Rupert Sheldrake: Vitenskapens vrangforestillinger

Biologen og forfatteren Rupert Sheldrake er en glitrende kritiker av vitenskapelig dogmatisme og vanetenkning. Med sin siste bok befester han sin posisjon som en av Englands fremste brobyggere mellom vitenskap og spiritualitet. Vi møtte ham på norgesbesøk.

Av Øyvind Solum

Rupert Sheldrake kom i høst til Oslo for å lansere boken ”Vitenskapens vrangforestillinger – 10 veier til friere forskning” på Flux Forlag, og vi benyttet sjansen for et intervju. Sheldrake går rett på sak i forhold til det som er hans hovedanliggende i boken og slår fast at det som i media ofte fremstår som vitenskapelig forskning mot alternative og spirituelle ideer og metoder, vel så ofte handler om fordomsfull livssynskamp.

– Den senere tiden så har vi sett at mange ateister har blitt mer innbitte og aggressive med ateismen sin. Humanistene har ikke pleid å være så aggressive tidligere. På en måte har det vært bra, for i England er det etter hvert også mange humanister som opplever at høyprofilerte humanister som Richard Dawkins er fanatisk og ekstremistisk og går for langt. Det har kanskje også bidradd til at boken min gjør det så bra i England. Den heter Vitenskapens vrangforestillinger  i motsetning til hans, som heter Gud – en vrangforestilling. Selv mange ateister er lei og trette av hans aggressive ateisme. Folk er klare for noe annet, så boken min er har blitt godt mottatt og fått positive omtaler i mange av de største britiske mainstream-avisene og mediene. Det er likevel ingen av de kjente ateistene som har ønsket å debattere boken med meg. Hvis du tar dogmene i vitenskapen ut i dagslys og ser på den åpent, så er de ikke så lette å forsvare. Det er dermed ingen som ønsker å forsvare dem. Deres vanlige utgangspunkt er å være aggressive mot andre. De er ikke vant til å måtte forsvare deres egen posisjon, og er ikke så flinke til det.

– Du mener at mye av det er mer et trossystem enn virkelig vitenskap?

– Stemmer. De har ikke ønsket å forholde seg rasjonelt til det jeg påpeker, verken av forskning eller vitenskapskritikk.

– De har blant annet brukt James Randi som et slags sannhetsvitne. Han har utlovet en dusør på en million dollar til den som kan bevise parapsykologi. Siden ingen har fått denne belønningen, tas det som bevis på at det ikke er hold i noe av det som påstås.

– Ja, og det er en fullstendig idiotisk påstand. For det første er ikke Randi en forsker, for det andre er han uærlig, og for det tredje så har han antakelig ikke en gang disse pengene. Det er bare retorikk. Uansett, selv om noen skulle ha vunnet prisen, så er det ikke slik vitenskap fungerer. Det fungerer gjennom å publisere vitenskapsartikler, gjenta eksperimenter osv., ikke gjennom noe slags spektakulært show på TV. Han er en tryllekunstner og showmann. Når jeg har hatt offentlige debatter med fremstående skeptikere, så har de fleste manglet kunnskap om det som finnes av relevant forskning.

– Hvorfor er de ikke mer interessert i å gå inn i dokumentasjonen du presenterer?

– Fordi de tror de kjenner sannheten allerede. De tror at bevisstheten ikke er noe annet enn hjernen. Det er et av materialismens dogmer. Hvis bevisstheten ikke var noe annet enn hjernen, ville disse andre tingene være umulig. Og hvis det er umulig så ”vet” du på forhånd at alle påstander og vitenskapelige data om noe annet er verdiløst. Det må enten være tilfeldige sammentreff eller svindel eller basert på dårlige eksperimenter. Det kan ikke ha reell verdi. De ”vet” allerede på forhånd at det er uten verdi. Det er dermed en klart dogmatisk posisjon å ha, og det er etter min mening fullstendig uvitenskapelig. Det jeg prøver å vise er at disse dogmene, som mange av disse som kaller seg vitenskapsfolk bygger på, egentlig er dypt uvitenskapelige.

