Sacred Womb: Det hellige feminine

Bussen ruller fra Galleri Oslo og inn gjennom de värmlandske skoger. Jeg skulle ønske jeg hadde et kart med GPS på alle deltakerne som nå er på vei til samme sted som meg. Fra alle kanter kommer vi, kvinner i alle aldre. Med buss, tog og bil, mange fra ulike steder i Sverige, noen fra Norge, noen fra Finland, og noen få fra andre steder i verden. Målet er Sacred Womb Festival på Ängsbacka i Sverige.

Av Therese Stordahl / Foto Cecilie Löf, Aura & Ängsbacka

 

Ängsbacka er et unikt sted, som i over 20 år har samlet søkende mennesker til hjerteåpnende, holistiske festivaler og kurs. Sacred Womb Festival ble arrangert her for første gang i 2017, og initiativtakerne er Marthe Alva Dille og Hajnalka Makk (bildet). På ett år er antallet deltakere doblet.

På hjemmesiden kan vi lese følgende: «Kvinner er i ferd med å reise seg over hele verden, kreve sin makt og å bringe balanse og helbredelse til planeten og til havene. Sacred Womb Festival er en del av denne bevegelsen, og vi ønsker at det blir en sterk plattform hvor kvinner kan samles i det hellige. I tidligere tider kom kvinner ofte sammen og støttet hverandre i søsterskap gjennom overganger og utfordringer i livet. Vårt ønske er å skape et rom hvor denne kraften kan gjenoppvekkes.»

Åpningsseremoni

Onsdag kveld, i annen etasje på den store låven på Ängsbacka. Forventningsfull stemning. Reisen sitter fortsatt i kroppen. Vi kikker oss rundt, ser på hverandre med små smil, en del kjenner hverandre og sitter tettere. Vi er cirka 70 kvinner strødd utover madrasser og puter i det store rommet hvor det er høyt under taket. Hajnalka og Alva leder an og ønsker velkommen. Vi kastes rett ut i den første øvelsen, nemlig å snu oss mot naboen vår og dele, i tre minutter hver, hva vi lengter etter og hva vi er redd for. Ikke rart det raskt oppstår en forbindelse, når man straks går i dybden. Sårbarhet og ærlighet. Etter delingen får vi vite at denne personen er vår «buddy», som vi skal ha som et anker gjennom helgen om vi behøver noen å vende oss til.

Selve seremonien tar form ved at vi alle stiller oss i en sirkel, et medisinhjul. Alva og Hajnalka kaller inn elementene og kreftene knyttet til hver himmelretning. Deretter går seremonien over i et gammelt inka-ritual. Vi får tre blader hver, i hånden, og det ene symboliserer underverdenen, det andre den bevisste verden, og det tredje oververdenen.

Vi skal meditere på hva vi vil gi slipp på og hva vi vil ta imot. Så samles alle bladene inn i medisinposen, despachoen, som Alva bærer. I samlet flokk går vi ut i mørket, i vårnatta, og stjernene lyser. Vi vandrer til vi kommer til en lysning mellom fire store trær. Der graver noen av kvinnene et hull, og begraver despachoen. Vi gir tilbake til Moder Jord det som skal gis slipp på, og hun tar imot ener- gien og transformerer den.

Overflowing Shakti

Etter en god natts søvn og frokost kan vi velge mellom tre ulike workshops. Jeg lander på «Overflowing Shakti –Selfsourcing Pleasure – Empowering tools to awaken your own shakti essence through your body, breath and rooted sensuality». Det viser seg at det er en kombinasjon av rolig meditasjon og aktiv bevegelse. Mira Dakini, som leder workshopen, er yoga- og tantralærer, og har etter mange års reiser og studier utviklet sin egen praksis, som hun kaller Shakti Temple Yoga. Pusten står sentralt her. Hun lærer oss en enkel og forbløffende virksom metode for å roe ned nervesystemet, nemlig å puste ut med lyd, slik man gjør når man opplever noe behagelig. «Aaaaahhh.» Dette sender signaler til hjernen, vagusnerven og det parasympa- tiske nervesystemet om at man kan slappe av. Så jo mer man gjør dette, jo mer avslappet kan man bli.

