Om udødelighet, karma og reinkarnasjon

Hver fjerde nordmann tror på reinkarnasjon, hvilket er langt mer «enn man tidligere har trodd». Roald Pettersen reflekterer omkring hva dette innebærer og hvilken forståelse ideen om reinkarnasjon og karma gir av menneskets livssyklus.

Forfatter: Roald Pettersen, grunnlegger av Alternativt Nettverk og tidligere redaktør av Nettverk-Nytt og Alternativt Nettverk.

(Denne artikkelen baserer seg på et foredrag som var Alternativt Nettverks bidrag i det kristne dialogsentret Emmaus i Paulus kirke.)

Hver fjerde nordmann tror på reinkarnasjon, hvilket er langt høyere «enn man tidligere har trodd». Derfor er det også så stor interesse rundt hva vi kan få vite og forstå av tidligere liv, hvordan denne syklusen fungerer og hvilke lover som styrer den. Dette er noe vi ikke lærer om på skolen, og innen Kirken har det vært et mildt sagt kontroversielt (for ikke å si bannlyst) tema som helst forties.

Jeg er udødelig. Dette er ikke bare noe jeg tror, men noe jeg opplever som et faktum. Vanligvis oppfatter jeg denne vissheten som en velsignelse, fordi den innebærer at jeg ikke er redd for døden. Dette har jeg også fått muligheter til å teste i mitt liv, for jeg har ved et par anledninger vært oppe i situasjoner der jeg har trodd at jeg var i ferd med å dø. Og da stemte teorien i praksis: Jeg opplevde bare befrielse og lettelse, sammen med en enorm trygghet – at jeg ikke hadde noe å frykte, at jeg endelig skulle få komme «hjem». For meg er det nesten umulig å forestille seg hvordan mennesker opplever sitt liv uten denne tryggheten og vissheten.

Livet og døden er to sider av samme sak. Hvis vi ser på naturen, er syklusene enda tydeligere: Om høsten kan vi se hvordan naturen visner bort og «dør». Men vi vet at den vil våkne til et nytt liv når vintersøvnen er over. Hvis vi forsøker å identifisere oss med et tre, f.eks. et epletre, kan vi tenke oss at treet gjennomlever en dødsprosess om høsten. Det har båret sin frukt og mistet sine blader som nå ligger der og visner bort. Kanskje treet har glemt det forrige året når det våkner til nytt liv neste vår. Men for oss er det det samme treet som våkner til nytt liv gang etter gang. Noen år bærer det mye frukt, andre år mindre, av og til blir det beskåret slik at det forandrer sin form. Men det er det samme treet.

Allerede i 1993 gjennomførte Diakonhjemmets høgskolesenter en meningsmåling som viste ganske oppsiktsvekkende resultater: Hver fjerde nordmann tror på reinkarnasjon. En slik forestilling er altså langt vanligere enn de fleste antar, også enn hva jeg selv hadde trodd. Senere undersøkelser tyder på at denne prosenten har steget betraktelig. I de fleste alternative grupper er det vanlig å ha reinkarnasjon og karma som en integrert del av sitt livssyn.

Selv kan jeg fornemme og huske fragmenter fra flere tidligere liv. For meg er ikke dette noe mer merkelig enn å huske at jeg i dette livet gikk på Gjøvik folkeskole – noe jeg ikke lenger kan bevise uten mye besvær. Hvis noen kommer og betviler dette faktum fordi de mener at det ikke er mulig å huske så langt tilbake, da er ikke jeg særlig motivert til å overbevise dem. Hvorfor skulle jeg gidde det? Jeg vet det jo.

Lett å latterliggjøre

Det er lett å latterliggjøre opplevelser av tidligere liv. Vi kjenner alle til historier om folk som tror de har vært Napoleon eller Kleopatra eller andre kjendiser, og i vårt miljø er slike påstander enda mer latterlige – selv om også de kan ha sin forklaring. Det kan dessuten være en fristelse å bruke reinkarnasjon som en slags eskapisme eller unnskyldning for å slippe å ta ansvar for det livet jeg lever her og nå. Slike overdrivelser skal vi selvsagt være forsiktige med. Men av og til kan tidligere liv gi perspektiver og forklaringer til noe jeg opplever. Det jeg husker fra tidligere liv, er først og fremst hvilke feil og dumheter jeg gjorde, slik at dette neppe er ønsketenkning eller innbilning. Dessuten husker jeg essensen av det jeg har lært.