– Skeptikere fortsetter likevel å gjenta at parapsykologi er tilbakebevist og at det ikke finnes bevis for alternativmedisinen. De påberoper seg med andre ord vitenskapen i sin avvisning av alt dette?

– Ja, men det er falske påstander, og fremsettes vanligvis av folk som ikke har satt seg ordentlig inn i sakene. Når folk påstår slike ting, pleier jeg ofte å utfordre dem til offentlige debatter. De fleste av dem klarer ikke å opprettholde påstandene sine hvis de blir avkrevd å underbygge dem med fakta. En av dem som har vært mest pågående med den type påstander i England er professor Lewis Wolpert, som er sentral i den britiske vitenskapskomiteen, og som er en av BBCs mest brukte vitenskapsmenn. Han gjentok og gjentok at det ikke fantes noe bevis for telepati, og at det paranormale ikke eksisterte. Jeg utfordret ham til en offentlig debatt i London ved et vitenskapsakademi. Det viste seg at han overhode ikke var oppdatert, og knapt nok kjente til den relevante forskningen, men likevel gjentok at alt var tull. Da jeg presenterte ham for noe av forskningen, var han ikke interessert i å se på det. Det ble åpenbart at besettelsen hans var ikke basert på noe annet enn fordommer.

 

Rupert Sheldrake: Vitenskapens vrangforestillingerMer dogmatiske enn religiøse

– Mener du at denne type vitenskap, som ofte dominerer den offentlige debatt, er like irrasjonell som mye av tidligere tiders religiøse påstander?

– Jeg opplever ofte religiøse påstander som mindre dogmatiske enn denne formen for vitenskaps-ateisme. Det er en indre dialektikk innenfor religionene. Når katolikker påstår noe, så vil protestanter kritisere det. Når shia-muslimer påstår noe, så vil sunni-muslimer si noe annet. Alle religioner har slik sett et mangfold med ulike kirker og tenke-tradisjoner. Liberale står mot ortodokse osv. Det er dermed mer indre dialog og rasjonelle diskusjoner rundt religiøse doktriner enn det er rundt disse vitenskapelige fordommene. Jeg vil dermed si at det er verre innen den såkalte vitenskapen enn hos det meste av religiøse tradisjoner. De er mer irrasjonelle og arrogante enn de religiøse. I mainstream-kirker i dag er det ikke så mye arroganse. Man kan nok finne det hos ekstreme amerikanske baptister og en del andre steder, men i The Church of England, og jeg vil anta at det er det samme i Den norske kirke, så møter du ikke lenger så mange som er ekstreme dogmatikere. Det er ikke så mange kristne her som er fundamentalister og fornekter utviklingslæren, skjønt det er en del av det i USA. Men selv i USA vil de fleste kirkesamfunnene være relativt moderate.

Forskjellen mellom vitenskapelig og religiøst dogma er at folk som er religiøse vet at de har en religiøs tro, altså at det er et tankesystem eller livssyn de velger å tro på. Men de som tilslutter seg vitenskapens dogmer, vet ikke at det er trosforestillinger de bygger på, men innbiller seg at det er sannheten. Dermed er de mer arrogante, for de er ikke oppmerksomme på at forestillingene deres er forestillinger, eller at de tror på en tro. Det jeg prøver å gjøre i denne boken er å vise at det er forestillinger. Denne troen har sin historie, og historien har formet hvordan forestillingene har blitt som de har blitt. Når du undersøker disse forestillingene vitenskapelig, så fremtrer de ikke lenger så imponerende. Jeg mener dermed at vitenskapelig dogma er verre og mer farlig enn religiøs dogma, i hvert fall i vår del av verden.

– Det er ikke slik vitenskapens korsfarere ser det. De mener de fjerner illusjonene som ligger i religion og overtro, slik at vi kan se på verden mer rasjonelt og som den virkelig er?

– Denne forestillingen er bare en del av Opplysningstidens overtro, som har levd videre hos en del av disse høylytte såkalte rasjonalistene. Men det er verken rasjonelt eller vitenskapelig. De har deres egne former for overtro og falske trosforestillinger. Det materialistiske trossystemet som de baserer troen sin på, kan ikke forklare en rekke grunnleggende aspekter av tilværelsen, ikke minst eksistensen av den menneskelige bevissthet. Den materialistiske teori om bevissthet er usammenhengende.

