Alternativbevegelsens framvekst i Norge

Roald Pettersen har vært en viktig aktør i den norske alternativbevegelsens framvekst, med Alternativt Nettverk, forlagsvirksomhet og gjennom sin rolle ved flere kurssentre. I 2012 er det 20 år siden Roald sammen med Øyvind Solum etablerte Alternativt Nettverk, som også ble utgiver av magasinet Visjon. Her beskriver han alternativbevegelsens framvekst i Norge.

Magasinet Visjon / Redaksjonen
Alternativbevegelsens framvekst i Norge

– Ordet «alternativ» i dagens betydning var ikke særlig mye i bruk før vi startet Alternativt Nettverk i 1992. Dermed begynte også det vi senere har kalt «alternativbevegelsen» i Norge. Tidligere brukte vi «spirituell», «åndelig» eller «New Age» i kombinasjon med «miljøbevissthet» og så videre. Min vurdering av historikken må nødvendigvis bli subjektiv, men jeg opplevde meg selv som søkende helt fra tidlig barndom. Som journalist fikk jeg også mulighet til å samle mange inntrykk av hva som rørte seg i samfunnet, kunne dessuten reise mye gjennom Europa og resten av verden.

Hvis vi vil se utviklingen i et større historisk perspektiv, må vi huske på at 1950-årene i Norge og mange andre land nødvendigvis måtte preges av gjenoppbyggingen etter krigen. De fleste familier hadde utedo, og det var strenge restriksjoner på all import – inkludert privatbiler. I Norge hersket dugnadsånd med en gryende optimisme, som ble avløst av slagord om vekst, velstand og teknisk utvikling på 60-tallet. Da startet også romkappløpet og den kalde krigen. Vi hadde fått jetfly og fjernsyn. Ved overgangen til 1970-årene kom en motreaksjon. Da overlydsflyet Concorde endelig var ferdig, ble det plutselig syndebukk og et symbol på en utvikling som mange var blitt redde for, og som nesten ingen ville ha lenger.

Dammann-bevegelsen

– Når kom det største vendepunktet?

– I Norge var Erik Dammann et spesielt fenomen som tente alle alternativt interesserte og progressive mennesker som var blitt skeptiske til et materialistisk verdensbilde og en teknisk utvikling ute av kontroll. Hans første bok «Fremtiden i våre hender» kom i 1972 og skapte storm i vårt lille land. Snart var vi en folkebevegelse med 20.000 medlemmer – helt enormt i forhold til folketallet.

Selv syntes jeg at Dammann etterlot et sterkt vakuum fordi han ikke våget å ta stilling til metafysiske verdier eller noe som lignet religiøsitet, ihvertfall ikke i sine tidligste bøker. Kanskje var han redd for å miste humanetikere som tilhengere. Jeg opplever at spiritualiteten er selve drivkraften og inspirasjonskilden, slik at miljøbevissthet bare blir en funksjon eller konsekvens. Dammann satte også fart i miljøbevegelsen. Mardøla-aksjonen mot kraftutbygging i 1970 hadde introdusert sivil ulydighet, som ble gjentatt ved Alta-aksjonen 1981. Kjente samfunnstopper var med i begge aksjonene. Bellona ble stiftet i 1986 og Greenpeace Norge i 1988.

– Hvordan fant man likesinnede uten Internett?

– I 1970-årene kunne mine «alternative» interesser bare dyrkes via sjeldne bøker om science fiction og overnaturlige fenomener. Før Internett var det svært vanskelig å få tak i esoterisk og spirituell litteratur. Det meste måtte bestilles fra utlandet, som også var komplisert. Innfallsporten ble ofte pocketbøker som man kunne finne på Narvesens avdeling for utenlandsk litteratur i Stortingsgata. Det første «alternative» kurset jeg hørte om, var et kurs om engler på Søtoftegård i Danmark, dit jeg dro sammen med min venn Øivind Eckhoff ca. 1975. Der fikk jeg også for første gang høre om Findhorn-senteret i Skottland, og innså at jeg måtte reise dit en dag.

