Solvei McKenna: En sjelereise

Med sin musikk inspirerer artist og sanger Solvei McKenna til en indre reise og større åndelig frihet. Hun er bosatt i USA, er yoga-instruktør og har mottatt priser for sine plater. Men veien fram til der hun er i dag har vært både utfordrende og krevende.

Av Eirik Svenke Solum, foto: Pål Otnes

Vi møter sangerinnen, artisten og yoga-instruktøren Solvei som er på visitt i hjemlandet. Hun har nemlig vanligvis base i USA. Det er også der Solvei har utviklet sitt musikalske uttrykk, med vekt på musikk for meditasjon, indre reise og yoga. Hun har mottatt Wold Music Award og blitt nominert i Los Angeles Music Award.

Solveis far er amerikansk med skotsk-tyske røtter. I barndommen fortalte han dessuten til henne at det var litt cherokee-indianer i slektstreet. Solveis mor er norsk. I oppveksten i Norge var det mye musikk, siden begge foreldrene var klassiske sangere. Selv begynte Solvei på en dansekarriere som ga mange spennende erfaringer. Men tenårene skulle også bli utfordrende.

– Jeg danset med Dizzietunes, Vazelina og ble godt tatt hånd om av Yngvar Numme, som ga meg mange oppdrag i komedier og forestillinger. Men på et tidspunkt kunne jeg ikke danse mer. Jeg fikk spiseforstyrrelser som jeg slet med i mange år, var veldig langt nede og ble veldig syk. Søken etter indre frihet, svar og opplevelser ute i verden ga meg et ønske om å reise. At jeg fikk atføringspenger, gjorde det praktisk mulig. Jeg dro til New York. Der  begynne jeg på en skuespillerutdanning. Men jeg slet fortsatt med så mye i meg selv at det ble skremmende å skulle stå og utlevere følelser på scenen. Så fant jeg en sanglærer og begynte å ta timer. Menneskene jeg traff i forbindelse med musikken var også varme, vennlige og tok godt vare på meg. Og det var noe trygt med musikkmiljøet, som jeg kjente igjen hjemmefra.

I New York kom Solvei også i kontakt med buddhist-miljøet, og hun begynte å studere ulike åndelige retninger. I tillegg til å fortsette med musikken.
– Det var en åndelig vei som førte meg fra New York til Los Angeles. Jeg reiste ut til indianerreservater – og tilbake til LA, hvor jeg har bodd de siste 15 årene. Det har vært en lang vei, med sang, yoga, skuespill og med en bakenforliggende åndelig søken. Det er spennende å se hvordan disse tilsynelatende helt forskjellige elementene i livet, som ikke ser ut som de passer sammen, skaper en egen vei og en retning.

Yoga, jazz og helseSolvei – en sjelereise

– Da jeg holdt på med sangtimer i New York, var det ganske fjernt for meg at jeg skulle stå på de store jazz-scenene – og senere begynne med sjamanistisk musikk, healing- og avspenningsmusikk. For i utgangspunktet turte ikke jeg engang å åpne munnen foran andre mennesker.

I 2003 oppdaget jeg at jeg kunne skrive musikk og begynte å sende den ut til spillesteder. Først var musikken innen jazz/latino/pop-sjangeren. Det kom nok litt av at jeg som danser var trukket mot det med litt temperament og rytme. Jeg fikk plutselig tilbakemeldinger om at klubber ville ha meg på scenen. Så jeg fikk det travelt med å sette sammen et band.

Dermed hadde jeg mye å ta meg av, avtale spillejobber, betale og organisere musikere, jeg måtte gjøre musikken min kjent – og jeg skulle skape ny musikk i tillegg til å stå på scenen. Samtidig hadde jeg utdannet meg til yoga-instruktør.

I samme periode jobbet Solvei hele tiden for å bli frisk.

– Det at jeg hadde vært i en tilfriskningsprosess fra bulimi og spiseforstyrrelser, gjorde at jeg kom inn på en vei hvor jeg søkte å helbrede kroppen min. Jeg visste at jeg måtte komme i kontakt med retninger som kunne hjelpe meg å skape balanse. Det var slik jeg kom i kontakt med yoga-verden og andre tilfriskningsmetoder. Jeg ble også kjent med metoden som er basert på ’de tolv trinn’, men for spiseforstyrrelser. Jeg deltok på faste møter i OA, som i er det samme som AA, men for spiseforstyrrelser. Kombinasjonen av OA og daglig yoga reddet livet mitt.