– Hvordan da, mener du?

– Vel, den materialistiske teorien om sinnet er ganske enkelt at sinnet bare er hjernens aktivitet. Derfor vil alt vi tror på eller tenker eller erfarer, bare være et produkt av kjemisk aktivitet i hjernen vår. Bevissthet er ingenting annet enn en illusjon, ifølge denne teorien. Eventuelt at det er et epifenomen, eller et biprodukt av kjemisk aktivitet i hjernen. Dette er en lite tilfredsstillende teori, også for mange materialistiske bevissthetsfilosofer. Gjennom dette forklarer de ikke bevissthet, men prøver å bortforklare bevissthet. De må late som den ikke er der, eller ikke har betydning.

Nylig kom det en bok av den amerikanske bevissthetsfilosofen Thomas Nagel, kalt Mind and Cosmos. Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature is Almost Certainly False. Nagel er selv en ateist, men har konkludert med at denne teorien rett og slett ikke stemmer. Den kan ikke forklare bevissthet, for den benekter bevissthetens eksistens.

 

Et selvmotsigende livssyn

– Den er også selvmotsigende, for når en materialist eller ateist prøver å overbevise deg om sitt synspunkt, så prøver de å overbevise deg fordi de sier at deres syn er rasjonelt. Men for å kunne verdsette fornuft så må du ha bevissthet. Men hvis de benekter at bevissthet finnes, og påstår at bevissthet bare er hjerneaktivitet, som igjen kommer av fysiske årsaker og tilfeldige hendelser, så sier de i så fall bare det de sier fordi hjernen deres får dem til å si det. Det er da ingen spesiell grunn til at vi skal tro at det er sant eller bli overbevist av noe slikt. Hele posisjonen deres er dermed selvmotsigende. Den eneste grunnen til at de kan tro det de tror på, er hvis de lager et unntak fra teorien deres for dem selv. På en eller annen mystisk måte står altså deres egen hjerne utenfor dette mekaniske systemet. Det er som om de ser på et mekanisk verdensbilde med mekaniske prosesser og mekaniske tanker, og alle andre menneskers illusjoner og vrangforestillinger, men at de selv står utenfor dette systemet de tror på. Det er selvfølgelig umulig, om de skulle være konsekvente. Dermed er de ikke det. De kan bare tro på det de gjør om de ikke tror på det når det gjelder dem selv. Som trossystem er det ekstremt usammenhengende. Det er barnslige feil. Det er for meg oppsiktsvekkende at så mange intelligente mennesker i den moderne verden kan tro på det. Jeg tror bare at de tror på det fordi det er motepreget og at de har vokst opp med å tro at det er dette intelligente mennesker skal tro. Det er sosialt press. En slags flokkmentalitet.

Svært mange forskere tenker likevel annerledes enn den rådende ideologien, men våger ikke utfordre den alene. Det blir litt som i ”The Gay liberation movement”. Bare flere våger å komme ut av skapet, så vil de oppdage at mange av deres kolleger deler deres erfaringer og interesser. De aggressive materialistene er allerede en minoritet innen vitenskapen, men de later på falsk grunnlag som de snakker som majoriteten. Men siden media tror på dem, og de fleste av deres kolleger tror på dem, så holder flertallet sine private synspunkter for seg selv. Det vi ser er ikke de sanne bildet av hva som foregår og hva vitenskapsfolk egentlig tenker. Dermed vil det snart kunne skje store endringer. Nylig ble tusen vitenskapsfolk intervjuet anonymt, og godt over halvparten var religiøse eller spirituelle uten religion, men holdt det for seg selv fordi de var redde for å bli ansett som sære. De trodde at de var en minoritet, men rent faktisk er det majoriteten.

– Vitenskapen har jo også æren for mye av det vi forbinder med den moderne sivilisasjon og alle de oppfinnelser vi i dag regner som nesten selvsagte?