Herlig! Jeg tror jeg sovnet under den siste meditasjonen…

Treesisters

Maten her er vegansk, næringsrik og smaker deilig. Etter middag er det tid for en ny sesjon, felles for alle. Vi er igjen samlet oppe i den store låven, komfortabelt henslengt på madrassene, og gjennom Skype på et stort lerret foran oss møter vi en britisk kvinne i førtiårene som heter Clare Dubois. Hun sitter nyvåken på en terrasse klokka sju om morgenen i San Fransisco, og smiler til oss alle med tekoppen sin under en gråværshimmel. Hun presenterer seg og forteller sin historie.

For noen år siden var hun i en bilulykke og kjørte rett inn i et tre. I det samme så hun et hvitt lys rundt treet og hørte treet snakke til seg. «Vi har veldig liten tid igjen før det hele er over», sa treet. «Dere har omkring ni år på dere. Og måten dere kan redde jorden på er ved å re-plante trær. Og du vil være ansvarlig for det.» Clare blir stille et øyeblikk. «Og så fikk jeg navnet: Tree Sisters.»

«Jeg var overhodet ikke klar for noe sånt», fortsetter hun. «Jeg likte ikke å snakke i forsamlinger, jeg likte ikke å stikke meg fram – så jeg sa nei. Jeg tenkte at noen andre fikk ta den jobben.»

Men som så ofte i livet skjer det noe som gjør at man overvinner sin motstand, og hvorom allting er, nå er det akkurat det Clare driver med, hun leder re-planting av trær i stor skala over hele verden gjennom organisasjonen Tree Sisters.

«Hva var det som skjedde», er det en som spør, «hvordan greide du å sette i gang med dette selv om du egentlig ikke ville?»

«Jeg kom over det», svarer Clare. «Jeg overkom meg selv. Eller… det er egentlig en jobb jeg må gjøre hver dag, å over- komme meg selv.» Hun forteller at hun spør seg selv: «Hva er det egentlig som betyr noe her i verden? Ikke mine nevroser, ikke usikkerheten min. Hvis det var lett, ville vi ikke vokse.»
«Hvor mange av dere vet at dere ikke gir alt dere kan i livet, at det er en bit av dere som dere holder tilbake?» spør hun oss. Alle løfter hånden.

Clare nikker. «Den feminine bevisstheten må gjeninnsettes, ellers er det over og ut. Vi er livredde. Vi har glemt hvordan vi skal validere livet. Det maskuline lever i reaksjon til det feminine. Så det feminine må reise seg for at vi skal få forandring på jorden.» Hun ser på oss og sier hun er rørt over å se oss samlet der på loftet i låven. «Det betyr så mye når kvinner samles», sier hun. «Dere gjør noe viktig.» Sesjonen avsluttes med at hun leder oss gjennom en meditasjon som dreier seg om feminint lederskap. «Alle dine slør av sepa- rasjon faller vekk. Enhet… Pust inn naturens intelligens. Du er en kanal for naturens intelligens. Vi ér natur. Valgene som foretas fra dette stedet i deg, et sted som er forbundet med det dypeste i oss. Fra dette stedet ville du aldri såre deg selv, noe eller noen.»

Feminint lederskap

Dagen etter tas tråden om feminint lederskap opp igjen, med kursleder Astrid Brinck. Hun er integralterapeut, sanger og musiker fra Chile, og underviser i personlig utvikling i hele verden. Hun starter med å tegne en sirkel. Vi trenger alle tilhørighet, og hvor er det vi hører til? spør hun. Hun deler sirkelen inn i flere små sirkler. «Livet begynner med at jeg tilhører min familie. Deretter tilhører jeg mine venner, mine jevnaldrende, gruppene og jobben.

I neste fase tilhører jeg det jeg gir liv til, enten det er barn eller prosjekter større enn meg. I siste fase går jeg over til å tilhøre meg selv. Og i midten av sirkelen – der er det som transcenderer alt, hvor jeg tilhører helheten, altet.» Astrid smiler varmt.