Meditasjon og Acem

Tidligere hadde Maharishi Mahesh Yogi besøkte Norge allerede i 1960 og startet undervisning i transcendental meditasjon, men dette var lite kjent. I 1966 stiftet noen studenter med Are Holen i spissen Academic Meditation Society (AMS) for å spre kjennskap til transcendental meditasjon blant studenter og akademikere. AMS brøt samarbeidet med Maharishi-bevegelsen i 1972 og skiftet navn til Acem i 1974. Meditasjon begynte å bli bedre kjent – spesielt blant yngre akademikere. Personlig reagerte jeg sterkt på at de nærmest hadde stjålet teknikkene fra østlige skoler og fjernet alt som ligner mystikk og religion, som for meg er den viktigste hensikten med å meditere. Dette var et merkelig fenomen, og kanskje typisk norsk. Som å finne ut hvordan den guddommelige kraften klarer å manifestere noe – og så bruke mekanismen og fornekte opprinnelsen. Eller å ville gifte seg i kirken og nekte presten adgang.

– Hva med vegetar-restauranter?

– En tydelig tendens innen framveksten av alternativbevegelsen og New Age var den sterke koblingen til vegetarisk kosthold og økologisk jordbruk. Jeg har aldri oppfattet dette som noe påbud, men det bare blir slik. Argumentene varierer fra at «man ikke spiser sine venner» til at det er sunnere for kroppen eller bedre for Jordas ressurser. I Oslo hadde vi allerede på 60-tallet «Frisksporten» vegetar-restaurant, som dengang lå i en falleferdig bakgård nederst i Pilestredet. Den skiftet senere navn til Vegeta vertshus og flyttet til lokalene ved Nationaltheatret, der den ble et naturlig samlingssted på 90-tallet. Senere endret den igjen navn til Vega og holder nå til oppe i Akersgata.

På begynnelsen av 70-tallet var «Frisksporten» et merkelig skue med originale individualister iført nikkers og beksømstøvler – vegetarianere var et temmelig ukjent begrep dengang. Samtidig begynte den overfylte oppslagstavla å bære preg av at folk søkte noe mer enn bare kosthold. Mot slutten av 1970-tallet begynte det å oppstå mindre spontane interessegrupper for meditasjon og diskusjon i Norge. Folk med god plass inviterte lærere, ofte fra utlandet, for å holde kurs i kanalisering og healing.

FindhornAlternativbevegelsens framvekst i Norge

– Fantes det ingen større sentre?

– Findhorn-senteret i Skottland ble startet av Eileen og Peter Caddy i 1962, men var overhodet ikke kjent i Norge før ca. 1980. Da hadde det utviklet seg til å bli Europas største alternativsenter. Storbritannia har en spesiell forhistorie med spiritismen, som ble så populær allerede fra slutten av 1800-tallet – antagelig som en motreaksjon mot naturvitenskapen og utviklingen av et materialistisk verdensbilde. Spiritisme, eller spiritualisme, hadde mange samfunnstopper som tilhengere – deriblant Sir Arthur Conan Doyle, forfatteren bak bøkene om Sherlock Holmes. I England ble spiritisme ansett som noe spennende og mystisk, mens vi i Norge som alltid var mistenksomme og negative. Også idag kommer det straks surmagete reaksjoner hvis prinsesse Märtha sier noe som kan forstås som at hun har kontakt med avdøde personer.

Med denne bakgrunnen i Storbritannia var det uunngåelig at briter som ble interesserte i metafysiske fenomener, også hadde vært innom spiritistenes arrangementer. Dette gjaldt flere av nøkkelpersonene bak Findhorn. Sir George Trevelyan regnes som igangsetteren av «New Age» i England. Han var et flott menneske som jeg hadde gleden av å bli bedre kjent med. Han var også i kontakt med Findhorn da de startet opp.

Findhorn ble mest kjent for sine resultater med å dyrke grønnsaker i samarbeid med naturåndene, eller deva-er som de ble kalt. I karrig jord og elendig klima vokste grønnsakene seg kjempestore og vakte internasjonal oppsikt. Mange tusen besøkende kom fra hele verden hvert år for å delta på kurs, meditere og arbeide i grønnsakshagene. På Findhorn snakket man mye om «kosmisk bevissthet» som også rommet det vi senere begynte å kalle «global bevissthet», og at menneskeheten var i ferd med å våkne opp til et nytt bevissthetsnivå. Regelmessig meditasjon i gruppe var en sentral del av virksomheten.

– Var Findhorn det eneste senteret i Storbritannia?