Det er også lett å latterliggjøre reinkarnasjon og karma ut fra hvordan disse begrepene oppfattes og praktiseres i visse kulturer, f.eks. med det hinduistiske kastesystemet, som jeg opplever som sterkt overdrevet og forenklet. I enkelte kulturer og religioner anses karma som en slags straff, at jeg risikerer å bli en hund eller noe annet uønsket i neste liv hvis jeg ikke er «snill gutt» og følger reglene. I disse kulturene fungerer karma bare som «riset bak speilet» på samme måte som trusselen om helvetes straff er blitt brukt som «riset bak speilet» i vår vestlige religiøse tradisjon.

Karmaloven

Enkelte alternativ-miljøer har arvet oppfatningen av karma som straff, og man forbinder fenomenet med stress, prestasjonspress eller regnskapsførsel. Jeg oppfatter Karmaloven (eller «Loven om årsak og virkning») nærmest som en del av det guddommelige skaperverket, en naturlov akkurat som tyngdekraften eller gravitasjon. Disse lovenes hemmeligheter ble ikke avslørt og definert før ca. år 1700 av Isaac Newton, og med stor motstand fra Kirken. Idag er disse lovene om tyngde, tiltrekning og akselerasjon selvfølgelige deler av fysikkpensum og en forutsetning for at vi skal kunne forstå og forvalte skaperverket på best mulige måte. På samme måte kan vi også forsøke å finne ut hvordan Karmaloven fungerer. Jeg kan godt la være å tro på tyngdekraften, men den virker nå allikevel. Det er nyttig å lære seg hvordan den fungerer, slik at jeg ikke gjør noe så dumt som å hoppe utfor Galdhøpiggen, da faller jeg ned og slår meg ihjel – uten at dette er ment som noen straff fra skaperverkets side.

Min opplevelse av udødeligheten er at sjelen vokser og modnes fra liv til liv, og tiltrekker seg selvvalgte utfordringer som en hjelp i denne prosessen. Derfor vet jeg også at det er dumt å lure meg unna en utfordring, fordi den da vil komme tilbake i en annen form eller kanskje i et annet liv. Jeg har ikke lenger «problemer», men utfordringer som jeg forsøker å være takknemlig for. Når jeg klarer å oppleve en enhet – ikke bare med andre mennesker, men også med alt levende og den guddommelige skaperkraften, blir det utenkelig å ville skade andre eller gjøre noe annet enn velment – jeg trenger ikke lenger noe «ris bak speilet» eller trussel om straff.

Karmaloven, eller Loven om årsak og virkning, finner jeg også støtte for i Bibelens ord: «Som du sår, så skal du også høste». Jeg opplever mangfoldet av udødelige sjeler som forskjellige fasetter eller uttrykk for guddommeligheten. Den frie viljen er gitt som en uforutsigbar variabel, slik at sjelene vokser og uttrykker seg på forskjellige måter. Dermed vil også Guds mangfold stadig vokse og berikes etter hvert som sjelene modnes gjennom mange liv mot en oppvåkning til en bevissthet om sin enhet med Gud og kanskje enda videre tilbake til en total forening med guddommen.

Kirkens kritikk

Den kristne kirke har periodevis motarbeidet tanken på reinkarnasjon og karma, og dette finner jeg temmelig uforståelig. Jeg har absolutt ingen vanskeligheter med å kombinere troen på reinkarnasjon og karma på den ene side, og på den annen troen på en guddommelig kraft og Jesus som et eksempel. Tanken på reinkarnasjon var tydelig i Tomas-evangeliet, som ble sensurert bort da vår Bibel fikk sin nåværende form, og jeg er overbevist om at disse perspektivene var en del av Jesu opprinnelige livssyn. De har også overlevd i de fleste kristne mystiske tradisjoner.

Jeg synes derfor at Kirken og kristne grupper bør tenke seg om  mange ganger før man går aktivt ut og påstår at tro på reinkarnasjon er noe ubibelsk eller ren vranglære. De 25 prosentene av nordmenn som tror på reinkarnasjon, er antagelig de samme mennesker som har tenkt gjennom det vanskelige sakskomplekset med liv og død, eller meningen med livet, og det er antagelig først og fremst disse menneskene som Kirken kunne ha et meningsfylt tilbud til. Det er jo tross alt mulig å stille seg åpen overfor ting man kanskje ikke forstår eller har noe forhold til, heller enn å motarbeide det og kalle det vrang­lære.