Dermed hadde jeg world- og jazzmusikken på den ene siden, og yoga og healing på den andre siden. Så tenkte jeg at jeg måtte bringe dette sammen. Jeg ville kombinere musikken sammen med det som yogaen gir meg – det med å åpne energier, skape bevegelse og balanse, bryte igjennom skallet, skape frihet innenifra og ut, sier Solvei.

Hun begynte å skape musikk på en ny.

– Jeg jobbet i hjemmestudioet mitt, med improvisasjon og med utgangspunkt i det mitt indre ville uttrykke. Og slik ble albumet «A soul’s journey» til. Den ble så godt mottatt at jeg har fortsatt å skape musikk i den retningen. Først og fremst gir det veldig mye mening for meg å jobbe med denne musikken.
– Jeg håper at folk kan bruke musikken min til å gå innover i seg selv. Jeg begynte selv min egen åndelige reise ganske tidlig, på grunn av mye smerte, alt i 13-14-års alderen; jeg slukte bøker av Wayne Dyer, Den tibetanske dødeboken og jeg la ut på en inderlig søken etter svar.

Livets smerte kan også være en viktig kilde for den kreative uttrykkstrangen, opplever Solvei.

– Som artist erfarer jeg at smerten og lidenskapen, som Echart Tolle som fint beskriver hvordan vi er alt for identifisert med, er en viktig kilde til musikk og det kreative. For meg handler musikk mye om å kanalisere hvordan det føles å være menneske. Jeg tror en del av smerten vi opplever som mennesker handler om at det er strevsomt å leve i det fysiske, med en kropp. Som åndelige vesener i en kropp kan livet ofte kjennes vondt og smertefullt, men på sjeleplan er det en fantastisk og berikende erfaring. Vi er her for å kjenne på og oppleve ting på en kroppslig måte – og å oppleve både frihet og smerte. Smerten kan være en fantastisk lærer.
Inspirasjon

– Jeg håper virkelig musikken min er inspirerende. At den kan være en hjelper i å gå inn i steder i oss selv vi ellers ikke går inn i. Dessuten håper jeg at musikken kan gi en slags transetilstand, som kan åpne opp for noe nytt og gi inspirasjon. Slik sett er musikken et verktøy.

Solvei ønsker også å inspirere andre til ikke å være redd for å legge ut på søken og ut på sin egen vei.
– Det er viktig ikke å være redd for å søke utover i det ukjente eller innover i seg selv – eller være redd for å dumme seg ut og være annerledes. Vår oppgave er å søke innvendig frihet. Vi må bane vei for de som kommer etter oss og gjøre det lettere for dem å være i kontakt med sin egen åndelighet. Det er ikke alltid lett å se veien vi skal gå, men intensjonen kan i seg selv være en veiåpner, sier Solvei.
Indianere

Det er i USA Solvei kunnet utvikle sin egen vei og et kreativt uttrykk. Men det å bo i Los Angeles krever også et helt spesielt fokus, opplever hun.

– Det bor 18 millioner bare i LA og det tar et par år å venne seg til omgangsformen i USA. Derfor blir det viktig å finne et miljø hvor man virkelig er hjemme. Jeg er del av et spirituelt yogamiljø og jeg har musikken. Alt ståket og den energiske bombarderingen av inntrykk man opplever i LA har jeg brukt til å prøve å finne min egen balanse. Det er ekstreme polariteter i Los Angeles. Men nå flytter jeg en time ut av LA og opp i fjellene, til et sted som heter Ojai – «Månens dal», som har vært en hellig sted for indianere. Og det er et meditasjons- og yoga-senter. Jeg gleder meg litt til å komme ut av det intenst urbane, som selvfølgelig kan bli slitsomt.

I løpet av mange år i USA har Solvei også vært på mange besøk hos indianere og lært noen av deres åndelige tradisjoner å kjenne.