– Det var ihvertfall det største. Glastonbury i sørvestre England nevnes som «hovedstad» for New Age allerede fra 1967, med røtter helt tilbake til King Arthur ifølge legenden, og enda lenger tilbake til Josef fra Arimatea, som donerte sin grav til Jesus. Han skal ha reist til Glastonbury og slått seg ned der. Etter å ha besøkt byen må jeg innrømme at det er et kraftfullt sted. Folk burde absolutt legge en ferieuke dit hvis de ikke allerede har gjort det. Stonehenge og kornsirklene finnes langs kjøreruta fra London. Glastonbury har bokhandlere med alt som finnes av alternativ litteratur, til billige britiske priser. Dessuten flotte vegetar-restauranter og spennende mennesker og kurstilbud – men også mange halvgale amerikanere som har flyttet dit og byttet navn til Merlin eller Galahad. Bed & breakfast er billig.

Bauker Kursgård

– Hva med Norge og resten av Skandinavia?

– Bauker i østre Gausdal ved Lillehammer ble kjøpt av Harald og Benedicte Thiis i november 1980, etter at de hadde drevet stiftelsen Mandala i flere år. Deres arbeid var inspirert av bl.a. Findhorn. Kursgården ble et naturlig samlingssted for alternativt interesserte utover i 1980-årene. Bauker bidro sterkt til et gryende fellesskap i Norge. Oslo-folk syntes det var spennende å reise på landet og kombinere oppholdet med et alternativt kurs, f.eks. psykodrama og drømmetydning. Kursgården ble drevet av en gruppe på mellom 10 og 20 fastboende medlemmer, med ekteparet Thiis som ledere, med en ganske sterk tilknytning til Bahá’í-religionen. Benedicte Thiis døde i mars 2011.

Jeg fikk ikke besøkt Findhorn før i 1983, og det forandret mitt liv. Det var da jeg traff Eva Johansson fra Sverige. I begynnelsen syntes jeg at hun bare var en kjedelig, bortrømt husmor. Jeg hadde jo reist dit for å treffe spennende mennesker! Hun syntes jeg var en arrogant jypling fra Norge fordi jeg reiste på business class. Men Eva og jeg ble sittende ved siden av hverandre under en meditasjon, og fikk klar beskjed om at vi sammen skulle starte et nordisk senter i Findhorns ånd. Det var så merkelig at vi bare måtte adlyde, og Stjärnsund-senteret i Dalarna ved Falun manifesterte seg raskt i løpet av et år. Mange av mine venner trodde jeg var blitt gal da jeg sa opp min godt betalte jobb som informasjonssjef i Den Nordiske Investeringsbank i Helsingfors for å flytte til landsbygda i Sverige, men hos meg fantes det ikke tvil!

Stiftelsen Stjärnsund startet vi altså i 1984, uten at jeg da kjente til Bauker. Vi var en gruppe på mellom 12 og 20 voksne som dyrket vår egen økologiske mat etter Findhorns prinsipper. Vi hadde regelmessige meditasjoner og drev dessuten kursgården Fridhem med alternative kurs og ca. 1.000 gjester i året. Eileen Caddy besøkte Sverige og Stjärnsund flere ganger for å holde kurs og hjelpe oss i gang med senteret. Vi hadde dessuten begynt å gi ut hennes bøker i svensk oversettelse på det lille forlaget der jeg var med. Hennes fraskilte ektemann, Peter Caddy, kom også på besøk for å oppleve vårt senter, som ifølge ham var det første som hadde lykkes med å etablere seg på gruppebasis uten noen sentral lederskikkelse. Han utstrålte en voldsom positiv og karismatisk energi, så jeg kunne godt forstå hvordan han hadde klart å starte Findhorn-eventyret.

– Hadde dere noen religiøs tilknytning?

– På Stjärnsund var det viktig at vi skulle være konfesjonsløse, uten fast tilknytning til noen religiøs gruppe eller guru. Det var ikke vanskelig å oppleve fellesskapet, selv om medlemmene kom fra vidt forskjellige bakgrunner. Men alle hadde funnet fram til meditasjon via forskjellige veier. Noen hadde vært innom antroposofi, noen kjente til Alice A. Baileys esoterikk, men de fleste var bare generelt åpne for noe helt nytt. Senere kom også «Et kurs i mirakler» (A Course in Miracles) som ble samlende for hele gruppen og testet i praksis på senteret. Lite ante jeg dengang at jeg skulle være med på den norske oversettelsen, som nå endelig er utgitt 20 år senere.