Bevis og indikasjoner

Skeptikerne og tvilerne spør alltid etter bevis, og vil aldri se skogen for bare trær. I alternativ-miljøet finnes et så overveldende materiale som indikerer og beviser reinkarnasjon, at det blir helt uinteressant med forsøk på å overbevise dem som i alle fall ønsker å fortsette som tvilere. Det finnes utallige offentliggjorte fortellinger om folk som husker tidligere liv ned til minste detalj, noe som senere har kunnet verifiseres.

Allerede i august 1994 ble det i Oslo holdt en stor internasjonal konferanse om reinkarnasjon, arrangert av Rune Amundsen. Deltagerne var høyt kvalifiserte fagfolk, forskere og vitenskapsmenn fra hele verden. På denne bakgrunn virker det absurd å påstå at reinkarnasjon bare er tull eller overtro. Mye av den forskningen som her ble dokumentert, gjaldt dessuten verifiserte beretninger fra små barn som umulig kunne hatt anledning til å dikte eller ønskedrømme.

I våre dager opplever vi også beslektede fenomener som stadig blir mer vanlige: Vi snakker om ut-av-kroppen-opplevelser, der folk faktisk opplever at de kan ta med seg sin bevisste identitet ut av kroppen og sveve rundt eller fly. Beslektet med dette er nær-døden-opplevelser, og vi har idag en internasjonal organisasjon for folk som har hatt eller er interessert i slike opplevelser:
http://iands.org/home.html

Implisitt gudsbevis

Jeg nevner dette fordi de fleste forteller om det som en guddommelig åpenbaring: Opplevelsen av å være frigjort fra den fysiske kroppen, å være sin udøde­lige sjel, er i seg selv for mange et gudsbevis som blir selvopplevd, eller i det minste får man et nytt verdensbilde etter å ha erfart at bevisstheten kan eksistere uavhengig av den fysiske kroppen eller materien. På samme måte ligger det også en guddommelig opplevelse eller et gudsbevis implisitt i erindringer om tidligere liv: Hvis jeg har levd tidligere, må det også være et liv eller en tilværelse etter dette livet. Jeg sprenger det materialistiske verdensbildet og må bytte til det ikke-materielle eller metafysiske, og der finner jeg også Gud.

Folk som ikke husker, kan allikevel ofte fornemme tidligere liv: Vi befinner oss i situasjoner som vi kjenner igjen, vi treffer et menneske som vi umiddelbart føler nærhet og enhet med, vi besøker et land eller et sted der vi føler oss merkelig hjemme, vi leser en historisk roman og kjenner igjen detaljene. Dette kalles gjerne déjà-vu-opplevelser og avfeies som et temmelig vanlig menneskelig fenomen, selv om det ikke kan forklares. For dem som husker litt mer, oppfattes de selvsagt som erindringer fra tidligere liv.

Om udødelighet, karma og reinkarnasjon

Moody og dødsprosessen

Det mest banebrytende materialet er kanskje arbeidet til Raymond Moody og Helen Wambach, som ble offentliggjort i 1975 og 1979.. Moody intervjuet flere hundre mennesker som hadde hatt nær døden-opplevelser ved at de var erklært klinisk døde, for deretter mer eller mindre mirakuløst å ha blitt brakt tilbake til livet. Alle fortalte den samme historien med bare litt variasjon i detaljene, og disse historiene stemmer med esoteriske og mystiske systemer:

Folk som omkommer plutselig i en ulykke, får gjerne først en ut av kroppen-opplevelse. De er ikke-materielle, men opplever seg fortsatt som sin menneskelige identitet. Ofte svever de over ulykkesstedet og ser ned på sin egen ødelagte kropp, ofte ser de rednings­mannskaper som holder på med f.eks. gjenopplivningsforsøk. Deretter føres de videre inn i selve dødsprosessen som oppleves som en lang og mørk tunell, men med håp om lys i andre enden. Der kommer de fleste ut i en paradisisk tilstand og begynner å «våkne opp» til sin fulle sjelsbevissthet mens de føler lettelse som når man våkner fra en vanskelig drøm.