Hver av disse sirklene må sluttes for at man skal kunne gå framover til neste. «Og de må lukkes med grace and love», sier hun. «Jeg må akseptere familien min for å kunne gå helt og fullt videre inn i mitt eget liv», og deretter kommer det et visdomsord: «Det jeg ikke tar, tar meg. Det jeg tar, gir meg kraft». Astrid forklarer at alt som er uoppgjort i livet vårt følger etter oss av en grunn: det ønsker å høre til. Hun forteller fra sitt eget liv, at når det dukker opp noe som hun ikke har tatt eierskap til, sier hun: «Hei! Du er også min».

Det vi ikke vil vedkjenne oss fortsetter å hjemsøke oss til vi anerkjenner det. «Hjertet ditt er like stort som livet ditt», gjentar Astrid. Det er altså plass til alt!

Igangsetterne

Jeg har lyst til å ta en prat med Alva og Hajnalka om festivalen, og høre hvordan ideen oppsto.

«Vi har begge drømt om dette i mange år,» sier Hajnalka. «Da jeg kom hit til Ängsbacka for første gang, for åtte år siden, kom jeg hit på grunn av en kvinnefestival. Som ble avlyst. Og det ble til et lite frø i meg, at jeg hadde lyst til å få det til å skje. Noe stort, ikke bare et helgekurs med en liten gruppe kvinner, men noe som virkelig har en effekt og når mange. I 2012 møtte jeg Alva, og for to-tre år siden startet vi å tilby kvinneworkshops. Og da vokste drømmen fram mellom oss.»

«For meg», sier Alva, «vokste dette også fram ut fra Womb Awakening-arbeidet jeg har gjort. Og det føltes riktig at det skulle hete Sacred Womb, fordi vi føder en større visjon fra et hellig sted i oss selv. Det handler om å være bevisste skapere av liv. Og at livet skjer gjennom oss, i stedet for med oss. Jeg har også en visjon om å inspirere kvinner til å leve autentisk. For meg personlig er dette også et svar på kallet fra det feminine som kommer fra jorden. Jeg er veldig inntunet på at vi er jord-skapninger, og at vi trenger hverandre, søsterskapet, for å gi liv til en ny verden.»

«Som du kanskje har skjønt», sier Hajnalka, «kjenner vi resonans med en spesifikk type lærere, som er sjamanistisk i sin metode. De fleste av dem vil jeg si er moderne sjamaner, selv om de kanskje ikke kaller seg det. De har gått gjennom sitt eget mørke, og bragt fram lyset. Og jeg synes det er den mest verdifulle gaven man kan gi. Å vise at uansett hvor mørkt det ser ut, er det mulig å komme ut av det. Og vi er der for hverandre som søstre. Ikke for å konkurrere og sammen- ligne – eller, hvis man bitcher med noen – at man er bevisst på det, og eier det. Det er det som gjør oss hele. Det som ligger mitt hjerte nært er å inspirere kvinner til å være autentiske. Ikke vise fram maskene våre, men vise følelsene som er der, om det er sinne, sorg, glede – alt er ok, det er bare et menneskelig uttrykk. Som kvinner må vi tillate flyten i våre følelser, for det er vår natur, vårt hjerte. Det er ikke noe rart at verden er som den er. Vi stopper vår naturlige flyt, legger lokk på følelsene våre. Av og til er det akkurat den eruptive kraften som trengs for å forløse noe. Ja, det er også ødeleggende, men når ilden er dødd ut kan noe nytt bli født i asken.»

Alva: «Jeg tror at mange kvinner også føler dette, i sitt dagligliv. Denne trangen til å knuse overflaten, masken, alt det tillærte, og hvordan vi er tvunget inn i denne maskuline

strukturen med tidsfrister og å oppnå ting, være målorientert og undertrykke kroppene våre, undertrykke følelser, og at det er så mye skam og skyld rundt omkring om det å være kvinne. Å bli fortalt at man er hysterisk, eller at man ikke skal være sånn eller slik.»

«Ja, du over- reagerer», skyter Hajna ironisk inn.