Samlet kontakter

– En av mine interesser er å skape orden av kaos, og jeg begynte å bygge et eget dataregister for adresser i Stjärnsund i 1985, på den første Macintosh-modellen som da var kommet. Registeret ble etterhvert ganske avansert og kunne holde orden på f.eks. deltagerlister for kurs og diverse interessegrupper. Dessuten kunne folk sorteres etter postnummer og bosted, slik at vi kunne bistå med nettverksvirksomhet for lokale grupper. Jeg ble vant til å hente inn lange medlemslister fra foreninger og grupper. På Stjärnsund samlet vi etter hvert ca. 5.000 adresser til nesten alle som hadde vist noen alternativ interesse i Sverige. Deretter besøkte jeg Bauker og bygde deres versjon av registeret for Norge, basert på adressene der.

Jeg fortsatte med å besøke Bauker et par ganger i året for å hjelpe til med bokføring og vedlikehold av adresseregisteret, og på slutten av 1980-tallet traff jeg Øyvind Solum der. Kanskje hadde jeg allerede dengang en følelse av at vi skulle få et nærmere samarbeid en dag. Jeg flyttet hjem til Norge etter ti år i utlandet, og i 1991 tok Øyvind ganske riktig kontakt. Han fortalte at Bauker var under avvikling, og at han hadde fått retten til å bruke deres adresseregister.

Alternativt NettverkAlternativbevegelsens framvekst i Norge

– Så det var slik Alternativt Nettverk startet?

– Ja, Øyvind hadde mange verdifulle kontakter fra kursvirksomheten på Bauker. Vi diskuterte hvordan vi kunne skape et tilbud for å fylle det tomrommet som ville oppstå når kursgården ble lagt ned, og var enige om at folk kanskje like gjerne ville gå på alternative kurs i leide lokaler i Oslo. Dessuten diskuterte vi idéen om et tidsskrift som samlende forum. Øyvind hadde et stort kontaktnett og masse entusiasme. Vi delte de samme visjonene. Min arbeidserfaring med journalistikk og avisproduksjon bidro til at dette virket dette realistisk.

Det var egenlig lite diskusjon om hvilke grupper vi skulle invitere med i nettverket, for dette ga seg liksom selv. Men for utenforstående kunne det nok fortone seg som «en salig røre» med blandingen av alternativmedisin, terapeuter, økologi og miljøbevissthet – koblet sammen med nyreligiøse grupper, gamle esoteriske skoler, meditasjon, buddhisme og alternativ kristendom. Men for oss var det ganske logisk fordi mange under vår paraply-organisasjon allerede tilhørte flere av disse interessegruppene, ikke bare én. De fleste som driver med alternativ terapi, er også interesserte i f.eks. økologi og meditasjon. Mange er interessert i mer enn bare miljøvern. Dette fikk vi bekreftet gjennom et spørreskjema der folk kunne krysse av for en lang rekke interesser. Skjemaet ble trykt i over 20.000 eksemplarer og sendt med til medlemmene av bokklubben Energica, som da allerede var etablert, slik at det kunne returneres direkte til oss for registrering.

Jeg ble slått av hvor forskjellig folks interesser var i Norge og Sverige. Der borte ville folk ha kurs i «tung» esoterisk teori – som Alice A. Bailey og Mirakelkurset, mens her hjemme skulle det være stemmefrigjøring, trancedans, samt ville menn og ville kvinner. Psykodrama og drømmetydning var mindre kjent i Sverige.

Organisering av gruppene

– Tok dere med hva som helst og hvem som helst?

– Vi forsøkte å være inkluderende, men sa nei til ytterliggående sekter eller tendenser til humbug, som vi merket overraskende lite til. Folk som prøver seg med lureri, blir raskt avslørt av andre som virkelig kan dette, men dette vet ikke folk flest. Med Alternativt Nettverk hadde vi fått en organisasjon som fungerte. Mange alternativt interesserte personer fantes allerede i registeret fra Bauker, men vi matet også inn folk, sentre, foreninger og organisasjoner som kunne være relevante. Vi fungerte delvis som talerør for de forskjellige interessegruppene, og det var ikke alltid like lett. Samtidig skulle vi ta hensyn til den foreldede ”Kvakksalverloven” som nå sto for fall, og forsøke å påvirke den nye lovgivningen. Jeg var litt skuffet over manglende solidaritetsfølelse mellom de forskjellige gruppene. Homøopatene og akupunktørene, som tidligere var blitt forfulgt av forbud, begynte nå å bli «stuerene» i Norge. Derfor ville de helst ikke blandes sammen med aromaterapeuter og healere som ennå ikke var aksepterte.