– Ja, materialistene påberoper seg æren for alt vitenskapen har oppnådd, og det er klart at vitenskap har fått til mye, så det er med god grunn at vitenskapen har høy sosial prestisje over hele verden. Men det som er feilen er at det materialistiske verdensbildet har kapret det vitenskapelige prosjektet. De hevder at vitenskapen beviser materialismen. Det gjør den ikke. Vitenskapen beviser verdien av den vitenskapelige metode, og at den metoden er en effektiv metode. Men det er ikke på grunn av materialistisk ideologi at vitenskapen virker.

– Men hvorfor klamrer så mange seg til denne filosofien når den både er unødvendig og begrensende også for vitenskapen?

– Jeg tror det kommer av manges tilslutning til ateismen, eller i det minste agnostisismen. De fleste som tilslutter seg materialistisk ideologi, har forkastet religion. De ser på seg selv som overlegne religiøse mennesker. De tenker at religiøse mennesker er dumme, bakstreverske eller primitive. Siden de er arvtakerne etter Opplysningstidens rasjonalisme, føler de at de står på siden til fremskritt, vitenskap og fornuft, og at de er overlegne religiøse folk. Og at de er overlegne fordi materialisme sier at gud ikke finnes, og at sinnet bare er hjernen osv. Selvbildet deres, som moderne utdannete folk, avhenger av et ateistisk verdensbilde, hvor man forakter eller i hvert fall forkaster religion. De har ofte brutt med den religiøse tradisjonen til foreldre eller besteforeldre, så de trenger å rettferdiggjøre det bruddet. De rettferdiggjør det ved å påberope seg vitenskap og fornuft. Så klynger de seg til disse doktrinene, for hele deres selvbilde og identitet er forbundet med det. Jeg er absolutt en tilhenger av vitenskap, og mener at vitenskap er den mest progressive måten vi kan forstå verden. Men jeg mener vitenskapen ville være bedre tjent hvis vi gikk bak slike dogmer. Vi ville da kunne være mer reelt vitenskapelig og gjøre flere interessante oppdagelser. En mer helhetlig vitenskap har ingen grunn til å være fiendtlig til religion.

 

Morfisk resonans og naturloveneRupert Sheldrake: Vitenskapens vrangforestillinger

– Det folk særlig forbinder med deg er ellers din teori om morfologiske eller morfogenetiske felt. Hva er egentlig det?

– Den grunnleggende ideen er at det finnes en form for hukommelse i naturen. Det jeg mener er at universet, som er radikalt evolusjonært, ikke er styrt av faste lover som var på plass allerede under the big bang, som er den konvensjonelle antakelsen. I stedet for lover har naturen vaner som utvikler seg. Det må derfor finnes en type hukommelse i naturen. Det jeg foreslår er at det i alle ting, som i krystaller, molekyler, planter, dyr eller samfunn, finnes et organiserende prinsipp, som jeg kaller et morfisk felt, og som gjør helheten til noe mer enn summen av delene. Morfiske felt har å gjøre med form eller organisering. Ordet kommer fra gresk og betyr form. I biologi kalles det morfogenetiske felt. Morfogenesis, betyr genesis av form, skapelse av form, eller formens tilblivelse. De styrer planter og dyrs form. En annen type morfiske felt er atferdsfelt, som organiserer dyrs atferd og organisasjonen av nervesystemet. Mentale felt organiserer sinnets aktivitet. Alt dette er ulike morfiske felt. Fiskestimer og flokker av fugler er avhengige av sosiale morfiske felt. Feltene har en iboende hukommelse, gitt av morfisk resonans, som er en påvirkning på tvers av tid og rom, fra lignende systemer i fortiden. Det finnes dermed en kollektiv hukommelse hos alle arter, som så individer bygger på og bidrar til. Dette er en måte å forstå naturens vaner og utvikling.