– Jeg har blant annet fått være hos indianere i New Mexico, reist sammen med dem og opplevd å bli inkludert. Medisinmenn som Thunder Cloud og trommemakeren Red Bird har tatt meg under sin vinge. Jeg tror mange kanskje har en romantisk oppfatning av hvordan livet i reservatene er og ellers omkring indianernes liv og kultur. Men i reservatene er det mye dårlig helse, mange problemer og delvis også mye alkoholmisbruk. Mye av deres kultur har blitt avkuttet. Derfor har jeg en opplevelse av at mange fortsatt lever i en slags sjokktilstand etter å ha mistet mye av sin opprinelige levesett.

Jeg kjenner godt en apache, som er sønn av den nåværende The Apache Chief. Disse forteller hvordan veldig mye av den vestlige energien har krøpet inn i deres levesett; hvordan man skal tjene penger, komme seg inn i kasinoverden eller skaffe seg materiell velstand. Mange unge er lei av de gamle vismennene og sier «se bare på hva som har skjedd oss!» Bare få bånd holdes fortsatt til de gamle veiene.

Samtidig tror jeg at unge indianere som vokser opp har i seg kontakten med den andre siden, sine forfedre, selv om mange prøver å skyve det bort. Jeg tror de har en bevissthet i seg, de leser deg veldig lett og har et behov for å bli trygg på deg, for at du skal kunne ta del i deres kultur og ritualer. Jeg føler at jeg var heldig som har fått lov til være med på helbredelses-seremonier og andre viktige ritualer.

Mye av de gamle ritualene er skjult og holdt hemmelig, selv om de også holder åpne festivaldager. Likevel er de dype tingene – sweatlodges, fullmåneseremonier – holdt lukket med god grunn. Indianerne har opplevd å ha blitt misbrukt, og de har erfart mange avtalebrudd og mye ødeleggelse av sin kultur. Det skjer fortsatt, f.eks. omkring de hellige fjellene The Black Hills, hvor store selskaper hele tiden tar litt og litt, og utvider sine boringsfelter hvor de utvinner uran. Til dags dato skjer brudd på avtaler.

Solvei forteller hvordan ritualene har gjort dypt inntrykk, ikke bare rent spirituelt.

– I helbredelses-seremonier har jeg blant annet sett at fysiske ting har kommet ut av kroppen til syke mennesker. I fullmåne-seremonier følte jeg veldig sterke krefter i røyken som siver forbi. Alt kommer i balanse, som resultat av forberedelsene, bønnen, sirkelen av mennesker, rommet, ritualene og røyken. Det blir en helhet.

 

Veien til den andre siden

Det spirituelle har vært en del av livet for Solvei fra hun var liten.

– Helt siden jeg var barn har jeg opplevd å se åndevesener. Ved å være i en kultur hvor dette er normalt, hos indianerne, så falt denne virkeligheten mer på plass. Indianerne lærte meg at dette var noe jeg bare skulle omfavne.

– Hvordan opplevde du dét når du var barn?

– Jeg kunne se former, skygger. Og det kunne være skremmende den gangen. Jeg er vokst opp i det som en gang var en gammel prestegård på Bislett i Oslo. Der var jeg konstant oppmerksom på at det også var andre der enn oss. Og ved en anledning så jeg helt konkret en mann, kledd i en lang prestedrakt, som stod helt i ro i en døråpning. I det øyeblikket var det helt naturlig, selv om jeg skjønte at han egentlig ikke hørte til der, slik som oss andre. Og det var først flere år senere jeg fikk vite at stedet hadde vært prestegård. Andre ganger kunne jeg høre stemmer – og det var ikke bare jeg som gjorde det.

Kommunikasjon med den andre siden er noe jeg har opplevd hele livet, forteller Solvei, som også tidvis jobber med å hjelpe sjeler som har blitt sittende fast mellom dette livet og tilværelsen på den andre siden.

– Det handler om å vise at sjelene har sitt eget liv og sin egen vei de må følge.

Solvei er nå klar med en ny plate, i samarbeid med den anerkjente musikeren og perkusjonisten Will Clipman.

– På «Worlds Within» er det bare stemme og trommer. Clipman er dels same og dels indianer, dermed får musikken et utrykk hvor de impulsene høres. Uttrykket er veldig nakent. Noe kan passe for yoga, mens mye av platen er mer rytmisk og kraftfull. Og alt er improvisert, sier Solvei McKenna – som blir å høre på midtscenen på Den Store Alternativmessen på Lillestrøm i november.

Hør musikken på: www.solvei-music.com

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.