De mange gruppene hadde også et vidt forskjellig utgangspunkt. Både homøopater og akupunktører hadde investert i en omfattende og kostbar utdannelse, mens nesten hvem som helst kunne kalle seg healer eller aromaterapeut. For healerne var det kanskje vanskeligst, siden flere av dem opplevde evnene som et guddommelig kall og at deres evne var unik. Healingkraften har heldigvis den egenskapen at den flyter dit den trengs uten å gjøre skade, men dette forstår heller ikke folk flest.

I det begynnende arbeidet med å organisere healerne i et eget forbund var det derfor viktig å få med et krav om at de måtte skaffe seg elementære kunnskaper i anatomi og sykdomslære, slik at de f.eks. kunne oppdage en akutt, livstruende situasjon som f.eks. en sprukket blindtarm og få klienten sendt på sykehus. Dette var et rimelig krav fra allmennheten. Dessuten måtte det diskuteres etiske retningslinjer, bl.a. at healeren skulle respektere klientens ståsted og ikke prøve å misjonere for sitt eget livssyn. Vi var derfor lettet da Det Norske Healerforbundet endelig ble stiftet i 1994. Det har idag flere hundre medlemmer.

Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon ble stiftet i 1994 som en sammeslåing av Collegium Medicum Norge, Norsk Biopatforbund, Norsk Heilpraktikerforening, Norsk Zoneterapeut Forening og den norske avdelingen av Scandinavian Acupuncture Foundation. Disse forbundene hadde noenlunde like formål og retningslinjer. Senere har flere grupperinger sluttet seg til: Norsk Aromaterapeut Forening, Aromaterapiens Hovedorganisasjon i Norge, Refleksologene og Polaritetsterapeutene.

Enighet og ikke forskjeller

Samtidig med denne faglige virksomheten skulle vi også være et samlende forum for de forskjellige livssynsgruppene, og vi la stor vekt på økumenisk eller tverr-religiøst arbeid der man forsøker å diskutere det man er enige om – i stedet for å strides om forskjellene. Mangfoldet i det som nå var blitt «alternativbevegelsen» viste seg raskt da vi begynte å arrangere alternativmessene i november 1993. Her var det med mye merkelig, fra spåkjerringer til nytenkende vitenskapsmenn, med stadige nyheter som aura-foto, ufo-forskning og Ma-Uri-massasje, men likevel kunne vi oppleve et fellesskap. Vi fikk demonstrert verdien av mangfold og forskjeller, og det oppsto sjelden uenighet. Messene ble så populære at vi måtte bytte til større lokaler for hvert år.

Ytterliggående sekter

– Hva med ytterliggående sekter?

– Det er svært vanskelig å definere hva som er en «ytterliggående sekt». Vi arbeidet mye med dette, og trykket et par artikler som advarte mot de vanligste faresignalene når det gjelder hjernevask, økonomisk utnytting og fraskrivelse av personlig frihet. Det typiske for New Age og alternative grupper er jo nettopp å støtte hver enkelt i en søken etter å utvikle hans eller hennes individuelle potensial, ikke å tvinge alle inn i én form. En annen god regel er å se påresultatene.På Findhorn traff jeg glade, åpne, frigjorte mennesker som følte seg trygge i sin egen individuelle spiritualitet. Hvis jeg sa at jeg var uenig med Eileen Caddy, ble hun strakspositivtinteressert og ville vite hvorfor, siden hun kanskje selv kunne lære noe. I de fleste sekter traff jeg redde, mistenksomme, kuede mennesker som aldri ville våge å kritisere sin leder fordi han eller hun mente å representere den eneste sannheten.

Den indiske guruen Osho utga bøker som inspirerte flere norske terapeuter mot slutten av 1980-tallet, men hans organisasjon ble av de fleste oppfattet som en ytterliggående sekt. Det samme var tilfellet med scientologi-kirken, som idag skilter med flere kjente filmskuespillere som medlemmer. Mer ytterliggående sekter som Children of God fikk aldri særlig fotfeste i Norge. I ettertid er det vanskelig å trekke et klart skille mellom det vi kan kalle «nyreligiøsitet» og mer tvilsomme «sekter». Vi gikk derfor senere over til å bruke begrepet «alternative trosretninger» i positiv betydning og advarte mot sekter der medlemmene måtte fraskrive seg muligheten til å bestemme over sitt eget liv.