Det er en teori som kan testes, noe som også er blitt gjort. Eksperimentene har så langt stort sett gitt støtte til teorien. Støtten er ikke overveldende, for det er ikke gjort så mye forskning. Jeg mener likevel at forskningen så langt viser at dette er en rimelig måte å se på ting, og en bedre måte å se på ting enn det gamle dogmet om at naturlovene er faste. Det er nemlig en påstand som ikke er støttet av vitenskapelig data. Forsvarerne av ortodoks vitenskap forsvarer vanligvis ikke deres synspunkt. De tar det bare for gitt. Hvis man starter en diskusjon om hvorvidt regelmessighetene i naturen utvikler seg eller om de er basert på faste lover, så klarer de ikke å gjøre det særlig godt, hvis de prøver å forsvare deres synspunkt basert på vitenskapelige data. I beste fall står man igjen med dette som et åpent spørsmål. Jeg mener at den vitenskapelige evidensen går i retning av teorien om morfisk resonans.

Blant de ti vitenskapsdogmene er flere avhengige av dogmet om faste naturlover. Dogmet om at biologisk arv er helt materielt, gjennom gener og epigenetisk modifikasjon og noen andre mekanismer, utfordres gjennom ideen om morfisk resonans. Konvensjonell genetisk teori sliter på grunn av at det viser seg at for de fleste menneskelige karakteristikker så fremstår genene som bestemmende for 5%, og ikke 80%, som folk inntil nylig trodde var tilfelle.

Dogmet om at hukommelse er lagret i hjernen er også utfordret av morfisk resonans, siden hjernen fremstår mer som en slags TV-antenne, mens hukommelse dukker opp på tvers av tid og rom, heller enn å være lagret som kjemiske spor i hjernen. Ingen har vært i stand til å finne disse hukommelsessporene i hjernen. Konvensjonell neurovitenskap har mislykkes totalt i forhold til dette. Det er forståelig at de har mislykkes, for de ser etter noe som ikke finnes.

 

Syv eksperimenter

– Du har tidligere skrevet mye om dyretelepati og kommer inn på det i den nye boken også. For noen har det vært så fremmed at de har avskrevet deg totalt?

– De kan ha følt det, men poenget med boken Seven Experiments That Could Change the World er at jeg presenterer syv enkle vitenskapelige eksperimenter. De som reagerte negativt på dette sa i realiteten at man ikke burde bedrive eksperimenter som kunne hjelpe oss å finne ut mer av ting vi ikke forstår, siden de vet svaret allerede og at disse tingene ikke finnes. Vel, det er dogmatisk tenkning. Vitenskap handler om å gjøre eksperimenter. Å benekte at det finnes åpne spørsmål er det vitenskap ikke handler om. Det er anti-vitenskap. De som går imot forskningen på grunnlag av at vi ikke burde stille disse spørsmålene, er uvitenskapelige. I denne litt eldre boken foreslo jeg syv eksperimenter, blant annet en om hunder som vet når deres eiere snart kom hjem. Det endte med at jeg skrev en hel bok om det temaet og andre lignende fenomener med dyr. Eksperimentene viste at mange hunder vet når eierne kommer hjem, på en måte som fremstår som telepatisk. Boken ble en bestselger i England, USA og mange andre land, for de fleste mennesker synes ikke dette er noe rart i det hele tatt. De fleste som har hunder eller katter har opplevd den type fenomener. Dette er altså majoriteten av befolkningen, ikke en minimal esoterisk gruppe som tror på merkelige ting. Minst en tredjedel av befolkningen har kjæledyr. Min forskning viser at rundt halvparten av hundene til folk kunne forutse at eierne kom hjem. Det er dermed en stor gruppe mennesker som har opplevd telepati i forbindelse med egne kjæledyr.

Opplevelsen av å bli stirret på, var et annet av eksperimentene mine. Undersøkelser har vist at 90% av befolkningen har opplevd dette. De har følt at noen så på dem, snudd seg rundt, og sett at noen stirret på dem. Eller selv fått noen til å snu seg ved å stirre på dem. Dette gjelder dermed ikke noen få raringer, men nærmest alle, også barn og dyr. Den offisielle vitenskapen har likevel ignorert det. Det er ikke slik at det har blitt grundig undersøkt og så forkastet av pålitelig vitenskap. Det er ganske enkelt fornektet eller ignorert, fordi det ikke passer til ideologien.