Møtet med et «lysvesen»

Deretter følger møtet med et «lysvesen». Dette kan oppfattes og beskrives som en engel, en avdød kjær slektning, eller f.eks. Jesus. Uansett tolkning gir lysvesenet en overveldende følelse av kjærlighet og fred. Deretter går man over i den fasen som vi kanskje kan kalle Dommen. De fleste får se hele sitt liv spilt som en videofilm på hurtigspoling – også episoder de har glemt, hvilket bekrefter esoterikkens termer med «Akashie-krønikene» (Akashic records) som lagrer alt vi opplever. En annen parallell til dette er kanskje en slags kollektiv underbevissthet.  http://en.wikipedia.org/wiki/Akashic_records

Den avdøde føler seg nå stadig mindre knyttet til den gamle identiteten med kroppen og personligheten og definerer seg stadig mer som «sjel». Hensikten med denne fasen av dom er at sjelen skal forstå hva den har lært i dette livet, og fremfor alt forstå hva den har gjort feil eller unnlatt å gjøre – som f.eks. å spre kjærlighet. Enkelte sjeler forstår det av seg selv eller med hjelp av lysvesenet, mens andre rapporterer at de fremstilles for et slags dommertribunal der de får karakterer og kommentarer fra andre vesener. Men hele tiden er fasitsvaret det samme:Det finnes ingen annen straff enn at sjelen forstår de feil den har begått, for med en slik forståelse blir det umulig å begå den samme feilen om igjen. Dermed er det også unødvendig med noen ytterligere straff.For sjeler som virkelig har gått seg bort, kan denne prosessen være alvorlig nok og bli beskrevet som både skjærsilden og helvetes pine. I verste fall er sjelen selv enig i at den må gjøre visse lekser om igjen i et senere liv for å lære dem skikkelig.

Livet blir dramatisk forandret

Felles for alle Moody’s tilfeller er imidlertid at sjelen oppdager at den hadde en viktig oppgave som forble ugjort, i flere tilfeller fordi ulykken virkelig var en ulykke – altså slik at sjelen ikke var ferdig med dette livet. Sjelen får et tilbud om å fortsette inkarnasjonen, men føler nå motvilje fordi den allerede er hjemme på «den andre siden» og nødig vil stenges inne i personligheten og den ødelagte kroppen igjen. Allikevel gjør den dette valget, og personen våkner mirakuløst til liv igjen – men får huske hele denne dødsprosessen og kan fortelle om den.

Om udødelighet, karma og reinkarnasjon

Enkelte skeptikere tror at dette kan være massesuggesjon. Det tror ikke jeg. De fleste personene var fullstendig overrasket over det de opplevde, som ikke lignet noe de kunne har forestilt seg. Resultatet er i alle fall positivt: Disse personene har fått sitt liv totalt forandret av opplevelsen. De begynner å leve i takknemlighet, glede og tjeneste, de har fått et kall og en mening med livet, de vet at de har et liv etter døden, og de setter straks i gang med sine ugjorte oppgaver. Overfladiske fantasireiser inn i slike prosesser får sjelden så dramatiske konsekvenser.

Raymond A. Moody: Life after life 1975 (Norsk utgave: Livet etter livet).
Helen Wambach: Life before life 1979 (Norsk utgave: Livet før livet).

Det er også utgitt mange andre bøker om emnet, bl.a. av Elisabeth Kübler-Ross.
http://en.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_K%C3%BCbler-Ross

 

Livet før livet

Mens Moodys arbeid beskjeftiget seg med livet etter livet, gikk Helen Wambach den motsatte veien. Hun brukte såkalt regresjonsterapi, en mild form for hypnose der klienten kan bringes tilbake til barndommen eller tidligere liv. Denne form for terapi er idag temmelig vanlig. Wambach konsentrerte seg imidlertid om «mellomtilstan­den» før sjelene inkarnerte seg. Også hun intervjuet flere hundre mennesker, og i likhet med Moody viste de overraskende likhetspunkter – også med Moodys resultater. Et interessant poeng er at hverken Wambach eller klientene på forhånd visste om noen slik «mellomtilstand», de fleste var mest interessert i tidligere liv. Dermed kan det neppe være innbilning eller ønsketenking.

I mellomtilstanden (også kalt Bardo-tilstanden), altså når vi ikke er inkarnert, lever sjelene gjerne i «kjernegrupper» som ofte består av 7 sjeler. De har forskjellig modenhet og erfaring, men er samtidig en slags familie. Tilstanden er nærmest paradisisk slik som i Moody’s rapporter om livet etter døden, men man er bevisst og lærer og vokser. Før eller senere må en sjel inkarnere seg igjen, og mange opplever motvilje mot å forlate den paradisiske tilstanden. Å inkarnere seg pånytt oppfattes gjerne som en ubehagelig plikt, men noe nødvendig.