Kirken og helsemyndigheteneAlternativbevegelsens framvekst i Norge

– Ble Kirken provosert av dette?

– Det har vært interessant å bevitne hvordan Den norske kirke har utviklet seg i denne tiden, og hvordan den er blitt presset fra skanse til skanse, noe jeg opplevde fra innsiden ved Menighetsfakultetet. På 1950- og 60-tallet var stridsspørsmålet helveteslæren, samt kvinnelige prester. Sex før ekteskapet og onani var nesten en dødssynd, og prevensjon ytterst tvilsomt – for ikke å snakke om prevensjonsundervisning i skolen. Så kom saken med selvbestemt abort. Homofile våget man ikke engang å nevne i kristelige kretser før Kirken var gått tom for andre kampsaker etter at vi til og med hadde fått kvinnelige biskoper. Selv om Jesus stadig utførte undere og mirakler og sa at vi kunne gjøre det samme, ville Den norske kirke slett ikke overlate dette til alternativterapeuter og healere.

I norsk debatt har det aldri vært interessant at folk faktisk kan bli friske uten medisiner. Det skal bare skje på Helsedirektoratets og Kirkens premisser, ellers er det kvakksalveri eller kjetteri. Etter deres syn er det bedre at folk forblir syke eller dør. Placebo-effekten er egentlig et fantastisk fenomen som viser at vi alle har evnen til åtenkeoss friske. Men folk i legemiddelindustrien betrakter placebo-effekten som en fiende, noeuønsketsom man må sørge for å fjerne eller kompensere for, som et forsøk på å bevise at bare deres medisiner har virkning.

Norske helsemyndigheter var mest opptatt av å bruke sine begrensede ressurser til å håndheve den antikverte Kvakksalver-loven, selv om alle visste at den sto for fall. Vi måtte bevitne pinlige rettssaker mot healerne Hugo Stenberg fra Biristrand og Halvor Nordfjæran i Valdres, antagelig reist av myndighetene som en hevn fordi healerne hadde fått for mye positiv omtale i ukebladene. I Danmark var myndighetene på denne tiden opptatt av å innlede samarbeid mellom alternativmedisinere og skolemedisinen, inkludert sykehusene!

Danmark

– Var det en tilsvarende utvikling i Danmark og Sverige?

– Nei. På mange måter var utviklingen mer positiv, men noe som tilsvarer Alternativt Nettverk har aldri oppstått. I Danmark var alternativbevegelsen stort sett sentrert rundt det glade tidsskriftet Nyt Aspekt, som ble stiftet i 1968. I 1970 startet Det Ukendtes Boghandel i København og ble spesielt populær blant nordmenn som helst ikke leste engelsk eller svensk. Borgen forlag stilte seg positivt til alternativ litteratur. Danmark har noe høyere folketall enn Norge, så markedet for oversatt litteratur er mer gunstig. På 80-tallet oppsto flere kurssentre i selvutvikling rundt karismatiske terapeuter. Mest kjent i Danmark var vel Bob Moore og Jes Bertelsen. En hel generasjon av norske fremtidige terapeuter reiste dit.

Sverige

I Sverige ble tidsskriftet Sökaren startet i 1964, men det er nå nedlagt. På 80-tallet virket det litt sært og sekterisk, og ble aldri skikkelig bekjentgjort eller markedsført. Vi tok kontakt med redaktøren da vi startet opp Stjärnsund i 1984, men han var ikke særlig samarbeidsvillig. Alternativbokhandelen Vattumannen startet i 1972 og fikk snart et imponerende utvalg av esoterisk litteratur med store lokaler i en gammel bygård i Stockholm. Sverige har nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge, og kan derfor oversette langt mer utenlandsk litteratur til et større marked. Til gjengjeld blir kanskje vi nordmenn mer vant til å lese engelsk.

Mediet Ambres var et spesielt fenomen i Sverige. Denne esoteriske læreren ble kanalisert gjennom Sture Johansson (født 1939), en «vanlig» mann. Hans første bok kom i 1974. Kursene var godt organisert og inspirerte flere tusen mennesker. Tendensen i Sverige på 1980-tallet var at yngre foretaksomme kvinner startet egen alternativbokhandel rundt om i nesten alle de større byene, noe jeg fikk merke som forlagsmann. Disse bokhandlene fungerte også som møtesteder og kontaktpunkter. I Norge hadde vi ikke den samme utviklingen, og Tanums alternativavdeling på Karl Johan er vel fortsatt den største forhandleren her hjemme.