Når det gjelder fenomenet telefon-telepati, hvor noen tenker på noen, som så ringer dem, og hvor man svarer ”så pussig, jeg tenkte akkurat på deg”. Eller de som vet hvem som ringer før de ser på telefonen. Rundt 80% av befolkningen har opplevd det. I mange tilfeller kan det handle om telepati – man fanger opp den andre personens intensjon. Dette er dermed majoritetsfenomener, som til og med mange vitenskapsfolk har erfart. Det er villet blindhet å fornekte at disse tingene skjer. Bare noen som er forblindet av ideologi kan si at dette ikke burde utforskes. For når man undersøker dette vitenskapelig, så ser vi at fenomenene eksisterer. De fleste vanlige folk opplever ikke dette som noe oppsiktsvekkende, for de har opplevd det selv. Det er mer sjokkerende at noen personer som påstår at de er vitenskapsfolk fornekter fenomenet uten å ha forholdt seg til evidens.

– Det sies gjerne at ”ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis”.

– Ja, det er et vanlig skeptiker-slagord, men det er et dumt et, for det viser hvordan de bare gjentar det andre har sagt på en tankeløs måte. Hvis de hadde tenkt over saken, ville de skjønt at dette er ikke særlig intelligent. Det å si at telefon-telepati er en ekstraordinær påstand når 80% av befolkningen har opplevd det, eller at opplevelsen av å bli stirret på er ekstraordinær når 90% av befolkningen har opplevd det, er ganske enkelt ikke tilfelle. Dette er helt ordinære påstander som kommer fra millioner av helt ordinære, fornuftige personer. De snakker heller ikke om noen sær teori, men om deres egen erfaring. Vitenskapen skal være empirisk, som betyr at den skal være basert på erfaring. Eksperimenter er rett og slett en type formalisert erfaring. Når skeptikere kommer med det slagordet til meg så spør jeg dem hva som egentlig er den mest ekstraordinære påstanden her. Er opplevelsen av å bli stirret på mest spesiell? Nei, det mest ekstraordinære er at 80-90% av befolkningen blir ført bak lyset når det gjelder deres egen erfaring. Hvor kan så skeptikerne komme med den ekstraordinære evidensen for det og mot disse tingene? De har ikke noe å komme med i forhold til dette, annet enn at de kan begynne å snakke om at folk er notorisk upålitelige når det gjelder å fortelle om sin egen erfaring, og at menneskelig dømmekraft er feilbarlig. Det er selvfølgelig sant nok, men hvis vi dermed velger å se bort fra alt mennesker bevitner at de har erfart, så ville hele det juridiske systemet falle sammen. Det er basert på at vitner kommer med sine erfaringer. Hvis vi sier at ingen personlig erfaring har verdi, så ville det knapt bli noen dommer i rettssalene.

Jeg tror at grunnen til at de likevel sier dette er at det historisk kommer fra filosofene i det attende århundre. Hume erklærte at et mirakel per definisjon er en ekstremt sjelden hendelse. Han spurte videre om det var mest sannsynlig at folk løy eller hadde misforstått, eller at naturens lover er helt forskjellig fra hva vi tror. Er det mest sannsynlig at noen få personer tar feil, eller at naturen plutselig skal virke helt annerledes enn vi vanligvis opplever den? Dette var en argumentasjon for å marginalisere uvanlige hendelser. I forhold til mirakler så var poenget til Hume at de var så sjeldne at det var best å ignorere dem. Problemet er bare at dette argumentet ikke passer til disse mer vanlige fenomenene. Skeptikerne har hentet et argument fra Hume angående mirakler, og lar det tankeløst gjelde for psykiske fenomener, enda det er irrelevant i sammenhengen.

– I tillegg kan man påpeke at ulike former for mystiske fenomener finnes i stort sett alle kjente kulturer og historiske epoker, eventuelt med unntak av en liten gruppe mennesker nå i vår moderne tid.

– Ja, Humes argument var naivt av en rekke årsaker. Han antok at mirakler bare skjedde i Bibelen, og på steder langt vekk i tid og rom. I stedet skjer mirakuløse helbredelser og andre slike hendelser over hele verden til alle tider. Hume hadde ganske enkelt ikke satt seg inn i dette. Det fantes naturligvis ikke så mye litteratur på dette den gangen, så han tok utgangspunkt i den bibelske tradisjonen, og ignorerte alt som hadde skjedd siden eller andre steder i verden. Det var kanskje et interessant poeng på 1700-tallet, men når folk fortsetter å si det nå, så gjentar de bare et utdatert poeng.