De andre sjelene i gruppen er ofte med og diskuterer forskjellige valgmuligheter for den nye inkarnasjonen slik at sjelen kan få de beste utfordringene for å vokse mest mulig. Ofte finnes det flere valgmuligheter med hensyn til foreldre, søsken og land – og ikke minst kjønn. Vanligvis velger sjelen å inkarnere seg sammen med sjeler som den kjenner fra tidligere liv og fortsatt har en karmisk dynamikk med. Sjelen kan også overtale sine blivende foreldre til å skulle få barn!

Som oftest inkarnerer vi oss i grupper og miljøer som vi kjenner fra tidligere. Derfor er detikkeusannsynlige tilfeldigheter at vi stadig treffer igjen sjeler fra tidligere liv, det er tvert imot planlagt. Vi trekkes også mot de sjelene som vi har planlagt å møte i dette livet, og slike møter kan ofte virke overveldende.

Inkarneringsprosessen

De første månedene av svangerskapet er sjelen bare på besøk av og til i fosteret, mens de siste ukene tvinges den stadig mer inn i sin nye menneskekropp. Fødselen oppleves alltid som traumatisk, den blir en slags reversering  av tunellen i dødsprosessen, men denne gang må sjelen igjen oppleve fysisk smerte i en fysisk kropp, og fødes som et hjelpeløst barn uten kontroll over sin nye kropp og uten evne til å kommunisere på annen måte enn å skrike. Derfor trenger et nyfødt barn alltid grenseløs trøst. Sjelen har fortsatt sin fulle bevissthet de første dagene eller ukene etter fødselen, men begrenses så mer og mer av sin nye kropp og sin nye personlighet og glemmer vanligvis sitt sjelelige eller guddommelige opphav, samt tidligere liv.

Hvorfor husker ikke alle?

Så kan man jo spørre hvorfor ikke flere sjeler får huske sine tidligere liv mens de er inkarnert. Dette er faktisk et valg som sjelen selv gjør for å beskytte seg. For mange er det litt av et sjokk hvis de plutselig begynner å huske at de har levd en gang før. Det er et nesten enda større sjokk å huske at man har levd flere ganger, kanskje hundrevis, og dermed må man begynne å stenge av for denne hukommelsen. Det kan være vanskelig å være menneske hvis man skal romme alle minner og erfaringer fra hundrevis av inkarnasjoner. Det kan også forstyrre de leksene jeg skal lære i dette livet. Nå er jeg her og nå med min nåværende menneskelige personlighet og skal forsøke å lære mest mulig i denne situasjonen.

Enkelte sjeler bestemmer seg for å beholde en større del av sin sjelsbevissthet i dette livet, og enkelte velger å ikke stenge for hukommelsen om visse tidligere inkarnasjoner. Mange kommer til en fase i livet der de fornemmer tidligere liv, men ønsker å åpne opp for mer av minnene. Dette kan man nærmest bestemme seg for og anmode sin sjelsbevissthet om, eller man kan gå til en regresjonsterapeut og få hjelp. Vanligvis kommer imidlertid slike minner spontant når de er relevante for den nåværende livssituasjonen og når sjelen er moden for det, og man risikerer alvorlige komplikasjoner hvis man lar seg friste til å jakte på fenomener som en slags underholdning eller tidtrøyte.

Personligheten og sjelen

Hvor går grensen mellom personligheten og sjelen? Jeg opplever det slik at min sjel, eller min udødelige kjerne, eksisterer på sjelsplanet slik at jeg kan kontakte den for å søke ledelse. Ved hjelp av meditasjon eller intuisjon kan jeg kommunisere med min sjel, eller mitt Høyere Selv (Higher Self), som det kalles i esoterisk terminologi. Etter å ha levd slik i mange år, kan jeg nå ofte bestemme hvor jeg har identiteten min – i gode perioder slik at jeg nesten kan «kjøre heis» helt «opp» på sjelsplanet eller helt «ned» til det fysiske personlighetsplanet for å utføre noe praktisk, og jeg kan arbeide med å integrere disse planene.

Min nåværende identitet opplever jeg som temmelig tilfeldig og ganske ubetydelig i en større sammenheng – detaljer som at jeg valgte å inkarnere meg som nordmann i en liten by i en viss tidsepoke – til en barndom som ga meg visse nevrotiske mønstre og nye «kryddere» til min menneskelige personlighet. Jeg føler en nær kontakt med min sjelsidentitet, som er kjernen i mitt liv. Den nåværende personligheten er nærmest bare en gestalt eller en klesdrakt, noe som er med på å gi kulør og en «ny vri» på det som er sjelsidentiteten, slik at den kan fortsette å vokse.