I vår bokhandel på Stjärnsund hadde vi samlet det meste av det beste som fantes av tilgjengelig esoterisk, spirituell og alternativ litteratur, samt musikk. Gjestene gråt av overraskelse og glede når de kom inn der, og kjøpte alt de kunne ta seg råd til. Reiki-healing var kjent og praktisert allerede fra begynnelsen av 1980-tallet, og ble godt kjent i resten av Europa via minst to rivaliserende fraksjoner. På verdensbasis er nå mer enn 4 millioner mennesker initiert i denne healingmetoden.

På begynnelsen av 80-tallet startet det utrolige fenomentet Café Pan i Stockholm, som bokstavelig talt hadde hundrevis av besøkende hver dag både på vegetar-restauranten og i kurslokalena. Antagelig det største treffstedet i hele Europa. Oppslagstavlen deres gikk over en hel vegg! Igangsetter var den dynamiske og karismatiske Tomas Frankell, som vi hadde et nært samarbeid med.

Dessverre gikk Café Pan konkurs etter noen år – til tross for den enorme populariteten. Noe lignende har aldri gjenoppstått. I Sverige startet også den kommersielle bokklubben Energica, som norske Hilt & Hansteen senere tok idéen og navnet til. Den svenske ble drevet av ivrige forretningsmenn som forsto at det var penger å tjene, de vokste seg kjempestore rundt 1985 og utga en stor, tykk avis stappfull av glorete annonser med tilbud på alternative kurs og remedier – kombinert med deres egne bøker. Avisen sendte de gratis til alle adresser de kom over, antagelig 10.000.

I Norge var vi som alltid trege med å komme i gang. Både på 70- og 80-tallet måtte folk reise til Danmark for å få akupunkturbehandling fordi det var forbudt i Norge. Begrepet «New Age» ble mottatt som noe nytt og spennende i andre land, men i Norge var det med mistenksomhet og neserynking – ikke minst etter negative artikler i Aftenposten og Dagbladet. Da vi flyttet til Stjärnsund i 1984, hadde den lokale formannskapssekretæren på tjukkeste landsbygda i Dalarna lest bøker om Findhorn, og ønsket oss velkommen med åpne armer!

Tidligere norsk historie

– Hva med tidligere norsk historie?

– Norsk Parapsykologisk Selskap ble startet allerede i 1917. Den klarsynte healeren Marcello Haugen (1878-1967) hadde en helt spesiell plass i den norske folkesjela allerede før min barndom på 1950-tallet. Selv min far respekterte ham, selv om han ellers ikke ville tro på «sånt tull». Haugen klarte også å unngå konflikter med myndigheter og ”Kvakksalverloven”. På hans eiendom Svarga utenfor Lillehammer sto det daglig opptil 100 mennesker og ventet. Fenomenet lignet på vår tids Snåsamannen, men Haugen var aktiv som healer i ca. 50 år og fikk ikke hjelp av mediehysteriet.

Haugen var også med på å bringe Rosenkors-ordenen til Norge ca. 1962 – dette eldgamle broderskapet fra 1600-tallet som forvalter så mye verdifull esoterisk viten. Ordenen var imidlertid ikke særlig kjent. Antroposofisk selskap, inspirert av Rudolf Steiner, ble etablert i Norge i 1923 og gjorde seg kjent bl.a. gjennom Steiner-skolene. Steiner brøt med Teosofisk samfunn som var inspirert av Madame Blavatsky, og den sistnevnte grenen har idag bare ca. 50 medlemmer i Norge. Men Blavatskys bøker hadde stor innflytelse på framveksten av New Age-bevegelsen.

Alice A. Bailey (1880-1949) brøt også med Blavatskys teosofi og formet etter hvert sin egen lære med bøker kanalisert av tibetaneren Djwal Kuhl. Hun regnes som opphav til begrepet New Age, som hun brukte allerede i 1934 i boken «A treatise on white magic, or, The way of the disciple». I denne skildrer hun hvordan «en ny tidsalder snart ville bryte frem, en tidsalder frigjort fra materielle bånd, og hvor alle mennesker, etter en åndelig og psykisk oppvåkning, vil se at hele universet er gjennomstrømmet av energier». De fleste av hennes mange bøker er også utgitt på dansk og svensk. Hennes esoteriske system beskriver detaljert bl.a. hvordan den guddommelige kraften er organisert i 7 «stråler», hver ledet av sin «oppstegne mester». En av de viktigste bøkene for New Age-bevegelsen heter «Kristi gjenkomst». Baileys lære var svært populær i Sverige mens jeg bodde der, og vi hadde mange kurs om hennes esoteriske system.