– I den siste boken din kommer du også litt inn på forskning innen medisin og viser blant annet svikt i forskningen rundt Prozak og tilsvarende?

– Skeptikernes angrep på alternativmedisin er motivert ideologisk, og er ikke reelt skeptisk. Såkalte skeptikere fortjener ikke egentlig den tittelen. De bruker skepsis som et våpen for å forsvare ortodoks vitenskap og angriper alt som går på tvers av det de tror på. Skeptikerne prøver å rakke ned på alt de ikke tror på. Jeg anser meg selv som skeptiker. Boken min er en eksersis i radikal skeptisisme. Jeg bruker skepsis på vitenskapens grunnleggende antakelser. Det er det jeg mener vi burde gjøre, og er en stor tilhenger av skeptisisme. Det er grunnlaget for den vitenskapelige metode. Men jeg er ikke tilhenger av folk som kaller seg skeptikere, når de egentlig er naive troende på konvensjonell vitenskap, og attpåtil lukket for ny evidens og oppfører seg uvitenskapelig.

 

Slutten på materialismen og Jordens fremtid

– Hvilken vei tror du vitenskapen vil gå fremover?

– Økonomien er drivende for mye, ikke minst innen medisin. Mange land må kutte i helsebudsjettene, samtidig som moderne medisin blir stadig mer kostbart. Politikerne blir dermed tvunget til å finne rimeligere former for medisin. Det gjelder også en del legemiddelfirmaer som kan bli tvunget til å utforske mer av det som i dag oppfattes som alternativt, og som er billigere enn den mekanistiske medisinen. Jeg tror at økonomien vil tvinge frem et mer integrert helsesystem.

– Så sier de at det ikke er godt nok dokumentert?

– De sier det, men det mest effektive er noe som knapt er gjort, nemlig å sammenligne effekten av ulike behandlingstilbud. For tiden er den vanlige forskningen basert på et dumt prinsipp, nemlig at et pille-firma må kunne dokumentere at en ny medisin er bedre enn ingenting. De gjør såkalte placebo-kontrollerte dobbelblind-forsøk. De må da bare vise at den nye medisinen er bedre enn en uvirksom pille. De må ikke bevise at den nye pillen er mer effektiv enn andre og billigere piller på markedet. Det er mer reelt å sammenligne effekten av et nytt medikament eller en behandlingsform med andre som finnes på markedet, heller enn dobbeltblind-forsøk mot placebo. På samme måte så burde det ikke være noe problem å teste effekten av kiropraktikk, homeopati, akupunktur og piller i forhold til konkrete plager som vondt i ryggen eller tilsvarende. Dermed ville man se hva som virker best og billigst. Det ville gi oss en rasjonell erfaringsbasert medisin. Når skeptikere sier at det ene eller det andre bør unngås fordi det bare er kvakksalveri, så er det blant annet fordi det ikke har vært nok forskning på det. Men det er ikke gjort så mye forskning fordi de ikke vil gi forskningsmidler til den type forskning, fordi de allerede har bestemt seg for at det ikke virker!

– Til slutt; har du noen tanker om sammenhengen mellom den materialistiske ideologien og den økologiske krisen?

– Det mekanistiske verdensbildet skaper motsetning og konflikt mellom mennesker og resten av naturen. Ideen om at naturen er livløs og uten bevissthet, og at det bare er ressurser som vi kan bruke for våre egne formål, er en av røttene til den økologiske krisen. Denne fremmedgjøringen fra oss selv og den naturlige verden som nå eksisterer i en global skala, er antakelig en selvmordsvei for den menneskelige sivilisasjon, med mindre vi endrer retningen. En slik falsk bevissthet, og det naive synet på natur og på menneskelig natur, har hatt ekstreme destruktive konsekvenser og vært en viktig del av det som har skapt den økologiske krisen.

http://www.sheldrake.org/

http://www.flux.no/

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.