meg og ga meg retning. Jeg påstår ikke å ha funnet meningen med livet, og jeg klarer ikke å leve etter disse erkjennelsene hele tiden. Men jeg gjør det innimellom, og har blitt mye roligere når det gjelder disse spørsmålene.

–Hvorfor valgte du å gå ut og fortelle om nær-døden-opplevelsen i det offentlige?
– De to første årene etter hjerneblødningen stod det mye rart i avisen, og det var mange viktige mennesker i min nære krets som hadde mye de ønsket å fortelle om meg og mitt. Jeg syntes derfor det var viktig å skrive en bok for å fortelle min versjon av historien. Ikke fordi så mange ville kjøpe boken, men fordi da stod den der, mellom to permer. For evig. I motsetning til en avis. Det var viktig for meg. I boken forteller jeg naturligvis også om nær-døden-opplevelsen. Det er vanskelig å se ting isolert fra hverandre.

– Ingen har sagt at dette er idiotisk

– I hvilken grad opplever du en åpenhet rundt nær-døden-opplevelser? Er folk mer mottakelige for fenomenet nå enn før?
– Ingen har sagt at de synes dette er idiotisk. Det virker på meg som at det er litt som med akupunktur for 20 år siden, at folk begynner å forstå at det finnes dimensjoner som naturvitenskapen ikke kan forklare. Alt annet ville vært rart. Man kan diskutere om det jeg opplevde var noe som skjedde på et annet bevissthetsnivå, om det var en drøm etc. Det spiller ingen rolle for meg. For meg var det virkelig. Det er det viktige.

– I hvilken grad synes du slike fenomener bør inkluderes i vitenskapelig forståelse, i utdanningssystemet etc.?
– Jeg tror i hvert fall man ville ha glede av å forske på det. Jeg vet at anerkjente naturvitenskapelige forskere forsker på dette, så godt det lar seg gjøre. Det ville være spennende å finne mer ut av det. I hvert fall vi i den vestlige verden er så mette at vi har litt overskudd til å gå innover i oss selv. Og det er en spennende reise for mange av oss, avslutter Olaf Thommessen.

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.