En av de mest aktive foreningene i Norge var PSI, eller Norsk Forening for Psykisk studium og informasjon, som med sin dynamiske leder Sigrid Kvisle hadde vokst seg langt ut over grensene for en venninneklubb. De overlot arrangementet av sine årlige messer til Alternativt Nettverk, og også sine adresser. Det samme gjorde foreningen Forum 2000 med Sven Bjørk som leder, og GAP (Global Action Plan for the Earth) med Kjell Brokvam i spissen

Stor innflytelse på nordmenn hadde også Fritjof Capra med boken «Fysikkens Tao» (på engelsk i 1975), som viste at moderne kjernefysikk bekreftet prinsippene fra brahmanismen og andre gamle østlige tradisjoner. Mange av oss ble slett ikke overrasket. Capra besøkte Oslo i mai 1986, og «tante» Aftenposten ble fullstendig tatt på senga av den store interessen. Avisenes lunkne omtale av Capra bidro til en fortsatt mistenksom innstilling til alt alternativt i Norge. Fenomenet med «den hundrede apen» ble for alvor kjent med Lyall Watsons bok «Lifetide» i 1979. Selv om dokumentasjonen er omstridt, var historien så god og illustrerende at begrepet har overlevd. Fenomenet ble også delvis bekreftet av den britiske forskeren Rupert Sheldrake og hans «morfiske felt» som vi senere hadde flere artikler om i AN.

Kommersialisering

– Hva med tendensene til kommersialisering?

– Dette var vi selvsagt oppmerksomme på helt fra begynnelsen av, for en viss kommersialisering var allerede tydelig innen New Age-bevegelsen i USA. Det spesielle for Alternativt Nettverk som tidsskrift var at våre annonser også utgjorde interessant informasjon for leserne, siden de beskrev tilbud om kurs og terapiformer som vakte positiv nysgjerrighet. Vi hadde ingen annonser om tannpasta, skjønnhetsmidler og damebind. Jeg synes det er rimelig at terapeuter og kursledere skal ha noe å leve av som andre folk, og med vårt nåværende økonomiske system må de nødvendigvis markedsføre sine tjenester for å få klienter.

På de første alternativmessene var utstillerne temmelig amatørmessige, men dette gjorde ikke tilbudene mindre interessante. Senere ble utstillerne flinkere og kunne ofte presentere seg på en mer profesjonell måte som kanskje kunne oppfattes som mer kommersiell. Enkelte besøkere reagerte f.eks. på det store utbudet av krystaller og stener, men glemte da at det faktisk er mange mennesker som har stor nytte av slike hjelpemidler og var glade for å finne så mange tilbud på ett sted.

Det største faresignalet kom faktisk da legemiddelindustrien oppdaget at helsekostbransjen var i sterk vekst og begynte å kjøpe den opp. Dermed forsvant idealismen, for hensikten var først og fremst å tjene penger. Jeg tror fortsatt at de fleste i det alternative miljøet har en idealistisk motivasjon om å bidra til en bedre verden ved å hjelpe andre mennesker, selv om de må ta betalt for det. Rent personlig reagerte jeg faktisk mer påpublikumskommersielle tendenser, når folk tror de kan komme til et «esoterisk koldtbord» og bare velge og vrake og betale for å føle seg litt bedre. Den største utfordringen blir alltid å ta tak i det vanskeligste i oss selv, og dette kan man ikke kjøpe seg fri fra.

 

***

Om Roald Pettersen

Roald Pettersen var en aktiv tilskuer og deltager i alternativbevegelsens framvekst både i Norge, Finland, England, Skottland, Sverige og delvis Danmark og Tyskland helt fra begynnelsen av 70-tallet. Han var i flere år med i nettverket til Findhorns «Resource Persons» fra de fleste land i Europa, som møttes jevnlig og hadde kontakt via eget medlemsblad der de utvekslet nytt fra sine respektive land. Dette skjedde før 1992, da han og Øyvind Solum startet Alternativt Nettverk der han var redaktør fram til august 2000, da han startet Indre Ledelse Forlag på Tjøme. Kontakt: roald@nullindreledelse.nowww.indreledelse.no, tlf. 33 30 38 95.

Kommentarer

commentarer

Comments are closed.