Kanskje vi kan si det slik at det ikke er «jeg» (dvs. personlighetens «jeg») som gjenfødes, men min sjel som får uttrykke seg flere ganger på forskjellige måter. Jeg opplever at også sjelen har en identitet eller et «jeg», en fellesnevner som det går an å kjenne igjen, også i andre sjeler.

Lidelsens problem

Med et karmisk livssyn får man også helt nye vinklinger på lidelse og død. I et karmisk perspektiv er det ikke noeuønsketat folk dør – det er helt naturlig, det skal vi alle. Det samme perspektivet må også Gud ha, uansett hvordan vi definerer ham. I et karmisk perspektiv kan man dø når man er ferdig med det man skulle lære og utføre i dette livet, slik at sjelen får gå videre. Dette kan være vanskelig å forstå hvis jeg står midt oppe i en situasjon der en av mine nærmeste og kjære holder på å dø. Da kan det være fristende å be Gud om å «ta denne kalk ifra meg», og det kan være vanskelig å legge til de obligatoriske ordene «Skje din vilje».

På samme måte er det mange sjeler som innser hvordan lidelse og smerte har hjulpet dem til å vokse og modnes. Jeg kjenner flere som er takknemlige for sin lidelse. Med et slikt perspektiv blir faktisk lidelsen meningsfull og lettere å utholde. Men dette fritar oss selvsagt ikke fra å fungere som medmennesker som instinktivt viser medfølelse og et ønske om å trøste og lindre når vi møter en som lider. Jeg har lite til overs for dem som mistolker karma slik at de henfaller til fatalisme og giddeløshet. For meg er det tvert imot.

Kanskje er det vanskelig å tro på reinkarnasjon for folk som ikke selv husker tidligere liv. Men det er ganske mye annet vi aksepterer og tror på fordi andre har sett eller erfart det. De fleste tror at det finnes elefanter i Afrika, selv om de ikke har vært der og sett det selv. Blinde mennesker tror på den seendes beskrivelse av soloppgangen. Vi tror at Jorden går rundt Solen. Ved å lære meg hvordan Karmaloven fungerer, opplever jeg at jeg kan leve og lære mer effektivt, at jeg står friere til å velge og bruke mine karmalekser i stedet for bare passivt å følge de mønstrene som blir lagt ut for meg.

Regler og tips

Vi har fortsatt ikke fått noen klare definisjoner for hvordan Karmaloven fungerer, men det finnes mer enn nok av indikasjoner. For meg har det viktigste positive virkemidlet vært tilgivelse. Det å kunne tilgi både andre og seg selv for sine feil og dumheter, ­«løser opp» gamle karmiske mønstre og får dem til å forsvinne som om de aldri har eksistert, slik det forklares i «Et kurs i Mirakler». Hvis jeg gir til andre det jeg selv ikke fikk, da gir jeg det også til meg selv.
http://indreledelse.no/ekim.htm

Det mest negative i karmisk sammenheng er hevn, hat, bitterhet og havesyke – samt det å legge skylden på andre for hva som har skjedd meg. Jeg er også veldig forsiktig med å dømme, for slik vil jeg også bli nødt til å dømme meg selv.

*

Selv om mange er skeptiske til et karmisk livssyn, håper jeg de ikke er uenige i konklusjonen og resultatet, som blir følgende:

1) Jeg tar ansvar for mine egne handlinger og alt som har skjedd meg, fordi jeg skal lære noe av det.

2) Jeg forsøker å gjøre alt i beste mening.

3) Jeg forsøker å etterleve Jesu ord om å gjøre mot min neste som jeg gjør mot meg selv.

4) Jeg innser at som jeg sår, så vil jeg høste – det vil si at som jeg gir ut, slik vil jeg få tilbake.

5) Jeg opplever det som utenkelig å ville såre eller skade andre mennesker, annet liv eller naturen – fordi jeg isåfall bare skader meg selv.

6) Jeg forsøker å oppleve problemer og vanskeligheter som positive utfordringer som kan hjelpe meg til å vokse.

*

Denne artikkelen ble første gang publisert i januar 1996 i «Alternativt Nettverk» som nå er magasinet Visjon.
Roald Pettersen driver i dag forlaget Indre ledelse.

(Artikkelbildet er en av Gustave Dorés illustrasjoner til Dante’s Guddommelige Komedie.)

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.