«Mitt inntrykk», sier Alva, «er at mange kvinner føler seg veldig undertrykket i sin emosjonelle kropp i dagliglivet. Vi – eller naturen – ønsker å komme tilbake til sin naturlige form. Og dette er noe vi ønsker å skape her, en trygg havn for kvinner, hvor de kan slippe maskene, gi slipp på å late som, gi slipp på alt! Og bare gi seg hen – til det som er. Tilstedeværende. For deg. Her og nå. Og bare tillate det å være. Å akseptere det. Det er ingenting vi må gjøre, ingenting vi må være.

Å bare være ønsket velkommen. Som vi er. Og å finne en dypere aksept av hvem vi er. I øyeblikket».

Hajna: «Og å skape dette rommet er like mye en reise for oss som det er for deltakerne. Vi går gjennom våre egne prosesser.»

Alva: «Jeg føler at rommet blir skapt gjennom oss. Vi skaper det ikke, det blir skapt, og vi har bare stilt oss til rådighet for det.»

«Planlegger dere en festival neste år?»

«Ja», sier de i kor. «Dette er en bevegelse som vokser», fortsetter Alva, «og det er så inspirerende å se hvordan totalt fremmede kommer sammen og med ett føler sånn søsterskap og tilhørighet. Det oppstår en aksept og en følelse av å være sammen. I gamle dager var det jo sånn at vi var der for hverandre. I fødsel, død og hverdagene i mellom, det var kjernen i samfunnet, kvinnene følte jorden, kjente urtene, de kunne medisinen, de var de som holdt stammen og samfunnet sammen. Mennene gikk ut og jaktet, men kvinnene var omsorgspersonene.»

«Og de som passet ilden», skyter Hajna inn.

«Ja», sier Alva, «vi trenger å komme tilbake til det. For å overleve som art.»

«Ja, på en ny måte», sier Hajna. «Integrere alt vi vet i vår moderne verden, med all utvikling og den teknologiske revolusjon, det er som et eksperiment som skjer nå.»

«Hva med de kvinnene som ønsker å ha en karriere», spør jeg. «Som ikke vil være hjemme og passe ilden?»

«Vi trenger å være ute i verden», sier Alva. «Og stå opp som ledere. Og man kan se dette skje overalt. Kvinner tillater seg å stå i kraften sin. Og hvordan kan vi gjøre det, på en femi- nin måte? Uten å bli menn, uten å spise smertestillende for å undertrykke mens-smerter så vi kan oppføre oss som menn, men hvordan kan vi ære vår kvinnelighet, stå rå, nakne, kraftfulle, i verden som ledere, og føle støtten fra søsterskapet?»

«Så vi skal ikke tilbake til ildstedet hjemme?» spør jeg.

«Nei, det handler om å bringe den indre ilden ut», svarer Hajna. «Gå ut og gjør karriere, men ikke glem ilden. Som kvinne er du husets vokter, enten du har familie, mann

eller ei, og hjemmet kan være hvor som helst. Det er din kropp, ditt selv. Og også, jorden. Og når du gjør det kan du gi gaven din til ver- den, uten å øve vold på deg selv eller andre. Da er det med autentisitet, ydmykhet og medfølelse, ikke ved å søke makt.»

Alva: «Og det handler om hvordan vi kan hjelpe hverandre å huske, å lytte til sjelens kall, å bringe den kraften som bor i oss fram, og skinne.»

*

Om Sacred Womb Festival

Sacred Womb er en festival på Ängsbacka kursgård i Sverige. Hit er kvinner fra hele verden vel- kommen. Her kan bli bli sett og hørt, gå dypere – inspirere og bli inspirert til å skinne.

«Kvinner fungerer på andre måter enn menn. Når vi har forståelse for disse forskjellene og finner måter å ære våre naturlige sykluser på, slik at vi lever våre liv autentisk og i samklang med naturen, kan vi bli hele, avslappede, sunne og strålende.»

Intensjonen med festivalen er å bidra til å gi helbredelse til gamle fastlåste mønstre og «oppdage hvordan å skape liv uten å utmatte vår kraft. »

Se angsbacka.se

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.